«Den er så dialektisk fin at den nesten ikke kan tenkes – endelig kan det føres krig uten at freden krenkes!»

0

Eller: Når dialektikken brukes til å mobilisere støtte til USAs og NATOs krig mot Russland.

Av Pål Steigan.

Den gamle AKP-eren og tidligere lederen av Rød Valgallianse, Jørn Magdahl, har publisert noen tekster på Facebook om krigen i Ukraina som vi tillater oss å gjengi nedenfor, slik at våre lesere skal kjenne argumentasjonen.

I denne teksten bruker Magdahl et begrepsapparat som vil være kjent for folk som har lest Mao Zedongs artikkel Om motsigelsen, men som vil være fremmed for mange andre. Det er et begrepsapparat fra dialektikken, som kan være svært nyttig å bruke for å analysere kompliserte prosesser. Geir Sundet har lagd en utgave for mobiltelefon her.

I den vedlagte teksten hevder Magdahl at hovedmotsigelsen i Ukraina-konflikten går mellom Russland og Ukraina.

I et innlegg på hans Facebook-side skriver en annen:

«i det øyeblikket russiske tanks krysser grensa til Ukraina, endrer hovedmotsigelsen karakter. Den bipolariteten du beskriver blir i Ukraina underordna den nye hovedmotsigelsen, mellom den russiske imperialismen og det ukrainske folket.»

Å bruke dialektiske begreper uten å begrunne, drøfte eller forklare, kan fort virke som en herskerteknikk: «Vi som forstår dette».

Men la oss først viser til hva dette dreier seg om:

Mao Zedong skriver:

«I utviklingsprosessen til en sammensatt ting er det mange motsigelser, og en av dem er nødt til å være hovedmotsigelsen. Eksistensen og utviklinga til den motsigelsen bestemmer eller påvirker eksistensen og utviklinga til de andre motsigelsene.»

I den nåværende krigen i Ukraina er det en rekke motsigelser. Mellom arbeidere og oligarker, mellom Øst- og Vest-Ukraina, mellom katolikker og protestanter, mellom russisktalende og ukrainsktalende, mellom nazister og kommunister, mellom NATO-tilhengere og NATO-motstandere, mellom USA-tilhengere og USA-motstandere, mellom EU-tilhengere og EU-motstandere, mellom den ukrainske nasjonen og Russland, mellom den ukrainske nasjonen og USA og mellom USA og Russland. osv osv.

I tradisjonene etter AKP, som også omfatter mye av dagens Rødt, finnes det en oppfatning som er slik:

«De er alltid forskjell på okkupert og okkupant, og (jeg – vi) har alltid vært på den okkupertes parti. I Vietnam, Tsjekkoslovakia osv)». Eventuelt «Vi har alltid støtta nasjonal frigjøring».

Hvis det stemmer, skulle man forventet at Rødt hadde vært entusiastiske støttespillere for de opprørske republikkene i Donbass, fordi de gjør krav på nasjonal sjølråderett og har kjempet militært mot en angriper i åtte år. Man skulle også trodd at partiet hadde støttet Syria mot imperialismens angrep og forsøk på å partere landet. Men det har jo ikke partiet gjort, så prinsippet er tydeligvis ikke allmenngyldig.

Den konkrete analysen av den konkrete situasjonen

Det som er helt fraværende i teksten fra Magdahl er en konkret analyse av de konkrete forholda i Ukraina og de ulike motsigelsenes utviklingshistorie. Denne krigen begynte jo ikke med Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina. Den begynte da USA og deres allierte forberedte kuppet mot Ukrainas lovlig valgte president i 2013.

Les: Bakgrunnen: Vesten samarbeidet med nazister for å gjennomføre kuppet i Ukraina i 2014

Men forberedelsene går mye lenger tilbake. USA, og da først og fremst CIA har hatt kontakt med og trent nazistiske og høyrenasjonalistiske krefter i Ukraina helt siden 1953, antakelig lenger. I 2016 ble 3800 til da hemmelige CIA-dokumenter avklassifisert og offentliggjort.

Dokumentene ligger på CIAs nettside, blant annet her.

Wayne Madsen skriver om disse dokumentene:

CIA drev to store programmer som ikke bare hadde til hensikt å destabilisere Ukraina, men å nazifisere det med tilhengere av den ukrainske nazilederen Stepan Bandera under andre verdenskrig.

CIA-programmene strakte seg over fire tiår. Startet som en paramilitær operasjon som ga finansiering og utstyr til slike anti-sovjetiske ukrainske motstandsgrupper som det ukrainske øverste frigjøringsrådet (UHVR); dets tilknyttede selskaper, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), alle nazistiske banderister. CIA ga også støtte til en relativt anti-Bandera-fraksjon av UHVR, ZP-UHVR, en utenlandsbasert virtuell grein av CIA og britiske MI-6 etterretningstjenester. Den tidlige CIA-operasjonen for å destabilisere Ukraina, ved å bruke ukrainske eksilagenter i Vesten som ble infiltrert i det sovjetiske Ukraina, fikk kodenavnet Project AERODYNAMIC.

Et tidligere TOP SECRET CIA-dokument datert 13. juli 1953 gir en beskrivelse av AERODYNAMIC:

«Formålet med Project AERODYNAMIC er å sørge for utnyttelse og utvidelse av den anti-sovjetiske ukrainske motstanden for kald krig og varme krigsformål. Slike grupper som f.eks. det ukrainske øverste frigjøringsrådet (UHVR) og dets ukrainske opprørshær (OUN), utenriksrepresentasjonen til det ukrainske øverste frigjøringsrådet (ZPUHVR) i Vest-Europa og USA, og andre organisasjoner som OUN/B vil bli benyttet.»

CIA innrømmet i et tidligere SECRET-dokument fra 1970 at de hadde vært i kontakt med ZPUHVR siden 1950.

OUN-B var Bandera-fraksjonen til OUN og dens nynazistiske sympatisører finnes i dag innebygd i den ukrainske nasjonale regjeringen i Kiev og i regionale og kommunale myndigheter over hele landet.

AERODYNAMIC plasserte feltagenter i det sovjetiske Ukraina som på sin side etablerte kontakt med den ukrainske motstandsbevegelsen, spesielt SB (etterretningstjeneste) agenter fra OUN som allerede opererte i Ukraina. CIA sørget for luftdropp av kommunikasjonsutstyr og andre forsyninger, antagelig inkludert våpen og ammunisjon, til den «hemmelige» CIA-hæren i Ukraina. De fleste av CIAs ukrainske agenter fikk opplæring i Vest-Tyskland fra den amerikanske hærens avdeling for Foreign Intelligence Political and Psychological (FI-PP). Kommunikasjon mellom CIA-agentene i Ukraina og deres vestlige behandlere ble utført av toveis walkie-talkie (WT), kortbølge via internasjonale postkanaler og hemmelige luftbårne kurerer og kurerer over land.

USAs og CIAs hemmelige krig mot først Sovjetunionen og så Russland har altså pågått i snart 70 år, og det er svært merkelig at en mann som Jørn Magdahl, som tross alt har studert historie, argumenterer som om denne konflikten startet 24. februar i år.

Imperialismen forsøker alltid å utnytte nasjonale motsetninger for å føre krig

En del folk i Rødt-miljøet argumenterer som om nasjonale bevegelser alltid er progressive, men det er jo mer regelen enn unntaket at imperialismen bruker nasjonale bevegelser for å splitte og herske og sette den ene nasjonen opp mot den andre.

Les: Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet

Nazi-Tyskland brukte både den fascistiske Ustasja-bevegelsen Kroatia, den stor-albanske bevegelsen og ikke minst den rasistiske og fascistiske bevegelsen OUN i Ukraina i sin erobringskamp. Stepan Banderas OUN er forløperen til og det ideologiske opphavet til den fascistiske og høyrenasjonalistiske bevegelsen i Ukraina i dag. De var spesielt kjent for sine grusomme massakrer mot jøder, romfolk, polakker og russere. Noen ganger var de så ekstreme at sjøl det tyske SS syntes at de gikk for langt.

På 1990-tallet brukte vestmaktene «kampen for nasjonal frigjøring» til å partere Jugoslavia. Da Sovjetunionen ble oppløst var det ingen igjen til å garantere Jugoslavias eksistens, og både Tyskland, Frankrike og USA så sitt snitt til å utnytte de nasjonale motsetningene mellom serbere, kroater, albanere og bosniaker til å skape demagogiske grunnlag for krig.

«Støtte til nasjonal uavhengighet» på Balkan var ikke noe annet enn den tyske og amerikanske kapitalens folkeforføring for å sikre sitt eget herredømme. Massevis av folk ble fordrevet og drept. Etnisk renskning, overgrep og ødeleggelser angivelig for «menneskerettgheter» og «nasjonal frigjøring», men i realiteten har man skapt mafiastater og kleptokratier under imperialismens overhøyhet.

Den hegemoniske imperialistmakta USA mot den økonomisk mye svakere imperialistmakta Russland

Når vi analyserer de konkrete forholda i Ukraina, ser vi at det er USA med noen allierte europeiske land på laget, som har drevet fram og skapt den langvarige krigen i Ukraina. Det er en krig som tar sikte på å blodtappe Russland som forberedelse til den store krigen de ser for seg mot Kina.

USA er i alvorlig krisa og prøver å holde på sitt hegemoni. Men mot den det hegemoniske USA-systemet bryter det seg fram en multipolær verden. Russland, Kina, India og flere vokser fram i motsetning til USAs imperium.

Er Russland imperialistisk?

Javisst! Hvis man bruker Lenins begrepsapparat, så er det det. Men som Anders Carlsson viser i denne artikkelen er Russland en miltært sterk, men økonomisk svak imperialistmakt.

Les: Hva er Russlands rolle i det imperialistiske systemet

Som finanskapitalist, noe som er helt sentralt i imperialismen er Russland svakere enn Sverige.

Hvis vi så vender tilbake til diskusjonen om hovedmotsigelsen i Ukraina-konflikten, så må vi si at det har ikke skjedd noe skifte. Motsigelsen gikk før mellom USA og Russland, og den går fortsatt mellom USA og Russland. Ukraina er ingen hovedaktør, men har den ulykkelige skjebnen å være slagmarka for denne krigen mellom stormaktene. Det som skjedde 24. februar var ikke at vi fikk noen ny hovedmotsigelse, for å bruke Maos begrepsapparat. Det som skjedde var at hovedmotsigelsen, altså motsigelsen mellom USA og Russland, endret karakter. Fram til da hadde USA vært den førende, hovedsida i motsigelsen. Fra invasjonen tok Russland føringa og ble hovedsida i motsigelsen.

Når nå Magdahl & co mobiliserer til støtte for det de hevder er «Ukrainas frihetskamp» er de dessverre kommet i skade for å støtte en imperialistmakt mot en annen, altså ikke ulikt det som skjedde med den andre Internasjonalen i 1914.

Marx og Lenin hadde en lakmustest for å sjekke kvaliteten på folk som kalte seg sosialister. De spurte ikke hvordan de stilte seg til andre lands kolonialisme og imperialisme, men hvordan de stilte seg til eget lands kolonialisme og imperialisme. Å støtte USAs/NATOs krig mot Russland er å støtte den imperialistiske blokka som Norge er en intergert del av i dens kamp for verdensherredøøme.

Det er noe sosialister aldri bør gjøre.

Det er også, som vi ser, sterkt i strid med arbeiderklassens interesser, i Russland, Ukraina, Norge og USA. Arbeiderklassen og de fattige kommer til å tape enormt på denne krigen, mens våpenindustrien og finanskapitalen blir enda søkkrikere enn de allerede var.


Vedlegg: Jørn Magdahl – Den russiske invasjonen i Ukraina – synspunkter

DEN RUSSISKE INVASJONEN I UKRAINA. SYNSPUNKTER (1) Jeg vil gjennom flere korte meldinger i dagene framover komme med noen standpunkter i den debatten som går om krigen i Ukraina, og politiske følger av dette. Jeg begynner med det mest grunnleggende: Etter at Russland invaderte er det altoverveiende viktige å støtte det ukrainske folkets kamp for nasjonal selvbestemmelse. Dvs. støtte til den militære og sivile motstandskampen i Ukraina, og krigsmotstanden i Russland. Sterke krefter forsøker å bruke krigen til å stoppe ei venstreside på sterk framgang i Norge. Det bør ikke lykkes – Rødt har f.eks. tatt en rekke initiativ for å svekke okkupanten, men det fins enkeltpersoner og miljøer på venstresida som bommer på hva som er hovedmotsigelsen i denne konflikten nå. Selvfølgelig er det relevant at imperialistmakter rivaliserer om makt over Ukraina, men det må aldri brukes som unnskyldning for invasjonen – eller til å svekke solidariteten med motstandskampen.

SYNSPUNKTER PÅ UKRAINAKRIGEN (2). FORTSATT NEI TIL NATO Det kom mange svar på den første kommentaren min om at det viktigste nå er å støtte den ukrainske motstandskampen. Det logiske ville ha vært å gå videre på hva dette betyr og ikke betyr for oss. Jeg kommer tilbake til dette i seinere kommentarer, men er først nødt til å si noe om den nye debatten om norsk utenrikspolitikk. Etter hvert som Rødt har steget på meningsmålingene har angrepene fra deler av det profesjonelle «kommentariatet», men også i deler av befolkningen, blitt merkbart mer aggressive. Det er da selvfølgelig heller ikke noe rart i at den store spriken mellom Rødts syn på NATO og synet til et flertall av velgerne våre blir forsøkt utnyttet, og det er heller ikke noe merkelig at den russiske invasjonen i et naboland skaper utrygghet i et annet. Det er også noen medlemmer i Rødt som vil at vi skal endre synet vårt på norsk NATO-medlemskap. Jeg er sterkt uenig med dem. (1) Den første parolen jeg noen gang bar i et 1. maitog da jeg var AUF-medlem på 60-tallet var: Nei til USA- og USSR-imperialismen. Det var ingen motsetning mellom å bekjempe Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, og USAs folkemord i Vietnam. Medlemmer av Rødts forløpere sto i første rekke i solidaritetsarbeidet begge steder, og også da først Sovjet og seinere NATO-landa, okkuperte Afghanistan. Skulle vi på venstresida da plutselig ville fortsette alliansen med den sterkeste imperialistmakta i verden? En makt som går til den ene folkerettsstridige invasjonen etter den andre, og som i dag i hovedsak baserer rollen sin som eneste supermakt på militær styrke, og der det er en risiko for igjen å få Trump e.l. som øverste leder. 2) Mange er sikkert langt på vei enige i overnevnte, men mener det er uansvarlig å dette trumfe det sikkerhetsbehovet vi har som naboland til Russland. Gjennom mange år har imidlertid NATO-medlemskapet og forpliktelsene overfor «Out of Area-strategien bidratt sterkt til å svekke den norske militære motstandskrafta. NATO-medlemskapet. Sånn sett kan en si at medlemskapet har skapt STØRRE usikkerhet for Norge. 3) For Norge betyr medlemskapet først og fremst at vi er under USAs atomparaply. Skulle det først bli en krig mellom NATO og Russland er det skremmende.

Både fra politiske motstandere og fra «prinsippfaste» på venstresida er det blitt framstilt som opportunisme når Rødts leder har sagt at NATO-tilhengere i Rødt kan fortsette å stemme på oss. Vi skal ikke gå ut av NATO i morgen. Men dette er jo helt SANT. Natomedlemskapet er der så lenge folk vil (og helst ikke lenger), og i dag står «NATO-kampen» foruten krigs- og atomvåpenmotstand særlig mot planene om USA-baser (med amerikansk jurisdiksjon) på norsk jord.

SYNSPUNKTER PÅ MOTSTANDEN MOT UKRAINAKRIGEN (3). OM MILITÆRMAKT OG PASIFISME. Svært få på venstresida støtter Pål Steigans oppfordring til nøytralitet mellom overgriper og angrepet (samtidig som det skinner gjennom at sympatien hans ligger på Putins side.) Men dessverre er det en god del debattanter i sosial media som formulerer seg slik at det kan virke som om de drar i samme retning. (a) Samtidig som vi samarbeider breit i solidaritet med Ukraina, er det fullt lovlig å påpeke hykleriet hos dem som synes det fins gode unnskyldninger når USA eller andre vestlige makter bryter folkeretten, og går til den ene angrepskrigen etter den andre. Men det blir veldig feil og skadelig når de får det til å høres ut som om dette på noen måte kan unnskylde Putin-regimet. (b) Selv om hovedsaken nå er rettferdig motstandskamp mot Russland som okkupantmakt, er det riktig at konflikten OGSÅ må forstås på bakgrunn av rivaliseringa mellom stormaktene. Men det blir feil å legge ensidig vekt på ytre forklaringsfaktorer («NATOS innringing»), og ikke vektlegge indre faktorer i Russland – som at Putin står i en tsaristisk tradisjon med ambisjoner om å gjøre Russland «stort igjen», og at Putin rått misbruker erfaringer og minne om oppofrelsene under den 2. verdenskrig. (c) Mer utbredt er det jeg vil kalle pasifistiske strømdrag (ikke pasifisme i egentlig forstand – med prinsipiell motstand all bruk av vold i alle situasjoner.) Utgangspunktet er godt: Sterk empati for krigens ofre og det syn at fred ikke er bare er målet, men selve veien. Men kravet om å slutte å krige rettes mot begge parter, og tankegangen er at «våpen forlenger krigen». Og ja: Selvfølgelig skal vi gå inn for forhandlinger og våpenhvile (og for sivile og politiske motstandsformer), men ikke kapitulasjon eller fred på angriperens premisser – hvis det kan unngås. Dette siste må jeg modifisere litt: Selvfølgelig kan omkostningene så store at en må gi seg, men dette må det være opp til ukrainerne selv å bedømme. Omkostningene ved ikke å yte mest mulig motstand mot imperialister (både «her og der»), er selvfølgelig at de kan gjøre mer og mer som de vil, og i dette tilfellet diktere fredsløsningen. Målet må være et kompromiss som er minst mulig urettferdig.

Etter hva jeg har skrevet over ville det være logisk å støtte norske våpengaver til Ukraina. Når jeg likevel er i tvil – har det sine årsaker, som jeg kommer tilbake til i et seinere innlegg.

UKRAINAKRIGEN (4) – OG PARTIET RØDT. I en kommentar i den forrige tråden i denne serien om Ukrainakrigen skriver Hans Jørgen Hedels: «Det er vondt å være vitne til Rødt og SVs handlingslammelse i Ukraina spørsmålet. Det er spesielt smertefullt å se hvordan Rødts møysommelig opparbeidede politisk kapital nå fordamper som en snøball i sommersola. Sperregrensa neste. Hvor i all verden er Moxnes i dette opprørte havet?» Men Rødt ligger fortsatt på 6-7 % på meningsmålingene, altså langt over valgresultatet. Dette er veldig bra, men det er selvfølgelig en fare for at oppslutningen vil fortsette ned. Det kan virke på Hedels som om dette skjer fordi partiet/partiledelsen ikke har vært «flinke» nok, men problemet er mest objektivt, selv om noe også er selvforskyldt – slik jeg komme tilbake til lengre ned. Analyseproblemet ligger i at to konflikter filtrer seg i hverandre: Både en rivalisering mellom stormakter, og en rettferdig ukrainsk motstandskamp mot russisk imperialisme. For Rødt som parti er det krystallklart at det er kampen mot Putin-regimets invasjonshær som er viktigst nå. Men meningsmotstandere og redaktører kjører kampanje mot Rødt, fordi vi også er mot USA-imperialismen og vestlig stormaktspolitikk, og fordi de vil bruke anledningen å svekke velgeroppslutningen om partiet.

Rødts unge ledelse og stortingsgruppe har gjort en fantastisk jobb med å skape tillit i kampen mot forskjells-Norge, og må fortsette med det, selv om krigen nå overskygger alle andre spørsmål nå. Mht. Ukrainakrigen prioriterer Rødt å delta i breie samarbeid i solidaritetsmarkeringer, i humanitært støttearbeid og i flyktningmottak. Men partiet var også tidlig ute med gode egeninitiativ: – Rødt tok opp i Stortinget at Norge må ratifisere den FN-konvensjonen som gir den internasjonale straffedomstolen mulighet til å straffeforfølge statsledere, som Putin, som fører folkerettsstridige angrepskriger, og samtidig ta de samme bestemmelsene inn i norsk lov. Utenriksminister Huitfeldt gjorde nærmest narr av dette, men i dag er straffeforfølgelse noe som diskuteres av mange. – Rødt har (sammen med MDG) krevd at russiske oligarker skal ut av norsk olje- og gassproduksjon, og at det skal bli lettere å skaffe innsyn i eierforhold, slik at det Norge ikke blir frihavn. – Rødt har foreslått at Norge skal gi opphold til russiske desertører og militærnektere for å bidra til å svekke moralen blant invasjonssoldatene ytterligere. Opphold bør også gis til russiske aktivister og kunstnere som forfølges pga. krigsmotstand. (Mer om alt dette på Rødts hjemmesider).

Den siste uka har pressefokus vært på at noen (eldre) medlemmer i Rødt har verv eller mindre eierposter i selskapet Mot Dag AS som eier Steigan.no. Rødt-medlemmer har gjennom mange år kritisert reaksjonære sider ved denne nettavisa – i spørsmål om anti-rasisme, samrøre med ytre høyre, oppfatninger av kjønn osv. Gjennom pandemien, og stillingen til krigen i Ukraina (Putinstøtte under dekke av nøytralitet) bør det ha blitt tydelig for alle som har giddet å følge med, at dette i hovedsak er et reaksjonært politisk prosjekt, og at samrøre med dette skader Rødt. Jeg vil på det innstendigste slutte meg til oppfordringen de aktuelle Rødt-medlemmer om å trekke den økonomiske støtten til dette politiske prosjektet. Det er noe ynkelig over forsøka på å stemple denne oppfordringen som et angrep på ytringsfriheten. Ingen av oss er pliktige til å støtte alle dem vi mener skal ha ytringsfrihet. Steigan har et stort nedslagsfelt, og nok andre venner til å drive med sitt videre.

Stilt overfor alle lidelsene i denne krigen håper vi på raskest mulig fred, men ikke en fred på angriperens premisser – hvis det overhodet kan unngås.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelHva synes du om «ICD-10 KODE U071, U072, U099 OG U109»?
Neste artikkel«Han døde for vår gjeld, ikke for våre synder»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formenn i AKP(m-l) 1975–84). Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).