oss 100 kroner!
Av Craig Murray.
Jeg var i Tyrkia for å prøve å fremme fredssamtaler, som en erfaren diplomat med gode kontakter der, og som fredsaktivist. Jeg var ikke der som journalist og mye av det jeg diskuterte var konfidensielt. Det vil nok ta noen år før jeg vurderer det rimelig og rettferdig å avsløre alt jeg vet. Men jeg kan gi en skisse.
Tyrkia fortsetter å være sentrum for diplomatisk aktivitet for å løse Ukraina-krigen. Det er derfor spesielt avslørende, og et tegn på vestlige prioriteringer, at jeg ikke kom over en eneste vestlig journalist der som prøvde å følge og dekke den diplomatiske prosessen. Det er hundrevis av vestlige journalister i Ukraina, effektivt inkorporert av ukrainske myndigheter, som produserer krigsporno. Det ser ut til å ikke være noen som seriøst dekker forsøk på å skape fred.
Det skjedde et betydelig skifte for to uker siden da Ukraina gikk over til en offentlig holdning om at det ikke ville avstå noe territorium i det hele tatt i en fredsavtale. Den 21. mai uttalte Zelenskijs kontor at «Krigen må ende med fullstendig gjenoppretting av Ukrainas territoriale integritet og suverenitet.» Tidligere, mens de hadde vært ettertrykkelig på at intet territorium i «øst» ville bli avstått, hadde det vært studert tvetydighet om hvorvidt det refererte til bare Donbass eller også Krim.
Den nye ukrainske holdninga, at det ikke vil bli noen fredsavtale uten å gjenerobre Krim, har foreløpig torpedert ethvert håp om en tidlig våpenhvile. Det ser ut til å være et militært uoppnåelig mål – jeg kan ikke tenke meg noe scenario der Russland de facto taper Krim, uten den seriøse muligheten for verdensomspennende atomkrig.
Dette slaget mot fredsprosessen var et tilbakeslag i Ankara, og jeg må si at hver kilde jeg snakket med mente at ukrainerne handlet etter instruksjoner som ble overført fra Washington til Zelensky av forsvarsminister Lloyd Austin, som åpent sa at han ønsket at krigen skulle slite ned Russlands forsvarskapasitet.
En lang krig i Ukraina er selvfølgelig massivt fordelaktig for det amerikanske militærindustrikomplekset, som har tapt sine feite kjøttstykker i Afghanistan, Irak og Syria. En slik langvarig krig forsterker også det strategiske målet om å skade den russiske økonomien alvorlig, sjøl om mye av denne skaden er gjensidig. Hvorfor vi lever i en verden der målet for nasjoner er å skade livene til innbyggere i andre nasjoner er et spørsmål som fortsetter å undre meg.
Tyrkia har foreløpig vendt seg mot det mer begrensede målet om å sikre at kornforsyninger kan sendes ut fra Svartehavet gjennom Bosporos. Dette er essensielt for utviklingsland og essensielt for verdens matforsyninger, som allerede var under press før denne krigen begynte. Tyrkia tilbyr å rydde sjøveier for miner og å følge skipene som frakter korn fra havna i Odessa, som fortsatt er under ukrainsk kontroll. Russland har gått med på avtalen.
Ukraina protesterer mot denne planen om å eksportere deres egen hvete, fordi den motsetter seg fjerningen av minene, som jeg må understreke over ble lagt ned i skipsleia av Ukraina for å forhindre amfibieangrep på Odessa. Det er et monumentalt hykleri av Vesten rundt dette, fordi man beskylder Russland for å hindre eksporten av kornet mens det faktisk er blokkert av Ukrainas egne miner, som de for øyeblikket nekter å la Tyrkia fjerne.
19. mai var dette overskriften på en FN-pressemelding:
Mangel på korneksport fører global sult til hungersnød, mens krigen i Ukraina fortsetter, advarer talerne Sikkerhetsrådet
Som den slår fast, står Ukraina og Russland til sammen for en tredjedel av verdens korneksport og to tredjedeler av verdens eksport av solsikkeolje. Mange av dem som dør av denne krigen vil sannsynligvis gjøre det i utviklingsland, av sult. Beslutningen til EU og USA om å ramme russisk og hviterussisk landbrukseksport ved hjelp av sanksjoner viser en ekstraordinær følelsesløshet overfor de aller fattigste menneskene på kloden, som ikke har råd til økende matvarepriser.
Vel, overskriften her er at USA og EU presser Ukraina til å blokkere enhver matvareavtale, basert på en rekke innvendinger, inkludert reduksjonen i sikkerheten til Odessa og påstanden om at Russland vil selge plyndret ukrainsk korn. Synspunktet i både Ankara og utviklingsland er at det store bildet, av millioner som møter sult, er i ferd med å gå tapt.
Erfaringen har gjort meg så kynisk at jeg lurer på om interessene til de mektige landbrukslobbyene i både EU og USA påvirker politikken. Høye matvarepriser i verden kommer noen mektige interesser til gode.
Jeg klandrer Putin for å ha startet en krig som ikke gjør noe for å rette opp russiske langsiktige sikkerhetsproblemer. Men sannheten er at politikere i Vesten er like opptatt av denne krigen. Boris Johnson promoterte det åpenlyst for å sikre sin egen overlevelse i politikken. Alle som anstrenger seg for å stoppe drepinga – presidentene Macron og Erdogan spesielt – blir umiddelbart og universelt fordømt av de «liberale» mediene.
Men hva er sluttresultatet som de liberale krigshisserne ønsker å oppnå? Når vi når det stadiet at Henry Kissinger er en relativt fornuftig stemme, er den politiske situasjonen virkelig forferdelig.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Craig Murray.
