Bilderberg «gjør Kina»

0

Når Davos og Bilderberg-løpeguttene ser på Det Store Sjakkbrettet, innser de at deres epoke med gjentagende gratis lunsj er over.

Av Pepe Escobar.

Diskret, under radaren som et truende virus, er det 68. Bilderberg-møtet i gang i Washington, D.C. Ingenting å se her. Ingen konspirasjonsteorier om en «hemmelig kabal», takk. Dette er bare en grei, «gruppe med et mangfold av politiske ledere og eksperter» som tar seg en prat, en god latter og noen glass med bobler.

Likevel kan man ikke annet enn å legge merke til at valget av lokale sier mer enn alle kapitlene i hele – det nedbrente – biblioteket i Alexandria. I året som varsler eksplosjonen av en etterlengtet proxy-krig mellom NATO og Russland, passer diskusjonen av dens utallige konsekvenser for hovedstaden i Løgnenes Imperium, mye mer enn Davos for noen uker siden, hvor en Henry Kissinger bragte dem til vanvidd ved å fremme nødvendigheten av et giftig kompromiss kalt «diplomati».

Listen over Bilderberg 2022-deltakere er en fryd å lese. Her er bare noen av de trofaste:

James Baker, Consigliere extraordinaire, nå bare direktør for Office of Net Assessment ved Pentagon.

José Manuel Barroso, tidligere leder av EU-kommisjonen, senere mottaker av en gylden fallskjerm i form av styrelederverv for Goldman Sachs International.

Albert Bourla, Pfizers “Big Guy”.

William Burns, CIA-direktør

Kurt Campbell, fyren som oppfant Obama/Hillarys «dreiing mot Asia», nå Det hvite hus-koordinator for Indo-Pacific

Mark Carney, tidligere Bank of England, en av designerne av Great Reset, nå nestleder i Brookfield Asset Management

Henry Kissinger, Etablissementets Stemme (eller en krigsforbryter: velg)

Charles Michel, president for Det europeiske råd

Minton Beddoes, sjefredaktør for The Economist, som behørig vil videreformidle alle store Bilderberg-direktiver i magasinets kommende forsideartikler

David Petraeus, sertifisert taper av endeløse fremstøt og styreleder for KKR Global Institute

Mark Rutte, statsminister i Nederland og hauk

Jens Stoltenberg, NATO-topp-papegøye, beklager, generalsekretær

Jake Sullivan, direktør for det nasjonale sikkerhetsrådet

De ideologiske og geopolitiske tilknytningene disse medlemmene har til «den mangfoldige gruppen» trenger ingen ytterligere utdyping. Det blir definitivt så mye mer sexy når vi ser hva de skal diskutere.

Blant annet finner vi «NATO-utfordringer»; «Indo-Stillehavsomstilling»; «kontinuitet i regjering og økonomi» (Konspirasjonsteroretikere: kontinuitet i tilfelle atomkrig?); «avbrudd i det globale finanssystemet» (i gang allerede); «post-pandemisk helse» (Konspirasjonsteroretikere: hvordan konstruere den neste pandemien?); «handel og deglobalisering»; og selvfølgelig, premium wagyubiffene: Russland og Kina.

Les: Årets Bilderberg-møte enda mer hemmelighetsfullt enn vanlig

Ettersom Bilderberg følger Chathams husregler, vil ikke vanlig dødelige ha en anelse om hva de faktisk «foreslo» eller godkjente, og ingen av deltakerne vil få lov til å snakke om det med noen andre. En av mine beste New York-kilder, med direkte tilgang til mesteparten av universets mestere, elsker å spøke med at Davos og Bilderberg bare er for løpeguttene: de gutta som virkelig driver showet gidder ikke engang å dukke opp, de holder seg forskanset i sine über-private møter i über-private klubber, der hvor de virkelige avgjørelsene tas.

Likevel vil alle som følger i detalj den råtne tilstanden til den «regelbaserte internasjonale orden» ha en ganske god anelse om hva det “chattes» om på Bilderbergtreffet i 2022.

Hva kineserne sier

Utenriksminister Lille Blinken – Sullivans sidekick i den pågående Crash Test Dummy-administrasjonens remake av “Dum og Dummere” – har nylig hevdet at Kina «støtter» Russland i Ukraina fremfor å forbli nøytral.

Det som virkelig betyr noe her er at Lille Blinken antyder at Beijing ønsker å destabilisere Asia-Stillehavet – noe som er en notorisk absurditet. Likevel er dét hovedfortellingen som må bane vei for USA til å styrke sitt «Indo-Stillehavs»-oppkok. Og det er fortellingen Sullivan og Kurt Campbell skal levere til den «mangfoldige gruppen».

Davos – med sitt nye selvsnekrede mantra, «The Great Narrative» – Den Store Fortellingen – ekskluderte Russland fullstendig. Bilderberg handler mest om inneslutning av Kina – som tross alt er den eksistensielle trussel nummer én mot Empire of Lies – Imperiet av Løgner-  og dets satrapier.

Heller enn å vente på Bilderberg-smuler fraThe Economist, er det mye mer produktivt å sjekke ut hva et tverrsnitt av faktabasert kinesisk intelligentsia mener om den nye «kollektive Vesten»-racketen.

La oss starte med Justin Lin Yifu, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og nå dekan ved Institutt for ny strukturell økonomi ved Peking-universitetet, og Sheng Songcheng, tidligere leder for finansiell overvåking og statistikkavdelingen i Bank of China.

De fremsetter at hvis Kina oppnår «dynamisk Covid-19 null-smitte» innen utgangen av mai (det skjedde faktisk: se slutten på nedtengingen av Shanghai), kan Kinas økonomi vokse med 5,5 % i 2022.

De avviser det storslagne forsøket på å etablere en «asiatisk versjon av NATO»: «Så lenge Kina fortsetter å vokse i høyere hastighet og åpner opp igjen, ville ikke europeiske og ASEAN-land delta i USAs frikoblingsfelle for å sikre sin økonomiske vekst og jobbskaping.»

Tre akademikere fra Institutt for Internasjonale Studier i Shanghai og Fudan-universitetet tar tak i det samme punktet: det «Indo-Stillehav Økonomiske Rammeverket», amerikanerne kunngjorde, tenkt å være den økonomiske pilaren i Indo-Stillehav-strategien, er ikke annet enn et tungvint forsøk på å «svekke den interne samhørigheten og den regionale autonomien til ASEAN.»

Liu Zongyi understreker at Kinas posisjon i hjertet av de meget sammenkoblede asiatiske forsyningskjedene «har blitt konsolidert», spesielt nå med oppstarten av den største handelsavtalen på planeten, Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP).

Chen Wengling, sjeføkonom i en tenketank under den sentrale nasjonale utviklings- og reformkommisjonen, bemerker den «omfattende ideologiske og teknologiske krigen mot Kina» som ble lansert av amerikanerne.

Men han er opptatt av å understreke hvordan de «ikke er klare for en varm krig ettersom den amerikanske og kinesiske økonomien er så nært knyttet sammen.» Den avgjørende vektoren er at «USA ennå ikke har gjort noen betydelige fremskritt i å styrke sin forsyningskjede med fokus på fire nøkkelfelt, inkludert halvledere.» (semiconductors)

Chen bekymrer seg for «Kinas energisikkerhet»; «Kinas taushet» om amerikanske sanksjoner mot Russland, som «kan resultere i amerikansk gjengjeldelse»; og avgjørende hvordan «Kinas plan for å bygge Belt and Road Initiative (BRI) med Ukraina og EU-land vil bli påvirket.» Det som vil skje i praksis er at BRI vil prioritere økonomiske korridorer gjennom Iran og Vest-Asia, samt den maritime silkeveien, fremfor den transsibirske korridoren over Russland.

Det er opp til Yu Yongding, fra det kinesiske akademiet for samfunnsvitenskap (CASS) og et tidligere medlem av sentralbankens pengepolitiske komité, å gå hardt til verks, vel vitende om hvordan det globale finanssystemet og den amerikanske dollaren har blitt bevæpnet til geopolitiske verktøy. Den uhyggelige oppførselen til USA når det gjelder å fryse andre lands valutareserver har ikke bare alvorlig skadet USAs internasjonale troverdighet, men har også rystet kredittgrunnlaget til det dominerende internasjonale finanssystemet i Vesten.»

Han uttrykker den konsensusen som er å finne blant kinesisk etterretning om at «hvis det er en geopolitisk konflikt mellom USA og Kina, vil Kinas utenlandske eiendeler være alvorlig truet, spesielt dets enorme reserver. Derfor må sammensetningen av Kinas eksterne finansielle eiendeler og forpliktelser snarest justeres, og andelen av aktiva pålydende amerikanske dollar i reserveporteføljen bør reduseres.»

Dette sjakkbrettet “suger”

En seriøs debatt raser over praktisk talt alle sektorer av det kinesiske samfunnet om den amerikanske bevæpningen av verdens finanskasino. Konklusjonene er uunngåelige: bli kvitt amerikanske statsobligasjoner, raskt, på alle nødvendige måter; mer import av varer og strategiske materialer (dermed viktigheten av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina); og sikre eiendeler som befinner seg i utlandet, spesielt de utenlandske valutareservene.

I mellomtiden diskuterer Bilderbergs «mangfoldsgruppe», på den andre siden av dammen, blant annet hva som faktisk vil skje i tilfelle de tvinger IMF-svindelen til å sprenges (en nøkkelplan for å implementere The Great Reset, eller «Great Narrative»).

De er bokstavelig i ferd med å flippe ut over det sakte, men sikkert, fremvoksende alternative, ressursbaserte monetære/finansielle systemet: akkurat det Eurasia Economic Union (EAEU) for tiden diskuterer og designer, med kinesiske innspill.

Se for deg et motsystem til Bilderberg der en kurv av globale aktører fra Sør, ressursrike, men økonomisk fattige, er i stand til å utstede sine egne valutaer, støttet av råvarer, og til slutt kvitte seg med statusen som IMF-gisler. De følger alle nøye med på Russlands gass-for-rubel-eksperiment.

Og i Kinas spesielle tilfelle, er det som alltid vil være viktig, massevis av produktiv kapital som underbygger en massiv, ekstremt dyp industriell og sivil infrastruktur.

Ikke rart Davos og Bilderberg-løpeguttene, når de ser på Det Store Sjakkbrettet, blir fylt av redsel: deres epoke med stadig gratis lunsj er over. Det som ville glede kynikere, skeptikere, neoplatonister og taoister i massevis, ville vært at Davos-Bilderberg-menn (og kvinner) faktisk bokser seg inn i zugzwang*.

Pyntet og oppdresset – uten noe sted å dra. Til og med JP Morgans Jamie Dimon – som ikke engang gadd å dra til Bilderberg – er redd og sier at det kommer en økonomisk «orkan». Og å velte sjakkbrettet er ingen løsning: i beste fall kan det invitere til et seremonisk smokingbesøk av Mr. Sarmat og Mr. Zircon med noen hypersoniske bobler i sekken.


*Zugzwang er en situasjon bl.a i sjakk der en spiller blir stilt dårligere på grunn av sin forpliktelse til å gjøre et trekk; en spiller sies å være «i zugzwang» når ethvert lovlig trekk vil forverre deres posisjon.


Denne artikkelen ble først publisert av Strategic Culture Foundation.

Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Forrige artikkelDet var ingen massegrav i Mariupol slik vestlige medier påsto
Neste artikkelDet store NATO-bedraget (del 1)
Pepe Escobar
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.