oss 100 kroner!
Av Caitlin Johnstone.
Pentagon har produsert sin siste National Defense Strategy (NDS), en rapport laget hvert fjerde år for å gi offentligheten og myndighetene en bred oversikt over den amerikanske krigsmaskinens planlegging, holdning, utvikling og fokusområder.
Du kan anta med all den aggressive brinkmanshipen mellom Moskva og den amerikanske maktalliansen i år at Russland vil være fiende nummer én i 2022 NDS, men du vil anta feil. Det amerikanske «forsvarsdepartementet» reserverer denne plassen for den samme nasjonen som har okkupert den i mange år nå: Kina.
Antiwars Dave DeCamp skriver følgende :
Den fullstendige NDS er fortsatt klassifisert, men Pentagon ga ut et faktaark om dokumentet som sier at det «vil handle raskt for å opprettholde og styrke avskrekking, med Folkerepublikken Kina (PRC) som vår mest avgjørende strategiske konkurrent og tempoutfordringen for departementet.»
Faktaarket skisserer fire prioriteringer for Pentagon:
- Forsvar av hjemlandet, i takt med den økende multidomenetrusselen fra Kina
- Avskrekke strategiske angrep mot USA, allierte og partnere
- Avskrekke aggresjon, samtidig som man er forberedt på å seire i konflikt når det er nødvendig, prioriterer Kina-utfordringen i Indo-Stillehavet, deretter Russland-utfordringen i Europa
- Bygge et spenstig Joint Force og forsvarsøkosystem
Les: China Identified as Top ‘Threat’ in New National Defense Strategy
«Pentagon sier at mens Kina er i fokus, utgjør Russland «akutte trusler» på grunn av sin invasjon av Ukraina», skriver DeCamp, og viser imperiets syn på Moskva som en annenrangs fiende.
I forkant av et møte med Kinas utenriksminister Wang Yi har Russlands utenriksminister Sergei Lavrov kommet med noen kommentarer som tydelig illustrerer det USA-sentraliserte imperiets faktiske problem med Moskva.
«Vi, sammen med dere, og med våre sympatisører vil bevege oss mot en multipolar, rettferdig, demokratisk verdensorden,» sa Lavrov til den kinesiske regjeringen onsdag.
Og at akkurat der mine damer og herrer er den virkelige grunnen til at vi har hørt så mye hysterisk skrik om Russland de siste fem eller seks årene. Det har aldri handlet om russiske hackere. Heller ikke om en Kreml-tisse-tisse-tape. Heller ikke om Trump Tower. Heller ikke om GRU-premier i Afghanistan. Heller ikke om Manafort, Flynn, Bannon, Papadopoulos eller noe annet Ukas etternavn i Russiagate. Det handler faktisk ikke engang om Ukraina. Disse har alle vært narrativformende konstruksjoner manipulert av det amerikanske etterretningskartellet for å produsere støtte for et endelig oppgjør mot Russland og Kina for å forhindre framveksten av en multipolar verden.
Den amerikanske regjeringa har hatt en politikk på plass siden Sovjetunionens fall for å forhindre fremveksten av noen makter som kan utfordre dens imperiale agendaer for verden. Under den (første) kalde krigen var strategien fremmet av imperiumforvaltere som Henry Kissinger å fri til Kina av nødvendighet for å trekke det vekk fra Sovjetunionen, som var da vi så forretningsbånd mellom Kina og USA føre til enorme fortjenester for visse individer i begge nasjoner og tilstrømningen av rikdom som nå har Kina på vei til å overgå USA som en økonomisk supermakt.
Så snart Sovjetunionen tok slutt, gjorde det også behovet for å forbli på vennskapelig fot med Kina, og de påfølgende tiårene så en skarp omdreining til et mye mer kontradiktorisk forhold til Beijing.
I det historien en dag kan komme til å se på som det amerikanske imperiets største strategiske tabbe, så imperiets ledere for seg det å sikre seg det postsovjetiske Russland som en imperialistisk lakeistat som kunne bli våpen mot den nye fienden nummer én i Kina. I stedet skjedde det stikk motsatte.
Tidligere utenriksminister Hillary Clinton fortalte Bloomberg New Economy Forum i fjor at hun hadde «hørt i årevis at Russland ville bli mer villig til å bevege seg mot vest, mer villig til å engasjere seg på en positiv måte med Europa, Storbritannia, USA, på grunn av problemer på grensen, på grunn av fremveksten av Kina.» Men det var ikke det som skjedde.
«Vi har ikke sett det,» sa Clinton. «I stedet er det vi har sett en samlet innsats fra Putin, kanskje for å omfavne Kina enda mer.»
Imperiets forventning om at Moskva skulle komme krabbende til den keiserlige tronen på egen hånd, betydde at det ikke ble brukt noen reell innsats for å prøve å etablere velvilje og vennskap. NATO fortsatte bare å ekspandere, og imperiet ble stadig mer aggressivt og krigersk i sine spill for global erobring. Denne feilen har ført til strategens ultimate mareritt om å måtte kjempe for global dominans mot to separate makter samtidig. Fordi empire-arkitekter feilaktig spådde at Moskva ville ende opp med å frykte Beijing mer enn det frykter Washington, har samhandlinga mellom Kinas økonomiske makt og Russlands militærmakt som eksperter har pekt på i årevis bare blitt mer og mer intimt .
Og nå er vi her med russiske og kinesiske embetsmenn som åpent diskuterer planene deres om å skape en multipolar verden mens kinesiske forståsegpåere slår vitser om det amerikanske imperiets gjennomsiktige knep for å snu Beijing mot Moskva over Ukraina-invasjonen:
På imperiets store sjakkbrett er Russland dronningens brikke, men Kina er kongen. Akkurat som med sjakk hjelper det å ta ut motstanderens sterkeste brikke for lettere å gå etter sjakkmatt, vil det for det amerikanske imperiet være lurt hvis det å prøvde å velte Kinas kjernefysiske supermaktsvenn, og som Consortium News-sjefredaktør Joe Lauria nylig sa det , «til slutt gjenopprette en Jeltsin-lignende marionett til Moskva.»
I bunn og grunn er alt vi ser på i de store internasjonale nyhetssakene i vår tid framveksten av en multipolar verden som krasjer hodestups inn i et imperium som har forfektet troen på at unipolar dominans må beholdes for enhver pris, sjøl om det betyr flørting med muligheten for en veldig rask og radioaktiv tredje verdenskrig.
Dette er Hill deg, Maria-passet til den amerikanske hegemonen. Dens siste forsøk på å sikre kontroll før den for alltid mister sjansen til det. Mange anti-imperialistiske forståsegpåere jeg leser regelmessig virker ganske sikre på at denne innsatsen vil mislykkes, mens jeg personlig tror at disse prognosene kan være litt for tidlige. Slik sjakkbrikkene beveger seg, ser det definitivt ut som det er en plan på plass, og jeg tror ikke de ville orkestrert den planen hvis de ikke trodde den hadde en sjanse til å lykkes.
En ting som virker klart er at den eneste måten imperiet har noen sjanse til å stoppe framveksten av Kina på er ved manøvrer som vil være både svært forstyrrende og eksistensielt farlige for hele verden. Hvis du synes ting er gale nå, bare vent til det keiserlige trådkorset flytter til Beijing.
