UNEP, FNs miljøprogram – nok en forkjemper for «grønn vekst»

0
Illustrasjon: Bjørn Richter.
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Del 6 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.

I 2011 presenterte UNEP (United Nations Environmental Programme) rapporten Towards a Green Economy: Pathways to Sustainable Development and Poverty Eradication. Konklusjon derfra var klar: «Towards a Green Economy – det viktigste produktet fra the Green Economy Initiative – viser at å gjøre økonomien grønn ikke er en belastning på økonomien, men heller en ny driver for [økonomisk] vekst.»

I 2014 kom UNEP med en ny rapport, Decoupling 2: technologies, opportunities and policy options. Både denne og UNEP-rapporten Global Resources Outlook 2019 gir støtte til alle som hevder at «grønn vekst», altså en global økonomisk vekst som også tar vare på natur og miljø, er svaret på de raskt økende klima-, miljø- og naturproblemene.

2014-rapporten viser til at «flere publikasjoner de siste 15 årene har vist at frikopling er teknisk mulig for forbruk av materielle ressurser, drivhusgasser og tilførsel av ferskvann». Frikopling vil si at økonomien kan vokse uten at det tas ut og forbrukes en tilsvarende mengde ressurser. Dette vil jeg ta opp grundig i en kommende artikkkel. Jeg har ikke hatt tilgang til disse kildene og kan derfor ikke vurdere grunnlaget for denne konklusjonen.

I rapporten fra 2019 analyserte UNEP ulike scenarioer. Et som de kalte Towards Sustainability, «presenterer et ambisiøst og bredt anlagt knippe tiltak fra regjeringene, næringslivet og husholdningene for å forbedre ressurseffektiviteten, frikople økonomisk vekst fra miljøforringelser og fremme bærekraftig produksjon og forbruk» (s 108). Og hva viser scenarioet (s 114, utheva av meg)?

Ressurseffektiviteten og tiltak for bærekraftig utvikling er anslått [i rapporten] å føre til absolutt frikopling av den økonomiske aktiviteten og ressursbruken fra miljøpåvirkningene slik at inntekter og andre velferdsindikatorer forbedres mens de viktigste miljøbelastningene avtar – bl.a. dramatisk reduserte utslipp av klimagasser samtidig som skoger og naturlige habitat blir gjenvunnet i forhold til nivået i 2015.

For noen år kan nok dette være mulig, iallfall i deler av verden. Men som jeg skal vise i et kommende innlegg, strider konklusjonene mot grundige analyser som konkluderer med at det er umulig å opprettholde en evig økonomisk vekst – som fortsatt kapitalisme forutsetter og krever – og samtidig ivareta den naturen som menneskeheten trenger å opprettholde for å overleve i det lange løp.

UNEPs scenario bygger på en ubrukelig modell

Etter mitt syn hviler påstandene til UNEP på et svakt teoretisk grunnlag. En seriøs prediksjon om hvordan framtida i verden vil bli, må bygge på en modell, i dette tilfellet en modell som omfatter både økonomien og det materielle grunnlaget for den. Modellen må være dynamisk siden den skal modellere framtidig utvikling, ikke framtidig tilstand, av både økonomien og biosfæren. Slike modell-rammeverk for store økonomiske og materielle system finnes, f.eks. den mye brukte Threshold 21 (bl.a. beskrevet i Andrea M. Bassi: Modeling U.S. Energy with Threshold 21).

Men det er ikke en slik modell Global Resources Outlook 2019 bygger på. Forfatterne har i stedet valgt å bygge videre på tidligere modeller basert på en såkalt «computable general equilibrium model», altså en beregningsbasert, generell likevektsmodell (se denne artikkelen av Steve Hatfield-Dodds m.fl. (Hatfield-Dodds er en av hovedforfatterne av rapporten). Slike modeller forutsetter at økonomien er i generell likevekt (mellom tilbud og etterspørsel), i tråd med en grunnforutsetning i den neoklassiske markedsøkonomien. Alle endringer er derfor antatt å være marginale, bare små utslag fra likevekta. Slike modeller har ingen dynamikk, ingen utvikling, det forutsettes derimot at etter en (liten) forstyrrelse vil systemet vende tilbake til en (litt endra) likevekt som kan beregnes med modellen. De er derfor overhodet ikke egna til å beskrive en dynamisk utvikling av et komplekst system over tid.

en kritisk analyse av Antonio M. Borges, utgitt av OECD, står det f.eks. om slike likevekstmodeller:

Den svakheten [ved generelle likevektsmodeller] som oftest blir nevnt, er at modellene ikke er empirisk validert, i den forstand at det ikke finnes noe mål på hvor godt de stemmer med datene eller beskriver den historiske utviklinga. På grunn av forutsetninga om en generell økonomisk likevekt, som en sjelden ser i alle markedene samtidig, vil ikke modellene kunne predikere den virkelige utviklinga, bare antyde langsiktige tendenser som økonomien vil variere omkring. (…) Av denne grunn kan man ikke sjekke om modellen er holdbar ved å teste den mot den tidligere utviklinga. (…) Mer grunnleggende er det kanskje at å anta en generell likevekt utelukker å bruke modellen i mange viktige politiske avgjørelser.

Med andre ord: Slike modeller er reint gjettverk, det lar seg ikke gjøre å sjekke om de virkelig stemmer, de kan ikke brukes til å forutsi hva som kommer til å skje under ulike forutsetninger, og de har begrensa verdi som redskap for politiske avgjørelser. Disse grunnleggende svakhetene ved analysen i Global Resources Outlook 2019 gjør etter min mening at det er liten grunn til å feste tiltro til de optimistiske konklusjonene om økonomisk vekst og frikopling. I det hele tatt virker det temmelig søkt å skulle modellere den globale økonomien og ressursbruken i dette århundret, som trolig blir mer turbulent enn noe tidligere århundre de siste titusen åra, med en modell som forutsetter en grunnleggende likevekt.

Klar tale fra ledende klimaforsker

Kevin Anderson, ledende britisk klimaforsker, kommer med en liknende ramsalt kritikk av de såkalte Integrated Assessment Models (AIM) som integrerer samfunnsmessige forhold og naturforhold inn i én modell. Slike modeller er grunnlaget for bl.a. framskrivningene og scenarioene til IPCC. Spekulative, etter Andersons mening, siden de legger stor vekt på teknologier som ennå ikke finnes, for å fjerne CO2 fra atmosfæren. Han skriver i artikkelen Wrong tool for the job («Feil verktøy for jobben», Nature 2019, min utheving):

En typisk IAM bruker modeller som bygger på teoretiske grunnsetninger for frie markeder. Algoritmene som er lagt inn i disse modellene, forutsetter marginale endringer nær økonomisk likevekt, og er helt avhengige av små variasjoner i etterspørselen som følger av små prisendringer. Paris-avtalen fordrer derimot klimatiltak som ligger fjernt fra vår tids markedsøkonomi og krever øyeblikkelige og radikale endringer i alle sider ved samfunnet.

De vedvarende mislykte klimatiltakene har gjort at utfordringa ikke lenger er å gjennomføre moderate endringer i det økonomiske systemet, men en revolusjonær overhaling av systemet. Dette er ikke et ideologisk standpunkt, det følger direkte fra en vitenskapelig og matematisk tolkning av Paris-avtalen.

Når dette er sagt, må vi ikke overse at disse og andre rapporter om «grønn vekst» inneholder mange forslag til gjennomtenkte og offensive tiltak, og at det uten tvil kan gjøres masse for å spare energi, øke gjenbruk, minske ressurssløseri m.m., ikke minst redusere unødvendig forbruk og ikke minst i den rike del av verden, og likevel opprettholde økonomisk vekst for noen år framover. Men det er noe helt annet å hevde at det kan la seg gjøre å la økonomien vokse uten grenser i uoverskuelig framtid og samtidig bevare natur og miljø.


Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.

Forrige artikkelRegjeringens forslag vil sementere smittevernstatens makt på permanent basis
Neste artikkelEuropeiske verdier?