Havvind: store ord – tynt budskap

0

Av Odd Handegård.

Regjeringen har problemer med en begynnende inflasjon (altfor høy utbyggingsaktivitet i landet), økende rente, økende priser på forbruksvarer og en vanvittig strømpris m.m. Revidert statsbudsjett kommer i dag, og i går hadde hele fire statsråder en pressekonferanse om utbyggingen av havvind – ikke akkurat småtteri: Regjeringen foreslår at det skal bygges 1.500 vindturbiner (mest flytende) som skal gi nesten like mye kraft som Norge produserer i dag (inntil 150 TWh) innen 2040. Riktignok skal de første konsesjonene ikke lyses ut før i 2025, men deretter skal det gå raskt. 

Argumentene for denne voldsomme utbyggingen mangler både logikk og sunn fornuft: Utbyggingen skal ifølge statsministeren

1. «Sikre lave strømpriser» og «rimelig kraft til folk og bedrifter».

2. Bidra til at «Europa kan nå klimamålene».

3. «Erstatte mye av den energien som kommer fra Russland».

4. Krafta skal brukes til «batteriproduksjon, hydrogenproduksjon og aluminium» (norsk gass skal brukes til hydrogenproduksjon).

Jeg har flere ganger vist at disse argumentene er helt perifere i forhold til norske og internasjonale energi- og klimaspørsmål – jeg kommer naturligvis tilbake til dem igjen. Her skal jeg i stedet kort peke på spørsmål statsrådene ikke fokuserte på.

Først kostnadene – ikke et ord om hvordan den kolossale utbyggingen skal finansieres. Det finnes i dag en rekke selskaper som hevder å være interessert i utbyggingen av havvind. De fleste sliter på Børsen, og er naturligvis først og fremst interessert i de subsidiene («rammebetingelsene») de forutsetter vil komme – men som ikke kom. Riktignok har man allerede en vanvittig – men likevel utilstrekkelig – strømpris. Kostnadene og finansieringen ligger helt i det blå.

Så teknologien: Havvindturbinene vil bli importert i likhet med alle andre turbiner i Norge. Problemet blir hva norsk industri kan gjøre med understellet til de flytende turbinene. Hvis problemene ikke løses, blir den norske havvinden «bunnfast» og i enda større grad bygd av utenlandsk industri, med lite ny, norsk sysselsetting. Konflikten med fiskeriene vil øke. Påstanden om at dette er «et industriløft for Norge», er en ren bløff.

Sist: Krangelen om kablene til og fra turbinene fortsetter, men det ser nå ut til å bli hybridkabler – dvs. kabler til både Norge og EU. Det eneste fornuftige ville naturligvis ha vært at kablene kun burde gå til EU for å begrense eksporten av norsk vannkraft til EU – dersom investorene tror de kan tjene penger i Europa, og ikke bare i Norge.

Debatten om havvind har skjøvet debatten om vindkraftutbyggingen i Norge helt ut i periferien i den offentlige ordskiftet. Og dette er naturligvis litt av regjeringens strategi med den voldsomme opphausingen av havvind. Det eneste realistiske før 2030-2035 er å bygge 10.000 nye vindturbiner i Norge før man skikkelig kommer i gang med havvindutbyggingen. Vindkraftvandalene har planene klare, men hvor står Motvind Norge og andre organisasjoner?

Det nytter ikke kun å sende ut rundskriv om at medlemmene skal være «synlige i lokalmiljøene». Det trengs lokale aksjonsgrupper med rutinerte lokalpolitikere i alle kommuner som i dag trues av vindkraftutbygging. De bør helst komme på plass før det er for seint. Vandalene har tjuvstartet mange steder.

Forrige artikkelFred ved forhandlinger, eller fred ved å krige –spørsmålet må enda stilles
Neste artikkelPolitisk press og press nedenfra – Ottosen og Norsk PEN viser vei i Assangesaken