oss 100 kroner!
Av Kari Elisabet Svare.
Splittelse og motsatte syn skaper farlige skillelinjer i verden, i folkemeninga, i politikken og innad i våre to antikrigspartier. SV vakler i sin NATO-motstand, og Moxnes skrev i en e-mail at: «Du kan trygt stemme Rødt om du er for NATO, noen utmeldelse står ikke på dagsordenen.» Alle partier svikter fredstanken hvis de ikke tar avstand fra NATO slik det har fungert siden 1999 da alliansen bombet Jugoslavia uten FN-mandat.
I Klassekampen 30. april blir Jonas Bals, AP, skremt av at noen kaller krigen i Ukraina en stedfortrederkrig. «Historieløst,» mener han. Jeg på min side blir skremt når han hevder at krigen er nødvendig. I hans hode «støtter Russland opp under, finansierer og inspirerer til fascisme, «som er på frammarsj i store deler av verden.» Mener han virkelig at det er Russlands skyld alene? Og tror han verden blir et bedre sted bare vi får byttet ut Putin? Eller er det folkelig misnøye, urett og ulikhet som danner grobunn for slike ideologier?
Bals hevder at dagens antifascistiske kamp må føres med våpen. Har han fortapt seg i illusjonen om det ondes kamp mot det gode, hvorav rollene er fordelt og vi har hevd på å være verdens hvite riddere? Ingen stormakter er snille, i særdeleshet ikke USA. Det er historieløst å hvitvaske amerikanernes rå kamp mot kommunister og terror og innblanding i andres regimer samt hoppe bukk over alt som skjedde i forkant av den russiske invasjonen. Marielle Leraand, Rødt, ser USA/NATO som en sentral part i konflikten. Hvorvidt har alliansens steile, uforsonlige oppførsel framprovosert Putins handlinger? Spørsmålet er vesentlig og må stilles.
Rent teoretisk er det mulig å inngå kompromisser, det vil si å gi avkall på rigide og ensidige krav. USA/NATO sitter på nøkkelen til fred. Bør vi kreve at den tas i bruk? Heller enn å heie på ukrainsk kampmot, pøse på med tyngre våpen og bidra til blodofring?
USA forsøker å true alle med på sitt lag uten å lykkes. Vi gis inntrykk av det internasjonale samfunnet stiller seg unisont bak den vestlige fordømmelsen, mens det bare gjelder 49 % av verdens befolkning. «NATO og USA har gang på gang brutt folkeretten og satt en internasjonal standard, som Russland nå følger,» sier Leraan. Hvor mange land og folk har opplevd russisk aggresjon? Og hvor mange har erfart at NATO og USA er aggressorer? Det er på tide å ta et oppgjør med vestlige krigssynder.
Kina har i likhet med Russland blitt erklært som USAs fiende, og de «utstøtte» har logisk nok dannet allianser. Kina er i ferd med å seile forbi stormakta i vest og bli verdens største økonomi med India som nummer to. Kan USA forhindre at Kina inntar førsteplassen makt ved å svekke Russland?
Sanksjonene har ikke rammet som tenkt, men fører til skadevirkninger over alle grenser. Global økonomisk kollaps er i emning. India, verdens nest største hveteprodusent, er rammet av hetebølge. Ettervirkning av samfunnsnedstengning, ekstremvær, matmangel og voldsom prisøkning betyr økt sultedød på en hardt prøvet klode. Sanksjonene kommer på toppen av alt dette. Er de virkelig verdt forsøket på å få Putin i kne? I ei tid der den ene krisa overlapper den neste? Vi behøver fredsvilje som overgår krigsrefleksen samt et større verdensbilde skal vi kunne forholde oss hensiktsmessig til det som skjer.
Personlig finner jeg det skremmende at vi lever i så uforenlige forestillinger at fred virker umulig. Vestens uhemma leveranse av våpen til et land i krig gjør oss stadig mer involverte og medskyldige. I verste fall dras vi inn i en konflikt mellom to atommakter.
Hver dag blir vi minnet om hva krig er. Tenk om allmennheten kunne forstått at denne krigen ikke er verre enn andre USA og NATO har stått bak, samt at økt militarisering er forkastelig og totalt meningsløs ressursbruk.
Kari Elisabet Svare
Dette innlegget ble refusert i avisa Klassekampen.
