De neste 100 dagene av Ukraina-krigen

0

Ledende USA-tankesmie: Krigen vår i Ukraina er tapt

Av M. K. Bhadrakumar.

Council on Foreign Relations, som har sitt hovedkontor i New York, holdt en videokonferanse den 31. mai med tittelen Russia’s War in Ukraine: How does it end? (Russlands krig i Ukraina: Hvordan vil den slutte?). Presidenten for tankesmien, Richard Haas, ledet panelet med fremtredende deltakere – Stephen Hadley, prof. Charles Kupchan, Alina Polyakova og generalløytnant (pensjonert) Stephen Twitty. Det var en stor diskusjon, dominert av den liberale internasjonalistiske strømmen som så langt har veiledet president Bidens nasjonale sikkerhetsteam, som ønsker å hjelpe Ukraina med å kjempe en langvarig krig mot Russland.

Det slående med diskusjonen var erkjennelsen, åpenhjertig artikulert av en eks-general som faktisk hadde kjempet i kriger, om at det ikke fins noen måte Russland kan bli beseiret i Ukraina på, og derfor må man ha en viss klarhet med hensyn til det uttalte sluttspillet, å «svekke» Russland. Den dystre prognosen var at europeisk enhet angående krigen ikke vil vedvare.

Les: We’re almost out of ammunition and relying on western arms, says Ukraine

Et plausibelt scenario vil være at Russland gjør Ukraina til en «frossen konflikt» straks den nåværende fasen av krigen når de administrative grensene til Donbas, kobler Donbas til Krim og inkorporerer Kherson, og en «strategisk pause og låst situasjon i en ikke-for-fjern fremtid» kan åpne døren for diplomati.

Det blåser muligens en kald bris av realisme over Washington-etablissementet om at Russland vinner slaget ved Donbas, og at en endelig russisk militær seier over Ukraina til og med er innenfor mulighetenes rekkevidde. Særlig injiserte Georgetown-fakultetsmedlem Prof. Kupchan en stor dose realisme:

  • «Jo lenger denne [krigen] varer, desto flere blir de negative økonomiske og politiske konsekvensene, inkludert her i USA, hvor inflasjonen virkelig setter Biden i en vanskelig posisjon»;
  • «Vi må endre narrativet [om at alle som snakker om et territorielt forlik er en forsoner] og starte en samtale med Ukraina og, til slutt, med Russland om hvordan vi kan avslutte denne krigen, heller før enn senere»;
  • «Hvor frontlinjen slutter, hvor mye territorium ukrainerne er i stand til å ta tilbake, gjenstår å se»;
  • «Jeg tror at det varme krigsaspektet ved dette er farligere enn mange mennesker oppfatter, ikke bare på grunn av eskalering, men på grunn av tilbakeslagseffektene»;
  • «Jeg tror vi begynner å se sprekker i Vesten … det vil komme en gjenoppblomstring av ‘Amerika-først’-republikanisme når vi nærmer oss mellomperiodene»;
  • «Alt dette får meg til å tro at vi bør presse på for krigsavslutning og deretter ha en seriøs samtale om territoriell ordning.»

Ingen av paneldeltakerne hevdet at krigen må vinnes, eller at den fortsatt kan vinnes. Men ingen anerkjente Russlands legitime sikkerhetsinteresser heller. General Twitty advarte om at Ukraina kan være nær militær utmattelse; Russland har etablert maritim domenekontroll i Svartehavet – og likevel, «når en ser på DIME — diplomatiske, informasjonsmessige, militære og økonomiske [instrumenter for statsmakt, mrk.] — mangler vi den diplomatiske delen av dette. Hvis en legger merke til det, er det ikke noe diplomati på gang i det hele tatt for å prøve å få til noen slags forhandling.»

De liberale internasjonalistene tror feilaktig at NATO er hjørnesteinen i USAs nasjonale sikkerhet. Til tross for at Bidens hensynsløse beslutning om å føre en stedfortrederkrig mot Russland ble en fiasko, er USA fiksert på NATO og uvillig til å vurdere noen sikkerhetsavtale med Moskva.

Hvis det gamle narrativet i Washington handlet om å vinne krigen, så dagdrømmer det nye narrativet om «partisanaktivitet rettet mot russiske okkupasjonsstyrker». Selvfølgelig er denne fortellingen enda mindre mulig å uavhengig verifisere enn de høye påstandene tidligere var.

Det var i denne skumringssonen at president Putin plasserte sine hånende bemerkninger 9. juni og tegnet opp den historiske analogien til Peter den stores 21 år lange Store nordiske krig 1700-1721 –da Russland vellykket beseiret det svenske imperiets overherredømme i det nordlige, sentrale og østlige Europa. Etter å ha deltatt på en tilstelning som markerte 350-årsjubileet til den ikoniske russiske keiseren, pratet Putin med et elitepublikum av de beste og mest oppvakte av Moskvas unge vitenskapsmenn.

Putin sa: «Peter den store ledet Den store nordiske krigen i 21 år. Tilsynelatende var han i krig med Sverige, og tok noe fra dem. Egentlig tok ikke han bort noe, han gav tilbake. Slik var det… Han gav tilbake og forsterket, det var det han gjorde…alle anerkjente det som en del av Sverige. Men i uminnelige tider bodde slaverne der sammen med de finsk-ugriske folkene, og dette territoriet var under Russlands kontroll.»

«Det er klart at det falt på oss å komme tilbake og forsterke også. Og hvis vi handler på det premiss at disse grunnleggende verdiene utgjør grunnlaget for vår eksistens, vil vi absolutt lykkes med å nå våre mål.»

Putin ga her en kompleks melding om Russlands totale avvisning av NATOs overherredømme. Uansett hva som kreves, vil Russland gjenvinne sin arv. Det er først og fremst et løfte til hans landsmenn, som samler seg bak Putin, hvis meningsmåling i dag overstiger 80 prosent (sammenlignet med 33 prosent for Biden.)

Poenget er at der også fins uuttalte skillelinjer. Det er ingen tilfeldighet at russisk diskurs fritt bruker uttrykket «anglosaksisk» for å referere til utfordringen ved landets vestlige grense. Demoner har blitt sluppet løs der. For hva var egentlig meningen med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen sin tur til Vatikanet for audiens hos pave Frans på dette tidspunktet?

Den irske professoren dr. Declan Hayes skrev nylig et essay med tittelen Holy War in Ukraine (hellig krig i Ukraina) på bakgrunn av voldelige angrep på russisk-ortodokse prester inne i deres kirker i byen Stryi, Lviv-regionen og i Zelensky-kontrollerte Ukraina generelt. Han så NATOs «splitt-og-hersk-potemerker» overalt over dem. «De fascistiske angrepene på sårbare russiske prester foran deres galisiske menigheter er én manifestasjon av at spøkelsene fra Ukrainas mørke fortid har dukket opp igjen, men veggmalerier av Jomfru Maria som poserer med amerikanske Javelin-missiler er en annen,» skrev professor Hayes.

Den russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu kunngjorde forrige uke at en «landbro» er etablert til Krim, et av Moskvas viktigste krigsmål, og den fungerer! Det innebar reparasjon av hundrevis av kilometer med jernbanelinje. Samtidig rapporterte media om at jernbanetrafikken fra Ukraina til grensen til Russland er gjenopprettet, og lastebiler har begynt å frakte korn tatt fra kornsiloene i byen Melitopol til Krim.

Shoigu lovet «omfattende trafikk» til og fra Russland, til Kherson og videre til Krim. I tillegg har det vært en jevn strøm av rapporter i det siste om at integreringen av de sørlige regionene av Ukraina i Russland går raskt fremover – russisk statsborgerskap, nummerskilt på biler, internett, banker, pensjoner og lønn, russiske skoler og så videre.

Forrige uke siterte den innflytelsesrike avisen Izvestiya anonyme militærkilder som hevdet at enhver fredsløsning på dette tidspunktet også bør inkludere Kievs aksept av Kherson og Zaporizhzhia som utbryterregioner, i tillegg til Donbas og Krim. Nøkkelspørsmålet er ikke lenger om Kiev kan ta tilbake det erobrede sørover, men hvordan de kan stoppe Russlands «landbro» i fremrykkingen videre vestover til Moldavia.

På den annen side kan umedgjørlighet om fredssamtaler innebære at Kiev på et senere tidspunkt vil måtte akseptere å også miste Odessa. Men hvem i Europa er i posisjon til å sette bjelle på katten – snakke Zelensky til fornuft? Dessuten rir Zelensky også på en tiger. Han overlever på angelsaksisk støtte, og angelsakserne, på sin side, svømmer eller synker med ham.

Det er ingen klar slutt i sikte ennå for denne krigen. Det fremtredende her er at Putin har sammenlignet sine handlinger overfor Ukraina med Peter den stores gjenvinning av tapt historisk og kulturell mark (pluss landområder) for de slaviske folkene under hans krig mot Sverige på 1700-tallet.

Indian Punchline 13. juni 2022

Bearbeidelse av maskinoversatt tekst: Monica Sortland for Derimot.no.

Forrige artikkelTrenger barn under 5 år en mRNA sprøyte?
Neste artikkelErklærer slutten på den ‘unipolare verden’
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.