oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Nå er det kniven på strupen: Enten er du en ikke-nølende motstander av Russlands invasjon og en ivrig tilhenger Ukrainas forsvarskamp og av USAs og EUs militære støtte til Ukraina — eller så er du en forkjemper for Putin. Nyanser godtas ikke.
Idealistenes moralske rettskaffenhet er ikke en god drivkraft for å hindre kriger. Rettskaffenheten fører som regel til flere kriger enn en mer realistisk tilnærming til internasjonale konflikter. Skal en forstå hva som skjer, hva det sier om fortida og viktigere, hva dette betyr i dag og for framtida, er det ikke nok med moralske markeringer og politiske og militære bidrag. Som Cecilie Hellestveit har skrivi: «For Norge er utfordringen at vi både må forholde oss til en iskald analyse og en (svært følelsesladet) klar reaksjon.»
Riktige analyserer er avgjørende for dem styrer verden i dag og kan handle som virker direkte i konfliktene. Og for oss som arbeider for en politikk som ivaretar norske interesser.
Hva slags krig Ukraina-krigen er blir ikke bestemt av «hvem som begynte når», krigens råskap og hvem som vi mener har rettferdigheten på sin side. Men av vurderinga av summen av alle de virkemidlene alle aktørene har brukt, bruker og kan komme til å bruke. Og da blir påstanden om at det er «en militær angrepskrig mot et mindre land og en befolkning som forsvarer seg» for snevert til å forklare det som har utvikla krigen, det som preger den i dag og som vil avgjøre hvordan fredsavtalen blir.
«Hardt mot hardt» og Biden mars 2021: «Verda ved eit vendepunkt»
Statsviter og folkerettrettsekspert Cecilie Hellestveit skreiv i Dag og Tid 24.12.21 i et oversyn over situasjonen i verden i dag konsentrert om Russland i verden, at det nå er «Hardt mot hardt». Se politikus.no.
Hellestveit siterer i artikkelen president Biden fra mars 2021 som mente at «Verda står ved eit vendepunkt» og at «Vi vil berre klare å fremje amerikanske interesser og halde oppe dei universelle verdiane gjennom å arbeide for å gjere felles sak med våre næraste allierte og partnarar.» Hun viser til omlegginga i USAs politikk, «den nye forsvarsstrategien», der «krigen mot terror» skrinlegges til fordel for «No gjeld det å halde Kina og Russland (og Iran) i sjakk – teknologisk, økonomisk og militært.» Så fortsetter hun:
Tre år seinare har eit revisjonistisk og stadig meir sjølvsikkert Russland bestemt seg for å stenge Nato ute frå Ukraina, koste kva det koste vil. Kinas appetitt på Taiwan vert stadig tydelegare, og militæropprustinga i Sør-Kina-havet aukar raskt.
Og mot sør mister USA og Europa grepet i atomforhandlingane med Iran, som trekkjer motvillig mot Asia for å unngå militærangrep frå Israel (og USA) som kan setje heile Midtausten i brann.
I Ukraina satsar USA på å kontre Russland i gråsonene om situasjonen skulle utarte seg. USA undersøkjer måtar å gjere effektiv motstand på innanfor folkeretten og har sett ned ei arbeidsgruppe for å sanke lærdommar frå vellukka opprørskrig – mot sovjetstyrkar i Afghanistan og kamp mot amerikanske styrkar i Afghanistan, kamp mot russiskstøtta styrkar i Syria og mot USA-støtta styrkar i Irak. Per i dag er det russiskstøtta styrkar som kjempar «opprørskampen» i Ukraina. Amerikanarane førebur seg på at partsforholda kan snu.
I Dagens Næringsliv 19.03.22 skreiv statsviterprofessor Janne Haaland Matlary:
Et Russland som ikke når sine militære mål, er en enorm gevinst for Vesten og Nato – Russlands styrke er jo dets militærmakt, og om denne ikke lenger imponerer, har det store konsekvenser for internasjonal politikk.
I sin beskrivelse av verdenssituasjonen siterer Hellestveit Natos generalsekretær Jens Stoltenberg som
«uttala nyleg at det ikkje er noko poeng å skilje mellom Kina og Russland, verken i Europa eller i Stillehavet. Men sjølv om Kina neppe vil kome Russland til unnsetning i Europa, er det klart at forhandlingsposisjonen til Putin om Ukraina er dramatisk mykje sterkare slik forholda no er fatt med kinesarane.»
Russisk imperialisme
Sett snart to måneder etter invasjonen, er det vanskelig å forstå at invasjonen sett ut fra de interessene og de formåla som må ha vært grunnlaget for invasjonen fra Russlands side, har vært en suksess. Russlands styrke er dets militære slagkraft som stor atomvåpenmakt. Økonomisk er Russland ubetydelig, ikke større økonomi enn Italia. Når den militære slagkrafta er så dårlig som den har vist seg, tross modernisering, vil det internasjonalt framstå som et russisk tilbakeslag at krigen har utvikla seg som den gjør.
En tidligere AKPer skreiv i en epostdiskusjon med 88 antatte meningsfeller at
Det som bør være rettesnora i akkurat denne krigen er støtte til kampen mot russisk imperialisme, slik vi har gjort siden 1968. Det er ikke noe radikalt eller progressivt over Putins maktelite. De søker tilbake til tsar-tida, med slavisk-russisk dominans over øst-europeiske folk og grensene fra før første verdenskrig. Da kan det vel ikke spille noen rolle om Ukraina ikke er en gammel statsdannelse, som Putin hevder. Det som foregår er en militær angrepskrig mot et mindre land og en befolkning som forsvarer seg.
Jeg håper vi er enige om at det bare kan bli virkelig fred i Ukraina når den væpnede motstanden vinner fram på slagmarken og Putins militærmakt lider nederlag.
Han får støtte av Helge Lurås som 26.02.26 skreiv på resett.no:
… logikken om interessesfærer kan sies å gjøre Russlands motvilje mot Natos ekspansjon inn i Ukraina forståelig. Men det er uansett for sent å omgjøre de beslutninger som fra 1990-tallet ble tatt i den vestlige idealismens og utopiens ånd. Vi må handle ut fra det som er situasjonen nå.
USAs målbevisste handlinger i Europa og Ukraina
Peter M. Johansen er utenrikskommentator i Klassekampen, og han skreiv 11.03.22:
Det reelle presset mot Russland fra USA etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 og viljen til å vingeklippe og balkanisere Russland er dessverre ikke bare en russisk fantasi. Det stammer også fra USA og følger klassisk stormaktspolitikk når et annet imperium, eller stormakt, bryter sammen og etterlater seg territoriale, politiske og økonomiske tomrom.
Oljemannen Dick Cheney blir av mange sett som den mest innflytelsesrike visepresidenten i USA. Republikaneren var en av hovedarkitektene bak George W. Bush jr. sin invasjon av Irak i 2003.
Men Cheney mente også sitt om Russland. I sine memoarer skriver USAs tidligere forsvarsminister Robert Gates at «da Sovjetunionen kollapset i slutten av 1991, ville Dick se demonteringen av ikke bare Sovjetunionen og det russiske imperiet, men også av Russland slik at det aldri igjen kunne bli noen trussel».
Zbigniew Brzezinski var sikkerhetsrådgiver under president J. Carter (1977-1981) og skreiv i 1997 boka The Grand Chessboard, Det store sjakkspillet. Den er omtalt i flere artikler på her på politikus. Boka er dessverre ikke oversatt til norsk. Om Brzezinskis hovedbudskap skriver Johansen:
I 1997 skrev nasjonal sikkerhetsrådgiver under president Jimmy Carter, boka «The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives» (1997). Der tegnet han opp hva USA burde gjøre for å «forhindre framveksten av en dominant og antagonistisk eurasisk makt», og for å sikre USAs «globale overlegenhet» og unipolare verdensorden.
Veien til suksess går ifølge Brzezinski ved å rykke inn i «den eurasiske korridoren», fra Østersjøen gjennom Kaukasus og Sentral-Asia til Xinjiang på Kinas vestgrense, og gjennom Natos ekspansjon østover, inn i den tidligere Warszawapaktens østblokk og Baltikum.
Rand-rapporten
Johansen trekker også inn tenketanken Rand sin analyse av USAs mulige handlingsmønstre overfor Russland i Ukraina:
I 2019 kom Rand Corporation, tankesmia som står USAs militær-industrielle kompleks nærmest, med sin rapport «Extending Russia».
Rapporten er forlengelsen av Brzezinskis «store sjakkbrett», nå med fokus på Russlands svakheter som USA kan utnytte, med Ukraina som nøkkelland.
Forfatterne trakk fram seks hovedpunkt:
1) forsyne Ukraina med våpen,
2) øke støtte til opprørerne i Syria,
3) fremme regimeskifte i Hviterussland,
4) utnytte spenningen i Sør-Kaukasus,
5) redusere russisk innflytelse i Sentral-Asia og
6) utfordre russisk nærvær i Moldova.
Det er viktig å skjønne at alt dette har blitt lest og studert i Moskva, og at det har vært med på å forme hvordan Kreml ser verden.
Rand-rapporten er som heller ikke Brzezinskis bok et offisielt statlig dokument som uten videre kan tas som et bevis på at dette er USAs planer som de jobber etter. Men det er åpenbart at det er samsvar mellom USAs det som sies om hva USA bør gjøre strategisk og handlingene i Ukraina.
Nato har i åtte år trent Ukraina, etter planer fra 2008
19.04.22 har Helge Lurås et sammendrag i Resett av en artikkel i Wall Street Journal 13.04.22 som Lurås har gitt overskriften «Hemmeligheten bak Ukrainas militære suksess: Årevis med Nato-trening.» Artikkelen «avdekker nå hvor tett integrert Ukraina har vært med Nato helt siden 2014.» Det har vært så omfattende og grundig trening at Ukraina uten tvil har vært som et fullgodt Nato-medlem både fra 2008 og uten tvil fra 2014.
Kanadierne trente løytnant Kulishs Rapid Response Brigade i fjor sommer i urban krigføring, felttaktikk og krigsmedisin. Øvelsen i det vestlige Ukraina var en av de mange de siste årene med tropper fra Canada, Storbritannia, Romania og California National Guard.
Men dette var bare en liten del av det WSJ omtaler som «en lite publisert innsats» fra land i Nato.
Alliansens innsats skal ha «forvandlet Ukrainas militære styrker», helt fra fotsoldater til forsvarsdepartementet og til tilsynsmenn i parlamentet.
Denne treningen fra Natos side skal ha vært uvurderlig i å motstå de russiske styrkene.
Treningen skal ha omfattet minst 10 000 soldater årlig i mer enn åtte år.
«Den vestlige bistanden, selv om den aldri var hemmelig, ble ikke utbasunert for å unngå å irritere Russland. Den forble også lavmælt fordi det var en verdifull kilde til etterretning for USA og dets allierte. Ukraina har kjempet en krig med russisk-støttede separatister i deler av det østlige området i Donbas i årevis», skriver WSJ.
Natosjefen gir opplegget toppkarakter:
– Lærdommen er at støtte og hjelp over mange år hadde en betydelig innvirkning, sier Natos generalsekretær Jens Stoltenberg. [til Wall Street Journal]
Og det viktigste, dette begynte allerede i 2008:
Planene fra Natos side begynte allerede i 2008. Alliansen utarbeidet en handlingsplan på 70 sider som beskriver «Ukrainas strategiske kurs for euro-atlantisk integrasjon», i hovedsak et veikart for Kyiv for å møte Natos demokratiske standarder, inkludert et mer profesjonelt, sivilkontrollert militær.
Det er videre åpenbart at USA også har vært en viktig medspiller i utviklinga etter 2014. Store norske leksikon ved Jørn Holm-Hansen skriver:
I 2013–2014 ble Ukraina rammet av en politisk krise (Ukrainakrisen). I november 2013 nektet president Viktor Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner. I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte, og parlamentet vedtok å avsette Janukovytsj.
Dette har umiskjennelige kjennetegn på det Kongress-finansierte amerikanske byrået National Endowment for Democracy (NED) for skjulte opprørsaksjoner, «roserevolusjoner», i andre land der amerikansk lov forbyr CIA å gjøre det. Aksjoner som fikk en stopp i Hviterussland, vakla videre i Ukraina som en uavklart politisk situasjon som ga ikke bare politiske, men også militære konflikter øst i Ukraina der de var mest Russland-sympatiserende.
En stedfortrederkrig for krigen USA-Kina.
Hva slags krig Ukraina-krigen er blir ikke bestemt av «hvem som begynte når», krigens råskap og hvem vi mener har rettferdigheten på sin side. Men summen av alle de virkemidlene alle aktørene har brukt, bruker og kan komme til å bruke.
For det første dette er en krig som engasjerer europeiske stater og EU veldig sterkt og det er umulig å hevde at ikke USA har en klar lederrolle i krigen. Krigen har også klare forbindelser til den øvrige verden, sjøl om reaksjonene der er noe kjøligere, vant som de er med angrep fra USA og europeiske stormakter. Krigen er viktig for hele Eurasia, for Russland/Kina og India/Pakistan og dermed for SCO, Shanghai Cooperation Organisation, Den østlige alliansen. Ukraina står for en fjerdedel av verdens hveteproduksjon. USA sender nå jagerfly til Ukraina, og europeiske statsledere oppmuntra av en opprørt og krigersk opinion presses til å sende enda mer våpen. Eskalering er en treffende omtale. Russland begynte med en kvalitativ opptrapping av en mangeårig strid, ei opptrapping som umiddelbart blei fulgt opp av USA i samsvar med sine forberedelser og etterhvert av EU.
Med utgangspunkt i Dag og Tid-artikkelen til Cecilie Hellestveit stilte jeg i slutten av mars noen spørsmål til henne. Ett spørsmål var:
«Vil du si at krigen i Ukraina mest er en krig mellom en stor nabo og et lite land, eller mest en stedfortrederkrig der Ukraina kriger på vegne av USA mot Russland? (At Ukraina blir brukt av USA mot Russland).»
Hun svarte meg:
– Alle konflikter i våre dager har mange lag og nivå. På ett nivå er dette en konflikt som har foregått i 8 år allerede, og har sin egen dynamikk som forklarer mye av det som skjer. Det er også en mellomstatlig krig som involverer Ukrainas fremtid, og i forlengelsen fremtiden til forholdet mellom Russland og EU. På nivået over dette, er det en stedfortreder-konflikt som også må ses gjennom perspektivet USA-Kina. Jeg er enig med den franske presidenten Macron her. Han sa i 2016 at alle kriger etter Syria vil ha disse ulike nivåene ved seg. Det er også mitt bestemte inntrykk.
Hellestveit er klar på at Russlands angrep var «helligbrøde» og at det er «fullstendig uakseptabelt» «å ta denne virkemiddelbruken til Europa», men at vi «både må forholde oss til en iskald analyse og en (svært følelsesladet) klar reaksjon».
De politiske sanksjonene — økonomiske i formen — begynte alt i 2014. De blir nok evigvarende. Nå senkes det et jernteppe i verden med sanksjoner der USA samler sine stater under seg mot det store flertallet av verdens stater og dets folk med to poler — USA og Kina. Også det er viktig for USA, å hindre konkurrenter på vestlig side. Det har USA fått med denne krigen når EU har underlagt seg USA.
Om Russland er prega av et politisk mål som «tsar-tida, med slavisk-russisk dominans over øst-europeiske folk og grensene fra før første verdenskrig» er ikke det nok til å fastslå at det dreier seg om «en militær angrepskrig mot et mindre land og en befolkning som forsvarer seg». Ser en på hele det politiske handlingsforløpet før Russlands invasjon, hvem som deltok i forberedelsene på hvilken måte, kan denne krigen umulig bare være en lokal krig mellom Ukraina og Russland. Til det har USA vært for lenge og for tungt inne i styringa og utviklinga av Ukraina og som har hatt avgjørende betydning for Russlands handlemåte.
At Ukraina, ett av Europas fattigste land ser tjent med at landet blir rasert av krigen for en svært usannsynlig militær seier, når andre løsninger kunne vært valgt, er også et tegn på at USAs medvirkning. USA, har åpenbare politiske fordeler av en langvarig krig i håp om et nederlag for Russland, og styrer de alternativene Ukraina kunne valgt som om dette bare hadde vært en lokal krig mellom Ukraina og Russland.
Ett alternativ for Ukraina var å godta at Krim forblei russisk, at de østlige delene kom inn under russisk innflytelse og landet for øvrig blei nøytralt, men med øvrig sjølstyre i landets store areal. Med et eventuelt ukrainsk nederlag blir det likevel et sannsynlig resultat. I så fall vil krigen være bortkasta — for Ukraina — men ikke for USA og resten av Vesten. Som nøytral stat garantert av flere andre nøytrale andre stater kunne Ukraina, som Østerrike etter fredsslutninga med Sovjet i 1955, fritt utvikle seg i vestlig retning og også bli medlem i EU som et vanlig vestligorientert land. En slik løsning er åpenbart fullstendig uaktuelt for USA. For USA er svekking av Russland gjennom Ukraina et avgjørende trekk i kampen mot det som er USA ikke legger skjul på er sin hovedmotstander — Kina. Å fjerne Russlands marine, dvs ta Krim fra Russland, som er sentralt i krigen og sanksjonene er USAs, EUs og Norges krav fra 2014. Et sånt resultat ville vært en enorm styrking av USA i sin erklærte rivaliseringa med Kina.
Det viktigste ved krigen i Ukraina ikke er «en militær angrepskrig mot et mindre land og en befolkning som forsvarer seg». Legger en president Macrons analyseform til grunn dreier denne kriger seg om nivået over angrepskrig mot et mindre land, og over nivået som er forholdet Russland — EU. Jens Stoltenberg har uttalt at ikke er grunn til å skille mellom Kina og Russland verken i Stillehavet eller i Europa. Krigen er derfor og av mange andre grunner tydelig «en stedfortreder-konflikt som også må ses gjennom perspektivet USA-Kina». Dessuten ligger det i rivaliserende imperialistmakters «vesen» at alle deres kriger er et ledd i sikre seg stadig mer av arealer, råvarer og markeder på bekostning av andre, særlig på bekostninga av de største rivalene om regionalt herredømme og verdensherredømme.
Å ikke forstå det, er å ikke se de statene som er involvert og de midlene de bruker til å oppnå sine mål. Å ikke se at hovedsida ved Ukraina-krigen er en stedfortrederkrig, gjør oss politisk uegna til å manøvrere fornuftig i det internasjonale politiske farvannet. Både for dem som styrer verden i dag og vi som skal sørge for en politikk som ivaretar norske interesser.
Denne artikkelen er tidligere publisert på Politikus.
