oss 100 kroner!
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det begynner med at staten påtar seg ansvaret for håndteringen av et problem (reelt eller fiktivt). Håndteringen blir delegert til private virksomheter som ofte har drevet lobbyvirksomhet overfor staten på forhånd. Media som er avhengig av overføringer fra staten (blant annet pressestøtte) og publisering av nyheter om problemet, støtter både staten og den private håndteringen. Byråkrater, politikere, privat næringsdrivende og media har både finansielle og maktmessige fordeler av dette samarbeidet. Dette konglomeratet kan kalles det statligindustrielle mediekomplekset og lever på bekostning av skattebetalerne.
Dette ble særlig tydelig under covidpandemien hvor Big Pharma leverte «løsninger» på et problem definert av myndighetene, og skattebetalerne finansierte løsningene (vaksinene). Robert Kennedy jr. dokumenterer dette detaljert i sin bok om pandemien og viser at dette samarbeidet mellom Big Pharma og myndigheter på bekostning av skattebetalerne har foregått i mange år. Ved siden av å bidra til stor vekst av Big Pharma har dette samarbeidet ført til etablering av svære byråkratier med betydelig makt.
Lignende samarbeid har pågått mellom politikere, byråkrater og privat krigsindustri i mange år. President Eisenhower advarte i sin tid mot det han kalte det militær industrielle kompleks. Også her bidrar media med å formidle myndighetenes syn nesten uimotsagt. Vesten sender store mengder våpen til Ukraina til fordel for krigsindustrien. Media heier på dette, og skattebetalerne betaler direkte gjennom skatter eller indirekte gjennom inflasjon.
De senere år har lignende samarbeid tatt av når det gjelder det angivelige globale oppvarmingsproblemet. Byråkrater og politikere definerer problemet (trussel om menneskeskapt klimakatastrofe) og subsidierer private virksomheter for «løsningene» (vindmøller osv). Forskere betalt av staten leverer de vitenskapelige begrunnelsene for det grønne skiftet. Media gjennom å være avhengige av overføringer fra staten og publisering av mulige katastrofenyheter, bidrar til at skattebetalerne nok en gang betaler uten å protestere.
Mønsteret som går igjen, er at byråkrater og politikere ved hjelp av media samarbeider med private virksomheter for utnytting av skattebetalerne. Skattebetalernes muligheter til å protestere mot dette synes i praksis å være minimal. Byråkrater og forskere er fast ansatte og er ikke ansvarlige overfor skattebetalerne (velgerne). Politikere risikerer å tape valg, men byråkrater og media bearbeider systemet slik at politikerne i alle partier er relativt enige når det gjelder grunntrekkene i de angivelige problemene, og alle partier er enige om at myndighetene har ansvaret for å levere «løsningene». At alle Stortingspartier er noenlunde enige både når det gjelder klimapolitikk, Ukrainapolitikk og covidhåndtering viser dette med all tydelighet. Det finnes ikke motkrefter på Stortinget mot politikken på disse områdene. Dette er oppsiktsvekkende da mange kompetente fagpersoner er meget kritiske til denne politikken, og det etterlater liten tvil om at det politiske systemet er rigget på bekostning av folket.
Forskere er som regel offentlig ansatte og leverer resultater eller tolkning av resultater som antas ønsket av myndigheter, media og private virksomheter. Forskning skal i utgangspunktet være objektiv og uavhengig av finansieringskilden (som regel skattebetalerne gjennom staten), men det er mange måter å formidle objektive resultater på. En vanlig teknikk er å bruke ordet kan. Der det er usikkerhet, presenteres framskrivninger og ulike potensielle scenarioer som kan skje.
Media hjelper så til med å fokusere på de alvorligste vitenskapelige framskrivningene og scenarioene selv om disse er svært usannsynlige. De alvorligste scenarioene gir de mest salgbare overskriftene. Det som kan skje løftes opp til «objektive sannheter» og nåde den som ikke følger vitenskapen. Dette har vi sett gang på gang når det gjelder covidpandemien og den globale oppvarmingen. Allerede i mars 2020 viste tall at covid med stor sannsynlighet var en relativt mild infeksjonssykdom, men med et mulig om enn svært usannsynlig potensiale for å være alvorlig. Dette usannsynlige potensiale kom til å dominere den politiske håndteringen til fordel for helsebyråkrater, forskere, media og Big Pharma med de negative konsekvensene dette har ført til for folk flest. Tilsvarende er klimapolitikken basert på mulige, men svært usannsynlige alvorlige konsekvenser.
Verdens økonomiske forum arbeider for å styrke samarbeidet mellom stat, private virksomheter og media videre. Dette omtales som stakeholderkapitalisme, men er i praksis det samme som det statligindustrielle mediekomplekset. Et økonomisk system som bygger på skattepenger og inflasjon (trykking av fiatpenger) er ikke levedyktig over tid og vil kollapse til slutt. Troen på dette økonomiske systemet minner om baron von Münchhausen som løftet både seg selv og hesten etter bukseselene ut av en hengemyr.
I øyeblikket synes skattebetalerne (velgerne) å være maktesløse overfor det statligindustrielle mediekomplekset, men det er mulige lyspunkt. Både politikere og media er redde for kritikerne av dette komplekset. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at det foreslås og innføres lover og reguleringer som skal hindre angivelig feilinformasjon (desinformasjon) eller misvisende informasjon (misinformasjon). Big Tech er rekruttert for å sensurere sosiale medier. I USA ble det til og med opprettet et «Sannhetsministerium» som riktignok er lagt på is inntil videre etter kraftig kritikk. Gro Harlem Brundtland var tidlig ute med bekymring for manglende kontroll av hva folk blir fortalt. «Faktasjekkere» skal skille sannhet fra usannhet. Steigan.no blir utsatt for massivt mediekjør for å publisere artikler med kritikk av NATO, USA og EU i forbindelse med Ukrainakrigen.
Denne sensureringen av meningsmotstandere er noe nytt og står sterkt i strid med vår liberale arv hvor ytringsfrihet er en bærebjelke. Redselen for kritikk kan tyde på at det statligindustrielle mediekomplekset føler seg sårbar. Det betyr at kritikken må øke. Vi må støtte plattformer som tillater og oppmuntrer til kritiske artikler om de rådende meninger blant politikere og hovedstrømsmedia. Tidvis kan vår kritikk romme feil, men det må ikke stoppe oss. Det er mange flere måter å ta feil på enn ha rett så feil er uunngåelige. Men vi lærer av våre feil, og det gjør oss sterkere i kampen mot det statligindustrielle mediekomplekset.
