oss 100 kroner!
Av Louis Allday, Ebb Magazine.
I løpet av den siste uka har en rekke offentlige personer dratt paralleller mellom den russiske presidenten, Vladimir Putin, og Nazi-Tysklands diktator, Adolf Hitler. I noen tilfeller har til og med Hitler blitt regnet som bedre enn Putin, mindre korrupt og mindre brutal, fordi han aldri drepte «sitt eget folk» og «brukte ikke kjemiske våpen». Enn så fornærmende og uhistoriske som disse sammenlikningene er, for å kunne forstå bruken av dem må de plasseres i en større sammenheng der USA og deres allierte, igjen og igjen, kynisk har portrettert offisielt uttalte fiender som reinkarnasjoner av Hitler, slik at de kan generere den emosjonelle offentlige reaksjonen de trenger for å legitimere fiendtlig politikk, og for å gi seg selv en overfladisk moralsk overlegenhet.
Selv en skumlesing av historiebøkene fra de siste tiårene viser at denne sammenligningen har blitt brukt så konsekvent, og på en slik måte at det i praksis representerer en type Holocaust-fornektelse, og til og med en snik-rehabilitering av nazismen. Ved gjentatt bruk av disse sammenligningene for å støtte en imperialistisk og ekspansjonistisk utenrikspolitikk, og ved å overdrive (samt fabrikere i mange tilfeller) overgrepene utført av USAs fiender, blir nazistenes overgrep systematisk bagatellisert, forvridd, og noen ganger beint ut benektet. Denne trenden har nådd en topp de siste ukene, når kommentatorer og politikere fra hovedstrømmen hvitvasker åpenbare ny-nazistiske paramilitære grupper i Ukraina, og samtidig erklærer Putin den nye Hitler – eller verre.
Det er en trope som har overraskende lang historie, og den går i alle fall tilbake til tiåret etter slutten av andre verdenskrig. Da den egyptiske presidenten, Gamal Abdel Nasser, kjøpte våpen fra kommunistiske Tsjekkoslovakia i 1955, til USAs ergrelse, begynte New York Times – et trofast mikrofonstativ for USAs politiske elite – å refere til han som «Hitler ved Nilen».(1) Denne merkelappen ble enda mer utbredt etter at han nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, og en gjeng med britiske og franske politikere, inkludert den britiske statsministeren Anthony Eden, sammenliknet han gjentatte ganger med Hitler, slik at de på forhånd kunne legitimere deres og Israels katastrofale invasjon av Egypt, senere det året. Uten bevis hevdet Israels statsminister, David Ben-Gurion, at kjøretøyene til egyptiske militæroffiserer var dekorert med swastikaen – et utsagn som så ble delt ukritisk i både israelsk og amerikansk presse.(2) Den cubanske presidenten Fidel Castro ble også sammenlignet med Hitler av USA på 1980-tallet. Som en del av en kampanje om å svarte den revolusjonære lederen, som hadde vart i flere tiår, fortalte USAs FN-representant:
Jeg er gammel nok til å huske de som unnskyldte Hitler og Stalin. Jeg husker de sjokkerte og forrådte ropene da sannheten om hva disse diktatorene hadde gjort ble kjent for verden. Jeg tror før, heller enn senere, vil de samme ropene høres når verden endelig får høre skrekkhistoriene fra Cuba under Castros styre.
Det virker, dog, som at den vedvarende bruken av denne ‘ukens Hitler’ ikke kom i full sving før etter den post-sovjetiske perioden, der USA – nå verdens ubestridte hegemon – i praksis hadde frie tøyler til å overkaste enhver regjering som sto imot dens dominans, men fortsatt trengte å skape offentlig misnøye for å sikre nok hjemlig støtte til sine serieintervensjoner. For eksempel, da president George Bush Sr. holdt en tale på et rally to måneder før Operation Desert Storm, ved starten av den første golfkrigen, i januar 1991, sammenlignet han den irakiske presidenten Saddam Hussein – som tidligere var en alliert av USA – med den tyske diktatoren og anklaget han for en ‘brutalitet som jeg ikke en gang tror Hitler tillot’, en motbydelig tolkning av historien, som i praksis er holocaust-fornektelse. Han brukte den samme sammenlikningen for å legitimere krigen, så fort den var i gang, og på et tidspunkt da USA allerede hadde begått flere krigsforbrytelser i løpet av bare et par måneder. En usedvanlig vulgær ironi ved Bush sin retoriske bruk av Hitler på denne krigshissende måten er at hans egen far, Prescott Bush, var direkte involvert med å finansiere nazipartiet på dets vei til makten, og profitterte frem til 1942 på sin stilling som styremedlem i firmaer som var direkte involvert i den finansielle arkitekturen bak nazismen. Bush var langt fra den eneste som brukte sammenligningen, selvfølgelig. Et Gallant Foundation-studie kartla at mellom 1 august 1990 og 28 februar 1991 var det 1035 sammenlikninger mellom Hussein og Hitler i amerikansk papirmedia.(3)
Den samme tropen gjenoppstod i 1999 for å rettferdiggjøre NATOs angrep på Jugoslavia, og for å fremstille angrepet som motivert av humanitære hensyn.(4) Den gangen ble Slobodan Milošević gjentatte ganger sammenliknet med Hitler av amerikanske tjenestemenn. Kanskje mest bemerkelsesverdig var det da Bill Clinton, Bush seniors etterkommer, talte til det amerikanske folk fra det ovale kontor den dagen NATOs angrep på Jugoslavia begynte, sammenlignet Milošević og nazi-diktatoren, og spurte dystert:
«Hva om noen hadde hørt på Winston Churchill og stått opp mot Adolf Hitler tidligere? Bare tenk dere hvis noen ledere på den tiden hadde opptrådt fornuftig og tidlig nok, hvor mange liv som kunne blitt spart, hvor mange amerikanere som ikke hadde trengt å dø?».(5)
Måneden etter gjentok parlamentsmedlem for Labour, Ken Livingstone, Clintons ord, og argumenterte for at det ikke var galt å sammenlikne de to lederne, slik som presidenten og mange andre hadde gjort.
Da Milošević døde i 2006, publiserte the Wall Street Journal en artikkel skrevet av mannen som ledet NATOs morderiske bombetokt mot Jugoslavia – NATOs overhode Wesley K. Clark – som simpelthen het «En smålig Hitler». At Clark som ledet det den tidligere Nürnberg-aktoren Walter J. Rockler beskrev som «den mest skamløse internasjonale aggresjonen siden naziene angrep Polen… [og hvor] USA har forkastet alle pretensjoner om internasjonal lov og anstendighet, og lagt seg på en rå imperialistisk kurs, som er fullstendig gal», ble gitt siste ord om Milošević sier mye om det moralske sorte hullet i hjertet av amerikanske medier og hvor seriøst man bør ta dem når en «ny Hitler» skal krones.
Neste: Da Storbritannias statsminister Tony Blair skulle forsvare sin fiendtlige holdning til Irak i mars 2003, kort tid før USA-Storbritannias invasjon av landet, tok også han i bruk Hitlers spøkelse – argumenterte mot «nedtrapping» og hevdet at selv om «flertallet blant anstendige og velmenende folk sa at det ikke var noe behov for å konfrontere Hitler, og de som gjorde det var krigshissere», så tok de feil. Som faren hadde gjort tolv år tidligere, sammenlignet også president George Bush Jr Saddam Hussein og Hitler mer enn en gang, og som hans britiske motpart Blair argumenterte han for at «en nedtrappingspolitikk kan forårsake ødeleggelse av et slag vi aldri har set maken til på denne jord» – en ekstra motbydelig setning å lese i etterkant av de enorme lidelsene forårsaket av invasjonen, og hvordan dens ringvirkninger påvirket det irakiske folket, og regionen forøvrig.
Det etterhvert godt kjente retoriske grepet ble pusset støvet av igjen i 2011, denne gangen for å rettferdiggjøre NATOs destruktive angrep på Libya og for å støtte opp under fortellingen om humanitær intervensjon.(6) På et tidspunkt da uhyggelige påstander, uten bevis, om massevoldtekt og andre grusomheter (som senere viste seg å være ubegrunnet) ukritisk ble rapportert av vestlige medier, skrev ABC at Gaddafi var «den nye Hitler». To år senere, da USAs stedsfortrederkrig mot den syriske stat var godt i gang, var det den syriske presidenten, Bashar al-Assad, som ble direkte sammenlignet med Hitler (og også Saddam Hussein) av daværende utenriksminister, John Kerry, og med amerikanske tabloide medier på slep. Sammenligningen ble tatt til nye høyder da David Simon, mest kjent som skaperen av serien The Wire, twitret:
«Hitler, som hadde sarin, brukte det ikke mot soldater, selv da hans rike falt sammen rundt han. Han hadde selv blitt utsatt for det i første verdenskrig. Assad har brukt det to ganger mot sivile.»
Simons antydning om at Hitler tok en rosverdig beslutning om å ikke bruke sarin er forstyrrende nok i seg selv, men det blir enda verre i etterkant når det har blitt avdekket substansielle bevis for at det kjemiske angrepet i Syria, som ble hevdet å ha blitt utført av «Assad» (mao Syriske regjeringsstyrker) faktisk ble utført av vestlig-støttede «moderate rebeller».
Mer nylig har «verre enn Hitler» blitt brukt av Mohammed Bin Salman, Saudi Arabias kronprins, som i 2018 mens han snakket med Jeffrey Goldberg, en tidligere fengselsvakt i den israelske hæren og nå redaktør for The Atlantic, hevdet: «Jeg mener Irans øverste leder får Hitler til å se bra ut. Hitler gjorde ikke det den øverste lederen nå forsøker. Hitler prøvde å erobre Europa. Den øverste lederen prøver å erobre verden.» Et tilsvarende absurd nylig eksempel på dette fenomenet er da The Daily Mail mente DPRKs leder, Kom Jong-Un, «kanaliserte sin indre Hitler» simpelthen fordi han brukte en skinnjakke.
For tiden har sammenlikningene mellom Putin og Hitler vært høyrøstede og hyppig brukt, ikke bare på grunn av misnøyen som har blitt skapt av den pågående konflikten i Ukraina, men fordi de som bruker argumentet har kunnet indirekte benyttet et beslektet og langvarig politisk prosjekt om å sidestille Hitler og nazistene med Stalin og Sovjetunionen. Taktikken, logikken og historien bak denne kampanjen, som er sentrale i bøkene til Timothy Snyder, er relevant for den nåværende situasjonen, og kan leses om i dette grundige essayet.
Som mål på nøyaktig hvor uoppriktig og kynisk denne emosjonelt manipulerende fremstillingen har blitt brukt, er ikke bare hvor forskjellig karakter, omstendigheter, og politiske orienteringer de ulike lederne som merkelappen har blitt brukt mot over tid har hatt, men hvordan merkelappen ser ut til å ha blitt brukt mot alle andre enn lederne av de statene som faktisk inspirerte Hitlers visjon: USA og Storbritannia.(7) Det som binder denne uensarta gruppa sammen er at de på en eller annen måte har stått direkte imot eller i veien for det USA-styrte imperialistiske hegemoniet, og vestlig kapitalistisk utbytting. Putin, som tidligere ikke har skjult sin motstand mot USAs gjentatte undergravelser av internasjonal lov og maktbalanse, illustrerer dette eksempelet.
Ved å fokusere på de tilsynelatende irrasjonelle, blodtørstige og ubalanserte handlingene til de enkelte lederne, og understrekelse av deres påståtte likhet med Hitler, en karakter som med god grunn er bête noire i hodene til så mange i vesten, klarer USA å effektivt skjule de bredere politiske sammenhengene til den aktuelle konflikten, samt hvitvaske sin egen rolle i å ha forårsaket den. Denne prosessen med å personalisere konfliktene ved å fokusere på lederne, tjener den hensikt å fjerne hendelsen fra den sammenhengen den befinner seg i, og skjule relevante geostrategiske, økonomiske, og politiske faktorer, til fordel for et nærsynt fokus på den aktuelle lederens påståtte karaktertrekk. Dermed blir angrep mot hele land oppfattet av mange som en dydig kampanje mot én «ond og gal mann» som må stoppes, og de som ønsker å analysere den relevante politiske sammenhengen og vestens rolle blir fordømt som «apologeter» for den aktuelle lederen.
Både ved sin egen retorikk, og ved å bruke sitt omfattende propaganda-apparat i blant annet media og akademia, for å fremstille seg selv som de som kjemper en kontinuerlig kamp mot «en ny Hitler», av et aller annet slag, forsøker vesten å opprettholde et bilde av seg selv – til tross for overveldende bevis for det motsatte – som en som frigjør ved bruk av sin militærmakt (og andre typer aggresjon, som sanksjoner), og er på jakt etter rettferdighet, og søker oppslutning om en eller annen slags universalistisk tilnærming som forsøker å forbedre situasjonen, eller lindre den smerten som folk opplever. Denne fremgangsmåten skjuler dens ekte motivasjon, som er den nådeløse forfølgelsen av sine egne politiske interesser og mål. Det påhviler de av oss som kjenner hva de ekte målene er å ikke bli skremt til stillhet av de samme gamle beskyldningene om å være apologeter for tyranner, og andre uærlige fornærmelser som blir slynget mot oss av fra de som har som jobb å opprettholde vestens snille fasade (som er i stadig oppløsning) til enhver pris.
[1] Ali Rowghani, ‘The Portrayal of Nasser by the New York Times’ (upublisert manus, Stanford University, Department of History, Mar. 1994) as quoted in Joel Beinin, The Dispersion of Egyptian Jewry: Culture, Politics and the Formation of Modern Diaspora (University of California Press, 1998).
[2] Joel Beinin, The Dispersion of Egyptian Jewry Culture, Politics and the Formation of Modern Diaspora (University of California Press, 1998).
[3] Richard Keeble, ‘The Myth of Saddam Hussein: New Militarism and the Propaganda Function of the Human-Interest Story.’ in Media Ethics Ed. Matthew Kieran. (Routledge, 1998), 73.
[4] For discussion of the broader context of NATO’s war, its true intent and the media’s portrayal of it, see: Philip Hammond & Edward S. Herman, Degraded Capability: The Media and The Kosovo Crisis (Pluto Press, 2000) and Diana Johnstone, Fool’s Crusade: Yugoslavia, NATO and Western Delusions (Pluto Press, 2002).
[5] President Clinton, ‘Address to the Nation,’ The White House, Office of the Press Secretary, Washington, D.C., 24 March 1999.
[6] Se Maximilian Forte, Slouching Towards Sirte: NATO’s War on Libya and Africa (Baraka Books, 2012)
[7] Særlig ble britisk «hensynsløshet» og «mangel på moralske skrupler» når de bygde og forsvarte sitt imperium, som ble brukt som en model som tyskerne skulle studere. Hitler erklærte en forkjærlighet for den imperialistiske makten til det Britiske Imperiet som han så som bevis på raseoverlegenheten til ariske rase, og britisk styre i India ble sett som en oppskrift på hvordan tyskerne skulle styre Øst-Europa. Gerwin Strobl, The Germanic Isle, (Cambridge University Press, 2000), 42-43, 91.
Louis Allday er en forfatter og historiker som bor i London. Han er grunnleggeren av Liberated Texts.
