oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
Valgprogrammet til Marine Le Pen og Jean-Luc Mélenchon, venstresidens nyeste frontfigur i Frankrike, hadde mye til felles. Begge hadde de lavtlønnede i fokus; begge var mot frihandelsavtaler; begge var mot høyere pensjonsalder; begge var EU-skeptiske.
Om Mélenchon ønsket å beskytte sine velgere ville han være nødt til å anbefale de som stemte på ham ved første valgrunde til å stemme på Marine Le Pen. Velgere av fra Guadeloupe, Martinique og Guyanne, der de fleste er av afrikansk herkomst, forsto det: de stemte ved første valgrunde Mélenchon; ved andre valgrunde mer enn 60% stemte Marine Le Pen. Men politikk er blitt et yrke, med sine mange og gode fordeler om man sitter trygt som folkevalgt. Mélenchon oppsummerte dette slik da hans parti fikk besøk av politiet september 2019: «Republikken, det er meg!»
Så snart de første resultatene var ute 24. april, var Mélenchon ekstatisk! Det kunne ikke vært bedre. Han hadde fått mange stemmer, men heldigvis kom Marine Le Pen foran ham. I en liten stund kunne det virke som om han faktisk ville klare å slå Le Pen, men det ville han ikke ha noe av og erklærte seg umiddelbart den tredje kandidat.
Han visste jo godt at han ville tape med stor margin mot Macron. Det var så mye bedre å være på tredjeplass. Han kunne anklage resten av venstresiden for sitt nederlag, og samtidig fremstå som en antifascistisk forkjemper. «Ikke én stemme til Marine Le Pen!», skrek han fire ganger da han «beklaget» at han ikke ble Macrons utfordrer. Samme kveld sendte han en SMS til Macron: «Jeg har tatt et klart standpunkt mot Le Pen. Det er din tur nå å gi tydelige tegn til våre velgere.» Slik delte Macron og Mélenchon oppgavene fram til andre valgrunde: Macron fridde til venstresidens velgere, mens Mélenchon tok seg til å svartmale «fascisten» Le Pen.
Nå kan Mélenchon vise seg som den naturlige leder for den franske venstresiden. For å gi venstresidenes bedratte velgere en grunn til å stemme på nettopp ham ved det parlamentariske valget i juni, kom han ut med sin fantasi om å bli statsminister: «Velg meg som statsminister!», utbrøt han 26. april.
Det kan ikke skje. Det mest sannsynlig er at Macron får absolutt flertall. Tre andre mindre parlamentsgrupper vil fylle de gjenstående setene i det franske parlamentet: det gamle høyre, Le Pens parti, og «Mélenchon boys».
Mélenchon kan juble. Hans parlamentariske gruppe kan få cirka 50 representanter av 577, nok til et rikelig tilskudd fra det offentlige, og fri tilgang til nyhetskanalene på beste sendetid. Alt dette mot å utlevere sine velgere i fem år til med hender og føtter bundet til Macrons verden av vinnere og tapere. Det var nok verdt det.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
