oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 4 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Mange, eller de aller fleste, tenker sikkert at det grønne skiftet dreier seg om å legge om fra en fossilbasert økonomi til en grønn økonomi som tar vare på naturen. Så feil kan man ta. Framsynte politikere og bedriftsledere har skjønt at fossilalderen har gått ut på dato, og at samfunnet og produksjonslivet må omstilles i en eller annen form for «grønt skifte». Men om du tror at her har miljøbevegelsen allierte i kampen for natur og miljø, bør du lytte til Larry Fink, leder for BlackRock, verdens største forvaltningsfond med en forvaltningskapital på 10 000 milliarder dollar. Han gir klar beskjed om hva det grønne skiftet virkelig er.
«Jeg tror at å gjøre den globale økonomien karbonfri vil skape de største mulighetene til investeringer vi vil se i vår levetid. De bedriftene som ikke tilpasser seg, vil havne i bakleksa, uansett hvilken bransje de er i», skriver han i sitt brev til verdens næringslivsdirektører 2022, The Power of Capitalism (min utheving). Men fall ikke for fristelsen til å tro at her finner vi en mektig alliert i miljøkampen. «Vi fokuserer ikke på bærekraft [«sustainability»] fordi vi er miljøvernere, men fordi vi er kapitalister og står i et tillitsforhold til klientene våre.»
Dette er klar tale, men for dem som må ha det inn med skjeer: Kapitalistens fremste mål er profitt, avkastning på kapitalen. Mange kapitalister er sjølsagt for naturvern – på sin spesielle måte. Finks poeng er jo nettopp at framtidas kapitalister må være det. Framsynte kapitalister vil ta vare på naturen fordi de ser på den som kapital – naturlig kapital. Kapitalister investerer for å høste profitt, ikke for å drive naturvern. «De største mulighetene til investeringer» er også de største mulighetene til profitt. Det langsiktige profittkravet må være styrende for den framsynte kapitalens miljøengasjement. Men som vi skal se, profittkravet lar seg nettopp ikke forene med å ta vare på naturen.
Fink understreker hvor avgjørende viktig det er med sikker og rimelig tilgang på energi:
Mens vi strever mot disse ambisiøse målene [netto null] – som vil ta tid – må regjeringer og bedrifter sikre at folk fortsatt har tilgang til pålitelige og ikke for dyre energikilder. Bare på denne måten kan vi skape en grønn økonomi som er rimelig og rettferdig og unngår sosial splid.
Ingen som jeg har sett, har kunnet forklare hvordan disse tre kravene kan oppfylles samtidig: 1) fossilfri energi, 2) pålitelig energitilførsel, dvs uten variabel tilførsel eller avbrudd, og 3) stadig mer rikelig. Sol- og vindenergi er variabel og upålitelig, arealkrevende og krever store og stadig større mengder råvarer til anlegg og overføringslinjer. I tillegg skal den grønne energien være rimelig.
BlackRock gir en klar og utvetydig marsjordre til lederne i de firmaene de har investert i. Et brev med tittel Bærekraft [«sustainability»] som BlackRocks nye standard for investeringer som de sendte til sine klienter i 2020, inneholder en klar advarsel: «Basert på det grunnlaget vi allerede har lagt og den økende investeringsrisikoen når det gjelder bærekraft, vil vi i stadig økende grad tendere mot å stemme mot bedriftsledelsen dersom bedriften ikke har gjort tilstrekkelige framskritt.»
Midlet er interessentkapitalisme (stakeholder capitalism)
Det vil kreves sterke statsmakter å gjennomføre «det grønne skiftet». Nyliberalismen har gått ut på dato. Framsynte kapitalkrefter hevder at løsninga er en eller annen form for «Green New Deal». Også noen partier, organisasjoner og enkeltpersoner som kaller seg «venstre», støtter dette. Men den virkelige løsninga til kapitalkreftene, som de ikke snakker så høyt om, er stakeholder capitalism, (interessentkapitalisme ifølge Språkrådet). Interessentkapitalisme har vi skrevet om nærmere førti ganger på steigan.no. Her er min tidligere oppsummering fra 2016.
De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser – skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.
Interessentkapitalismen skal tjene til å gjennomføre et grønt skifte på de store kapitalkreftenes premisser, og BlackRock har staket ut kursen.
Midlet er «grønn», målet er kapitalisme og avkastning på kapitalen
Det er dette programmet som nå skal settes ut i livet i grønn forkledning. I The Power of Capitalism gir Fink klar beskjed om hva det egentlig dreier seg om (uthevinger av forfatteren):
Interessentkapitalisme dreier seg ikke om politikk. Det er ikke en sosial eller ideologisk agenda. Det er ikke «woke». Det er kapitalisme, drevet av gjensidige, fordelaktige relasjoner mellom deg [dvs bedriftslederen] og de tilsatte, kundene, leverandørene og samfunnet, som bedriften din må stole på og er avhengig av for å bli framgangsrik. Dette er styrken i kapitalismen.
I dagens globale, sammenvevde verden må en bedrift skape verdi for og bli verdsatt av hele bredden av interessenter [«stakeholders»] for å levere verdier til aksjonærene i det lange løp. Det er ved en effektiv interessentkapitalisme at kapitalen blir plassert på gunstigste vis, bedriftene oppnår varig lønnsomhet og verdi blir skapt og opprettholdt i det lange løp. Ikke misforstå, det er fortsatt den rettferdige jakten på profitt som skaper liv i markedet. På grunnlag av den langsiktige lønnsomheten er det markedet som til sjuende og sist vil avgjøre hvor vellykka bedriften din er.
Suksesskriteriet er altså ifølge Fink ikke å skape en økonomi som gjenoppretter og opprettholder en natur som trygger menneskenes leveforhold i framtida. Suksesskriteriet er å opprettholde en økonomi som trygger profitten til de store kapitalistiske konsernene, trass i at alt tyder på at dette vil gjøre Jorda stadig mindre beboelig og skape miljøkriser vi knapt kan forestille oss. Dersom denne politikken vekker protester, noe den sikkert vil gjøre, må motstanden nedkjempes med de midlene som trengs. Interessentkapitalismen er nettopp et middel til å undergrave demokratiet og nasjonalstatene og gi kapitalkreftene en mye mer direkte politisk styring. Den økonomiske styringa har de jo allerede.
Du vil finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
