Sensurkampanjen mot vestlig kritikk av NATOs Ukraina-politikk er ekstrem

0

Den massive kampanjen mot steigan.no er ikke enestående. Den er tvert i mot en del av et globalt angrep på ytringsfriheten og på kritikere av NATOs stedfortrederkrig mot Russland. Det sensuren ønsker å oppnå er å hindre befolkninga i å i å spørre hvem som drar nytte av en langvarig proxy-krig, og hvem som betaler prisen, skriver Glenn Greenwald, som peker på at denne kampanjen er helt ekstrem.

Av Glenn Greenwald

Dersom man ønsker å bli eksponert  for nyheter, informasjon eller perspektiver som strider mot det rådende USA/NATO-synet på krigen i Ukraina, kreves det hardt søkearbeid. Og det er ingen garanti for at søket vil lykkes. Det er fordi det statlige og korporative sensurregimet som har blitt innført i Vesten i forbindelse med denne krigen er forbløffende aggressivt, raskt og omfattende.

På en praktisk talt daglig basis kan ethvert sjølstendig nyhetsbyrå, enhver uavhengig plattform eller individuell borger bli forvist fra internett. I begynnelsen av mars, knapt ei uke etter Russlands invasjon av Ukraina, forbød EU – med henvisning til «desinformasjon» og «offentlig orden og sikkerhet» –  offisielt de russiske statlige nyhetskanalene RT og Sputnik i hele unionen. I det Reuters kalte «et trekk uten sidestykke», ble alle TV- og nettplattformer ved lov forbudt å sende innhold fra disse to kanalene. Allerede før denne statlige sensurordren hadde Facebook og Google allerede forbudt disse kanalene, og Twitter kunngjorde umiddelbart at de også ville gjøre det, i samsvar med den nye EU-loven.

Men det som var «enestående» for bare seks uker siden har nå blitt vanlig, til og med normalisert. Enhver plattform som er viet til å tilby nyheter som er ubeleilige for NATO eller alternative perspektiver er garantert en svært kort levetid. Mindre enn to uker etter EUs dekret  kunngjorde Google  at de frivillig forbyr alle russisk-tilknyttede medier over hele verden, noe som betyr at amerikanere og alle andre ikke-europeere nå ble blokkert fra å se disse kanalene på YouTube hvis de ønsket det. Som så ofte skjer med Big Tech-sensur, kom mye av presset på Google for å mer aggressivt sensurere innhold om krigen i Ukraina fra deres egen arbeidsstyrke: «Arbeidere over hele Google hadde oppfordret YouTube til å ta ytterligere straffetiltak mot russiske kanaler.»

Dette sensurregimet er så produktivt og raskt at det er praktisk talt umulig å telle hvor mange plattformer, byråer og enkeltpersoner som har blitt forvist på grunn av forbrytelsen med å uttrykke synspunkter som anses som «pro-russiske». Tirsdag utestengte Twitter plutselig, uten noen forklaring som vanlig, en av de mest informative, pålitelige og forsiktige dissidentene, kalt «Russians With Attitude». Kontoen ble opprettet i slutten av 2020 av to engelsktalende russere, og har  eksplodert i popularitet  siden starten av krigen, fra omtrent 20.000 følgere før invasjonen til mer enn 125.000 følgere på det tidspunktet Twitter forbød den. En tilhørende podcast med samme navn eksploderte også i popularitet, og kan i det minste  fortsatt høres på Patreon .

Det som gjør dette utbruddet av vestlig sensur så bemerkelsesverdig – og det som i det minste delvis driver det – er at det er en klar, påviselig sult i Vesten etter nyheter og informasjon som er forvist av vestlige nyhetskilder, de som lojalt og uten å stille spørsmål etteraper påstander fra amerikanske myndigheter, NATO og ukrainske tjenestemenn. Som  The Washington Post  erkjente  da de rapporterte om Big Techs «enestående» forbud mot RT, Sputnik og andre russiske nyhetskilder: «I de fire første dagene av Russlands invasjon av Ukraina, har seertallet på mer enn et dusin russiske statsstøttede propagandakanaler på YouTube økt til uvanlig høye nivåer.»

Merk at dette sensurregimet er fullstendig ensidig og, som vanlig, helt på linje med USAs utenrikspolitikk. Vestlige nyhetskanaler og sosiale medieplattformer har blitt  oversvømmet med pro-ukrainsk propaganda og direkte løgner  fra starten av krigen. En  New York Times-artikkel fra begynnelsen av mars  sa det veldig forsiktig i overskriften: «Fakta og myteskapende blanding i Ukrainas informasjonskrig». Axios kom med et tilsvarende understatement da de  skrev : «Desinformasjon om Ukraina sprer seg – og ikke bare fra Russland.» Medlemmer av  den amerikanske kongressen  har  med stor glede spredd fabrikasjoner som gikk viralt for millioner av mennesker, uten noen reaksjon fra sensurglade Silicon Valley-selskaper. Dette er ingen overraskelse: alle deltakere i krig bruker desinformasjon og propaganda for å manipulere opinionen til sin favør, og det inkluderer absolutt alle direkte og proxy-krigskrigere i krigen i Ukraina.

Likevel er det liten eller ingen sensur – verken fra vestlige stater eller av Silicon Valley-monopoler – av pro-ukrainsk desinformasjon, propaganda og løgner. Sensuren går bare i én retning: å dempe alle stemmer som anses som «pro-russiske»,  uavhengig av om de sprer desinformasjon . Twitter-kontoen «Russians With Attitude» ble populær delvis fordi de noen ganger kritiserte Russland, delvis fordi de var mer forsiktige med fakta og virale påstander som de fleste amerikanske corporate media, og delvis fordi det er så få kanaler som er villig til å publisere informasjon som undergraver det den amerikanske regjeringa og NATO vil at du skal tro om krigen.

Deres forbrytelse, som forbrytelsen til så mange andre forbudte kontoer, var ikke desinformasjon, men  skepsis til USA/NATOs propagandakampanje . Sagt på en annen måte, det er ikke «desinformasjon», men snarere synspunkt-feil som er målet for sensuren. Man kan spre så mange løgner og så mye desinformasjon man vil forutsatt at den er utformet for å fremme NATO-agendaen i Ukraina (akkurat som man står  fritt til å spre desinformasjon forutsatt  at formålet er å styrke Det demokratiske partiet, som har flertallsmakt i Washington til å kreve mer sensur  og  får støtte fra det meste av Silicon Valley). Men det man ikke kan gjøre er å stille spørsmål ved den NATO/ukrainske propagandaen uten å løpe en svært betydelig risiko for å bli forbudt eller blokkert.

Det er ikke overraskende at Silicon Valley-monopoler utøver sin sensurmakt i full overensstemmelse med de utenrikspolitiske interessene til den amerikanske regjeringa. Mange av de viktigste teknologimonopolene – som Google og Amazon – søker og oppnår rutinemessig  svært lukrative  kontrakter  med  den amerikanske sikkerhetsstaten , inkludert både CIA og NSA. Deres toppledere nyter  veldig nære relasjoner  med øverste tjenestemenn i Det demokratiske partiet. Og Kongressens demokrater har gjentatte ganger trukket GigTech-ledere inn for sine forskjellige komiteer for å  eksplisitt true dem  med juridiske og regulatoriske represalier hvis de ikke sensurerer mer i samsvar med partiets politiske mål og politiske interesser.

Men ett spørsmål henger igjen: hvorfor haster det så mye med å kneble de små lommene av uenige stemmer om krigen i Ukraina? Denne krigen har forent begge fløyer i the establishment og praktisk talt alle hovedstrømsmediene med en fastlåst konsensus som vi ikke har vært sett maken til siden dagene og ukene etter 9/11-angrepet. Man kan telle på to hender antallet framtredende personer innen politikk og media som har vært villige til selv minimalt å avvike fra Washington-konsensusen – dissens som umiddelbart fører til bakvaskelse i form av  angrep på ens patriotisme og lojalitet. Hvorfor har de så stor frykt for å la disse isolerte og demoniserte stemmene bli hørt i det hele tatt?

Svaret virker klart. Fordelene med denne krigen for flere sentrale kraftsentra i Washington kan ikke overvurderes. Milliardene av dollar i bistand og våpen som sendes av USA til Ukraina flyr så fort og med en slik tilsynelatende tilfeldighet at det er vanskelig å spore. «Biden godkjenner 350 millioner dollar i militærhjelp til Ukraina,» sa Reuters  26.  februar; «Biden kunngjør 800 millioner dollar i militærhjelp til Ukraina,»  kunngjorde  The New York Times  16. mars; 30. mars  lød NBCs overskrift  : «Ukraina vil motta ytterligere 500 millioner dollar i bistand fra USA, kunngjør Biden»; tirsdag  kunngjorde Reuters: «USA vil kunngjøre 750 millioner dollar mer i våpen til Ukraina, sier tjenestemenn.» Med hensikt har disse gigantiske tallene for lenge siden mistet enhver mening og provoserer knapt et pip med spørsmålstegn –enn si innvendinger.

Det er ikke et mysterium hvem som drar nytte av denne orgie av militærutgifter. Tirsdag  rapporterte Reuters at  «Pentagon vil være vertskap for ledere fra de åtte fremste amerikanske våpenprodusentene på onsdag for å diskutere industriens kapasitet til å møte Ukrainas våpenbehov hvis krigen med Russland varer i årevis». Blant de som deltar på dette møtet om behovet for å øke våpenproduksjonen for å gi næring til proxy-krigen i Ukraina er Raytheon, som er så heldige pensjonert general Lloyd Austin som forsvarsminister, en stilling som han  gikk fra Raytheons styre. Det er praktisk talt umulig å forestille seg en begivenhet som er mer gunstig for våpenprodusenten enn denne krigen i Ukraina:

Etterspørselen etter våpen har skutt fart etter Russlands invasjon 24. februar ansporet USAs og alliertes våpenoverføringer til Ukraina. Etterforsyning samt planlegging av en lengre krig forventes å bli diskutert på møtet, sa kildene til Reuters på betingelse av anonymitet. . .

Etterforsyning samt planlegging av en lengre krig forventes å bli diskutert på møtet. . . . Det hvite hus sa i forrige uke at det har gitt mer enn 1,7 milliarder dollar i sikkerhetshjelp til Ukraina siden invasjonen, inkludert over 5000 Javelins og mer enn 1400 Stingers.

Denne permanente maktfraksjonen er langt fra den eneste som høster fordeler av krigen i Ukraina og som har store økonomiske fordeler av å forlenge krigen så lenge som mulig. Sammensmeltinga av den amerikanske sikkerhetsstaten, det demokratiske partiets neocons, og deres medieallierte har ikke vært så omfattende siden storhetsdagene i 2002. En av MSNBCs mest uttalte DNC-herolder, Chris Hayes, hevdet at krigen i Ukraina har revitalisert troen og tillit til CIA og etterretningssamfunnet mer enn noen begivenhet i nyere minne – fortjent det,  sa han: «De siste ukene har vært som Irak-krigen i revers for amerikansk etterretning.» Man kan knapt lese en mainstream-avis eller se en hovedstrømsnyhet uten å se nasjonens mest blodtørstige krigsforherligende gjeng av neocons – David Frum, Bill Kristol, Liz Cheney, Wesley Clark, Anne Applebaum, Adam Kinzinger – bli feiret som kloke eksperter og heroiske krigere. for frihet.

Denne krigen har virkelig vært veldig bra for den permanente politiske og mediaklassen i Washington. Og selv om det var tabu i flere uker å si det, er det nå mer enn klar at det  eneste målet USA og dets allierte har  når det kommer til krigen i Ukraina, er å holde den pågå så lenge som mulig. Ikke bare er det ingen seriøs amerikansk diplomatisk innsats for å få slutt på krigen, men målet er å sikre at det ikke skjer. Det sier de nå eksplisitt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Fordelene ved uendelig hengemyr i Ukraina er like enorme som de er åpenbare. Militærbudsjettet skyter i været. Straff blir pålagt erkefienden til Det demokratiske partiet – Russland og Putin – mens de sitter fast i en krig som ukrainere lider mest under. Innbyggerne forenes bak lederne sine og blir distrahert fra deres kollektive tap av velstand og sikkerhet. Følelsene som er framprovosert av grusomhetene i denne krigen – enestående vist til offentligheten av vestlige medier som typisk ignorerer blodbad og ofre for kriger ført av vestlige land og deres allierte – er et veldig potent verktøy for å opprettholde enhet og demonisere innenlandske motstandere. Skravleklassen finner styrke, mening og besluttsomhet, og blir i stand til å etterlikne en Churchilliansk holdning uten noen av risikoene. Tidligere synder og forbrytelser fra amerikanske eliter blir tilgitt og glemt ved alteret for maksimalistiske påstander om Putins enestående ondskap – akkurat som de ble tilgitt og glemt gjennom manuset som hevdet at USA aldri hadde møtt en trussel så alvorlig eller ondartet som Trump. Tross alt, hvis Putin og Trump er Hitler eller enda verre, så er enhver som er imot dem noble helter, uansett hvilke tidligere forbrytelser de har gjort seg skyldige i.

Og det er grunnen til at sjøl små lommer av dissens ikke kan tolereres. Det er viktig at amerikanere og europeere forblir fanget i et fullstendig lukket propagandasystem om krigen, akkurat som russere holdes fanget inne i sitt eget. Å holde disse befolkningen samlet til støtte for å kjempe en stedfortrederkrig mot Russland er altfor verdifullt på for mange nivåer til å tillate noen spørsmål eller alternative perspektiver. Å hindre folk i å spørre hvem denne krigen er til fordel for, og hvem som betaler prisen for den, er helt avgjørende.

Big Tech har lenge vist seg å være et pålitelig instrument for sensur og dissens-knusing for den amerikanske regjeringa (til  stor irritasjon for ansatte i corporate media er russiske mediekanaler  fortsatt tilgjengelige på ytringsfrihetsalternativer  som Rumble og Telegram, og det er derfor så mye sinne er nå rettet mot dem). En rask serie av tilsynelatende «kriser» – Russiagate, 1/6, COVID-pandemien – ble alle utnyttet for å få folk i Vesten til å tro at sensur ikke bare var rimelig, men helt nødvendig for deres eget beste. I Vesten provoserer sensur nå ikke sinne, men takknemlighet. Alt dette la det perfekte grunnlaget for denne nye eskaleringen av et sensurregime der dissens, på en praktisk talt daglig basis, blir stadig vanskeligere å spore.

Uansett ens syn på Russland, Ukraina, USA og krigen, burde det være djupt alarmerende å se en så samordnet, samlet kampanje fra de mektigste offentlige og private enhetene for å eliminere all dissens, mens den så aggressivt demoniserer det lille som klarer å slippe forbi. Uansett hvor smarte eller kritisk anlagte eller sofistikerte vi innbiller oss å være, er ingen av oss immune mot offisielle propagandakampanjer, som er utviklet og perfeksjonert over flere tiår. Heller ikke noen av oss er immune mot presset fra gruppetenkning og flokkadferd og bikubementalitet: dette er innebygd i psyken vår og dermed lett å utnytte.

Det er nettopp målet med å begrense og lukke informasjonssystemet som er tilgjengelig for oss. Det gjør det ekstremt vanskelig å være skeptisk eller kritisk til det bombardementet av godkjente meldinger som vi mottar hver dag fra alle retninger i alle former. Og det er nettopp grunnen til å motsette seg slike sensurregimer. En mening eller tro man har kommet til på grunn av propaganda og automatisk refleks i stedet for autonomi og kritisk vurdering, har ingen verdi.

Denne artikkelen av Glenn Greenwald ble først publisert på hans substack-side:

Western Dissent from US/NATO Policy on Ukraine is Small, Yet the Censorship Campaign is Extreme

Kommentar:

Den massive kampanjen mot steigan.no som vi har opplevd de siste par ukene, og som startet med et notat fra US State Department og ble videreført av Faktisk.no for dermed å gjøre sin seiersgang i nesten alle de store mediene i Norge, er altså bare en del av en internasjonal trend. Globalt styres den av USAs etterretning og det militærindustrielle komplekset. Det må jo være godt å vite for de som driver hetsen mot oss at de ikke er alene, men har sterke støttespillere å lene seg på.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.