Biden justerer Ukraina-fortellingen

0

Av M. K. Bhadrakumar.

Den amerikanske presidenten Joe Bidens uttalelse i New York Times  tirsdag om Ukraina-krigen starter med en bløff. Han sier at president Vladimir Putin hadde trodd Russlands spesialoperasjon bare ville vare noen dager. Hvordan Biden kom frem til et slikt estimat er uklart. I likhet med den amerikanske fortellingen om krigen, er den i stor grad forutinntatt. 

Russere er overbevist – og med god grunn – i sin tro på at Ukraina er blitt en amerikansk koloni og lederne i Kiev bare er marionetter. Hvordan kunne Putin og hans Kreml-rådgivere ha anslått at «den spesielle operasjonen» ville være en spasertur i parken? De sentrale målene for denne operasjonen er slik – en traktat som bekrefter Ukrainas nøytrale status og dets anerkjennelse av Donbass-republikkene som uavhengige stater og Krim som en integrert del av Russland – at en operasjon som «ville vare noen dager» ikke ville kunne sikre dem. 

Moskva visste at USA absolutt ikke hadde noen intensjoner om å imøtekomme Russlands legitime sikkerhetsbekymringer angående NATOs utvidelse til Ukraina, som formelt ble formulert skriftlig i desember. 

Det er hovedgrunnen til at russerne ikke har noen tidslinje for sin operasjon. De ville naturligvis ha likt å avslutte den snarest, men visste at integreringen av Ukrainas sørlige regioner – Zoporozhia, Kherson, Mykolaiv – som er avgjørende for Krims økonomi og sikkerhet, og Ukrainas svartehavshavner ikke kom til å bli noen barnelek og kan bli et langt stykke å bleke.

Dette kartet som viser resultatet av presidentvalget i 2010 viser godt den politiske splittelsen i Ukraina.

Bare i den fjerde måneden av spesialoperasjonen kunne Putin vedta strømlinjeforming av prosedyrer for russisk statsborgerskap fra søkere i Kherson, Zoporozhia-regionene i Sør-Ukraina.(her, her og her)

Zaporozhye-regionen i Sør-Ukraina har tilbudt Russland en militær flyplass i Melitopol og en marinebase i Berdyansk på kysten av Azovhavet. Kherson-regionen planlegger å integrere seg i Russlands utdanningssystem. Biler bruker russiske nummerskilt, russiske SIM-kort driver internett og telefoner. Det er nok å si at skoen er på den andre foten.

Det var Biden som trodde at Russland kunne kastes som en brikke fra et sjakkbrett, men bare for å innse for sent at livet er mer komplisert enn som så. Biden truet med å gruse den russiske rubelen til og ødelegge den russiske økonomien. Etter å ha vært en øksemann som profesjonell politiker, forsto Biden aldri det russiske folks motstandskraft, mot og motvilje eller deres historiske bevissthet og psyke for å samles bak Putin. 

Etter invasjonen, da USA erklærte sanksjonene, falt 100 rubler til 0,73 dollar, per 2. juni 2022 ligger 100 rubler på 1,57 dollar.

I kronikken i NYT mener Biden at Biden gjør en personlig gest overfor Putin ved å love at han «ikke vil prøve å styrte ham». Likevel er Putins oppslutning i eget land rundt 80 prosent, mens Bidens er mindre enn halvparten av det – 36 prosent! 

Her ligger den vanskelige situasjonen til Biden-administrasjonen. USA famler i mørket om de russiske intensjonene i Ukraina. Den fortsetter å improvisere og oppdatere fortellingen for å takle nye realiteter som stadig kommer som stygge overraskelser. 

Dette handler ikke bare om den militære delen, men også om Russlands politiske veikart. Den eneste konstanten i Washington handler om å forsyne Ukraina med «avanserte» våpen – men så handler det også enten om å gjenskape lukrative forretninger for det militærindustrielle komplekset ved å fyre opp kriger i utlandet, eller å kompensere for NATO-allierte som overfører deres våpen fra sovjetepoken til Ukraina.   

Ikke desto mindre proklamerer Biden i kronikken at han vil «holde stø kurs» og at den massive bistanden til Ukraina vil fortsette «i månedene som kommer.» Når det er sagt, gir Biden en nyansert presentasjon i kronikken, der, bortsett fra gjentakelse av den vanlige katekismen — om «et demokratisk, uavhengig, suverent og velstående Ukraina»; «alliert enighet»; «uprovosert russisk aggresjon»; «regelbasert internasjonal orden» osv. — sender han også noen meldinger til Moskva når krigen går over i en ny fase. 

For det første gir han ikke lenger falske løfter om å sende russerne til Sibir. Biden spår ikke vinnere og tapere. Tvert imot erkjenner han at denne krigen bare kan ha en diplomatisk løsning. Han signaliserer beskjedent at et så massivt omfang av amerikansk militærhjelp kan sette Kiev «i en sterkest mulig posisjon ved forhandlingsbordet». Dette er ord som er valgt med presis omtanke. 

Andre steder hevder Biden at fokuset for den russiske operasjonen er «å ta kontroll over så mye av Ukraina som mulig» før forhandlingene starter. Implisitt her er erkjennelsen av at russerne har snudd krigen og at det ikke er noen grunn til å forvente noen reversering av stillingen. 

Det er fra et slikt rasjonelt perspektiv at Bidens ukarakteristiske utelatelse av utskjelling og krigersk retorikk overfor Russland (eller Putin personlig) må forstås. Han sier kategorisk:

«Så lenge USA eller våre allierte ikke blir angrepet, vil vi ikke være direkte engasjert i denne konflikten, verken ved å sende amerikanske tropper for å kjempe i Ukraina eller ved å angripe russiske styrker. Vi oppmuntrer ikke og gjør det eller heller ikke mulig for Ukraina å angripe utenfor sine grenser. Vi ønsker ikke å forlenge krigen bare for å påføre Russland smerte.» 

Selvfølgelig vil Washington «fortsette å samarbeide» med allierte angående sanksjoner – «de tøffeste som noen gang er pålagt en stor økonomi» – men Biden vil ikke evaluere effektiviteten til sanksjonene. Han lover å «arbeide med våre allierte og partnere for å forholde oss til den globale matkrisen som forverres av Russlands aggresjon,» men vil ikke lenger påstå at verdens matmangel er Russlands skyld. Han vil hjelpe europeiske allierte og andre med å «redusere sin avhengighet av russisk fossilt brensel», men kobler det også for å «fremskynde vår overgang til ei framtid med ren energi». Det er ingen bitterhet å spore. 

Når det gjelder sikkerhetsspørsmål, gjentar Biden den amerikanske politikken om å fortsette å «forsterke NATOs østflanke med styrker og kapasiteter» og ønsker Finlands og Sveriges søknader om å bli med i NATO velkommen – «et trekk som vil styrke den samlede amerikanske og transatlantiske sikkerheten ved å legge til to demokratiske og svært dyktige militære partnere» – men avstår fra å direkte knytte noen av disse til russisk aggresjon. 

Det viktigste er at Biden trekker seg tilbake fra den dramatiske prognosen fra CIA-direktør William Burns om at Putin under militært press kan beordre bruk av taktiske atomvåpen i Ukraina. 

Den dystre tonen i Bidens ord står i skarp kontrast til hans egne uholdbare og tendensiøse kommentarer fra tidligere. Når han oppgir av bildet av den «store macho tøffingen» viser det at en viss grad av realisme dukker opp i USAs offisielle fortelling.  Men på den annen side avslører Biden også i kronikken sin at USA vil gi ukrainerne «mer avanserte rakettsystemer og ammunisjon som vil gjøre dem i stand til å mer presist angripe nøkkelmål på slagmarka i Ukraina.»

Alt dette må leses som et nøye beregnet signal til Moskva. Det er det ingen tvil om. Men det er ikke lett å gjenopplive de atlantiske tilbøyelighetene i Kreml. Russlands nølende og vaklende holdning til NATOs ekspansjon østover gjennom det siste kvarte århundre har kostet Russland dyrt i liv og skatter. Denne dårskapen eller naiviteten – avhengig av ens synspunkt – bør ikke gjentas.

Men å bremse farten på militæroperasjonen på dette tidspunktet ville medføre enorme risikoer. Operasjonen mistet nesten fart i utkanten av Kiev i mars på grunn av denne «stopp-og-gå»-tilnærmingen. 

Fundamentalt sett har det vært en viss uunngåelighet rundt de vestlige sanksjonene, med eller uten Ukraina-krisen, med sikte på å svekke Russland permanent. Kompasset er stilt inn. Derfor, uansett den bevisste nøkternheten til Bidens kronikk kan det store bildet ikke ønskes bort.

De russiske strategiske rakettstyrkene holdt faktisk øvelser i Ivanovo-regionen, nordøst for Moskva i dag, 1. juni, dagen etter at Bidens uttalelser ble publisert.

Yars ICBM.

Det russiske forsvarsdepartementet sa at rundt 1000 tjenestemenn deltok i øvelsene og at de brukte over hundre kjøretøyer, inkludert Yars interkontinentale ballistiske rakettutskytningssystemer, som har kapasitet til å skyte opp de MIRV-kompatible (MIRVMultiple Independently targetable Reentry Vehicle, – eller «flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen») termonukleære RS-24 Yars inter-kontinentalt ballistisk missil med rekkevidde på 12.000 km. De kan bære opptil 10 stridshoder og bevege seg i hastigheter på opptil 24.500 kilometer i timen.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: Biden tweaks Ukraine narrative


M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. (Se kort biografi her.) Han har blant annet tjenestegjort i Sovjetunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer aktuelle politiske hendelser.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.