Det store NATO-bedraget (del 2)

0

Av Terje Alnes.

NATO står i veien for en felles, europeisk sikkerhetsløsning og gjør Europa til et militært høyspenningsområde. Alliansens ekspansjon er en årsak til krigen i Ukraina. «Out-of-area»-strategien tjener USAs globale maktambisjon, og kan føre oss rett inn i en militær konfrontasjon mot Kina.

(første del av artikkelen kan du lese her)

Sovjetunionen ba om NATO-medlemskap i 1954, Russland i 1991 og 2000

NATO var angivelig et svar på den trusselen Sovjetunionen representerte mot «den frie verden» under den kalde krigen. Da er det interessant at Sovjetunionen i 1954, året etter at Josef Stalin døde, ba om å bli med i NATO! Dette kom for dagen da Vladimir Putin i 2001 offentliggjorde et hemmelig notat sendt fra Sovjets regjering til Vestens ledere. Svaret fra Vesten var at «forslagets urealistiske natur ikke tilsier diskusjon».

I realiteten var NATO ikke interessert i å diskutere en forsvarspolitisk sikkerhetsløsning som kunne sette en stopper for den kalde krigen. Fredelig sameksistens og ikke-innblanding i indre anliggender er ikke NATO-politikk. Året etter, i 1955, ble i stedet Warszawapakten dannet, som et direkte motsvar til Vest-Tysklands gjenopprustning og medlemskap i NATO. Da Sovjetunionen og Warszawapakten opphørte å eksistere i 1991 var NATOs historiske rolle fullført og alliansen eksistensberettigelse ikke lenger til stede. Men fortellingen om NATO som en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Istedenfor å avvikle NATO ble organisasjonens geografiske virkeområde sterkt utvidet. Det ble åpnet opp for å engasjere seg militært «out-of-area», dvs. utenfor det nord-atlantiske område som NATO opprinnelig skulle forsvare.

NATO har nemlig aldri vært noe annet enn et redskap for vestlig – i hovedsak amerikansk – imperialisme. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig kapitalisme.

Les også: NATO er ingen forsvarsallianse

At NATO er avhengig av fiender for å legitimere sin eksistens er en forklaring på hvorfor Russland to ganger siden Sovjetunionens oppløsning har fått beskjed om at medlemskap er uaktuelt.

Boris Jeltsin skal ha undersøkt muligheten for russisk NATO-medlemskap i 1991, mens Vladimir Putin gjorde det samme da han tok over i 2000. Putin fulgte her opp Gorbatsjovs visjon om et «felles europeisk hjem«. USAs president Clinton svarte rett ut at hvis Russland var en del av NATO ville det ikke være noen grunn til at NATO skulle eksistere. Det betyr at NATO i realiteten er et hinder for en all-europeisk sikkerhetsløsning og at Europa, så lenge alliansen eksisterer, vil være et militært spenningsområde.

Her er det på sin plass med litt kontrafaktisk historieskriving: Hadde NATO blitt oppløst i 1991 ville vi ikke hatt krig i Ukraina i dag. Heller ikke hvis Sovjetunionen i 1954, eller Russland i 1991 eller 2000 hadde blitt tatt opp som medlem i NATO.

NATOs ulovlige kriger

Russlands angrep på Ukraina fordømmes i alle NATO-land. Det er selvsagt på sin plass, siden angrepet er et brudd på folkeretten og FN-traktaten. Men det er hyklersk når den NATO-vennlige pressen i Vesten fremstiller dette som en unik hendelse. Det er tvert imot slik at NATO to ganger selv har brutt folkeretten og startet ulovlige angrepskriger.

I 1999 gikk NATO til militært angrep mot Jugoslavia, uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, noe som pr. definisjon er en ulovlig krig.

Begrunnelsen var «humanitær», for å stanse overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. For første gang siden 2. verdenskrig deltok norske styrker i krigshandlinger, da vi stilte med 6 F-16 fly. Krigen ble utkjempet med en overlegen luftstyrke fra NATOs side, der opptil 1.100 fly deltok. Krigen betydde slutten for Jugoslavia, ved at provinsen Kosovo ble løsrevet fra Serbia. Slik sikret Vesten seg en klientstat og lojal støttespiller på Balkan.

NATO-krigen mot Jugoslavia stanset ikke overgrepene mot sivile, men resulterte i nye overgrep. Sjef for Telemark bataljon Robert Mood, ga følgende skildring av det som møtte NATOs «fredsbevarende styrke» i Kosovo i september 1999: «Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet.»

Les også: Ødeleggelsen av Jugoslavia, del 1 og del 2

17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som åpnet for militær inngripen i Libya. Hovedbegrunnelsen var påstanden om at Gaddafi planla en massakre på sivile. FN vedtok våpenembargo og flyforbudssone, men «resolusjon 1973» forbød invasjon og åpnet ikke for regimeskifte.

19. mars sa statsminister Jens Stoltenberg at Norge skulle delta. Norske F-16 fly slapp 588 bomber over Libya, de fleste over tilfeldige mål. Resolusjonen fra FNs Sikkerhetsråd ble gjort på bakgrunn av etterretningsinformasjon om en nært forestående massakre på sivile. Det er i etterkant blitt kjent at dette ble fabrikkert for nettopp å utløse et angrep på Libya.

Ledelsen i Den arabiske liga, som ba FN gripe inn, fordømte bombingen av Libya allerede dagen etter at den startet. To dager senere ble bombingen fordømt også av Den afrikanske union. Begge disse sentrale organene mente bombingen ville føre til regimeendring og dermed brøt med FN-resolusjonen. Bombingen av Libya fortsatte lenge etter at den påståtte trusselen om en massakre var avverget, og var derfor tidlig et brudd mot folkeretten.

I den britiske Underhus-komiteens granskningsrapport fra 2016 dokumenteres en rekke løgner og falsk informasjon som ble brukt til å legitimere angrepet. 20. oktober 2011 ble Muammar al-Gaddafi drept og Libya gikk i praksis i oppløsning.

Les også: Libya: Har norske politikere lært?

NATO-utvidelsene etter 1991

Siden Sovjetunionens og Warszawapaktens kollaps har NATO tatt opp i seg en rekke tidligere østblokkland og sovjetrepublikker som medlemmer: Polen, Tsjekkia og Ungarn i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia i 2004, Albania og Kroatia i 2009, Montenegro i 2017 og Nord-Makedonia i 2020.

Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har det oppstått en merkelig debatt om det faktisk ble gitt løfter til Sovjetunionens siste ledere om at NATO ikke skulle ekspandere østover etter murens fall. Å benekte at slike løfter ble gitt synes uforståelig, all den tid de er lett å dokumentere.

17. mai 1990 sa f.eks. NATOs generalsekretær Manfred Wörner følgende i en tale (som ennå ligger ute på NATO sine nettsider): «Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for Vest Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier». 

Det tyske magasinet Der Spiegel undersøkte i 2009 om løfter mot NATO-ekspansjon ble gitt. Etter å ha snakket med mange av de involverte, og undersøkt tidligere klassifiserte britiske og tyske dokumenter i detalj, konkluderte Spiegel med at det ikke var tvil om at Vesten gjorde alt de kunne for å gi sovjeterne inntrykk av at NATO-medlemskap var uaktuelt for land som f.eks. Polen, Ungarn eller Tsjekkoslovakia.

National Security Archive kom til samme konklusjon i 2017. Deklassifiserte dokumenter viser at sikkerhetsforsikringer mot NATO-utvidelse ble gitt til sovjetiske ledere fra en hel mengde vestlige ledere: Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Wörner.

Det er derfor til å forstå at dagens russiske ledere føler seg bedratt og ført bak lyset. Det er mange år siden Russland advarte om at det går en grense for hva landet kan akseptere når det gjelder NATO-ekspansjon, men NATO har valgt å ignorere alle advarsler fra Moskva. Da NATO-møtet i Bucuresti i 2008 åpnet for fremtidig medlemskap for Georgia og Ukraina var grensen nådd, dette var den røde streken for russerne.

Helt siden Ukraina ble selvstendig i 1991 har USA jobbet systematisk med politisk påvirkning av ukrainerne. Den amerikanske regjeringen har brukt mer enn 5 milliarder dollar på en hel rekke programmer som til sammen skulle fremme regimeskifte. En bølge med protester og opptøyer kulminerte i februar 2014, da president Janukovitsj måtte rømme landet.  Siden 2014 har det blitt ført en krig i Donbass, der regjeringsstyrker har angrepet separatister som ikke anerkjenner Kiev-regjeringen. Dette førte i sin tur til Russlands anneksjon av Krim.

Siden 2015 har CIA gitt opplæring til tusenvis av ukrainske paramilitære styrker. Fra 2017 har USA bygget militær infrastruktur i Ukraina, som om landet allerede var et NATO-medlem. Russlands «militære operasjon» (les; krig) i Ukraina kan ikke forsvares, men den kan forstås.

NATO og USA har ikke på noe tidspunkt siden murens fall vært villige til å inkludere Russland i en felles, europeisk sikkerhetsordning, men tvert imot ført en konfrontasjonslinje. Istedenfor å føre en politikk for å hindre krig, har NATOs og USAs strategi fremprovosert krigen.

USA fester grepet om Europa

Ifølge den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har Ukraina-krigen revitalisert NATO og befestet USAs kontroll over Europa. Om amerikanerne noen gang har sett på EU som en konkurrerende kraft, har krigen på få måneder gjort underverker for USAs herredømme over det Zbigniew Brzeziński omtalte som de europeiske vasall-statene. Særlig har det vært viktig for USA å få politisk kontroll over Tyskland, som stadig har opponert mot amerikanske direktiver. Nå følger de europeiske NATO-landene lydig det minste vink fra Washington.

For tyskerne må Hastings Lionel Ismays uttalelse om at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede», være lett gjenkjennelig i disse dager. USA har lykkes med å kutte alle bånd mellom Russland og de europeiske NATO-landene. De omfattende sanksjonene som er innført har i langt mindre grad enn forventet svekket Russland. Tvert imot er det nå Europa som rammes knallhardt av sin egen sanksjonspolitikk, særlig merkbart innenfor energisektoren, der EU importerte nær halvparten av gassen sin fra Russland.

For USA, som i mange år jobbet aktivt for å hindre Tyskland i å realisere Nord Stream 2 – gassrørledningen fra Russland, kom krigen som bestilt. Istedenfor å doble importen av russisk gass, blir nå kranene skrudd igjen. Det er en katastrofe for det energifattige Europa, men en geopolitisk seier for USA.

NATO ser mot Kina

De opprinnelige 12 medlemslandene er blitt til 30, og til 32 om Sverige og Finland også blir med. «Nye» NATO har beveget seg langt utover sitt opprinnelige nord-atlantiske område, og samles nå om en global strategi.

Dette vil tre enda klarere frem på det kommende NATO-toppmøtet i Madrid 29. – 30. juni, der det nye strategiske konseptet for de neste tiårene skal legges frem.

Det er ingen hemmelighet at NATO vil trappe opp sine aktiviteter i Øst-Asia, for å møte det de omtaler som «trusselen fra Kina». Her kan Taiwan lett bli en parallell til Ukraina. Det er jo påfallende at en forsvarsallianse, med en eksistensberettigelse hjemlet i «Traktat for det nord-atlantiske området» («Atlanterhavspakten»), skal sette et hovedfokus på en stigende økonomi i Østen, som utfordrer USAs internasjonale handelsregime, slik det ble skapt etter 2. verdenskrig.

Dette befester bare NATOs rolle som den militære grenen av vestlig – hovedsakelig amerikansk – imperialisme.

Kilder:

«Soviets tried to join NATO in 1954”, theguardian.com 17.06.01, Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, House of Commons Foreign Affairs Committee «Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options”, 06.09.16, «War Crimes, From Nuremberg to Ukraine», counterpunch.org 03.06.22, “Address by Secretary General, Manfred Wörner to the Bremer Tabaks Collegium”, nato.int 17.05.90, “Did the West Break Its Promise to Moscow?”, Spiegel.de 26.11.09, «NATO Expansion: What Gorbachev Heard», nsarchive.gwu.edu 12.12.17, “Bucharest Summit Declaration», nato.int 03.04.08, Ola Tunander “Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon”, Ny Tid sommer 2022, Wolfgang Streeck “Fog of War”, newleftreview.org 01.03.22 og “Return of King”, newleftreview.org 04.05.22

Forrige artikkelInnrømmer at det var genterapi likevel
Neste artikkelTrenger barn under 5 år en mRNA sprøyte?