oss 100 kroner!
Da vi fra første øyeblikk sa at vi var imot Russlands invasjon i Ukraina, var det naturligvis fordi den er i strid med folkeretten. Men vel så viktig: Krigen øker faren for en storkrig mellom USA/NATO og Russland. En slik storkrig vil nesten sikkert bety bruk av atomvåpen, og det er mer enn god nok grunn til å ønske kompromiss og fred nå.
Dessverre ser det ut til at vår frykt var velbegrunnet.
Dette er ikke lenger en stedfortrederkrig mellom USA/NATO og Russland. Det er en krig mellom USA og Russland. Krigspartiet i USA ser nå for seg muligheten til å ødelegge Russland som stat og setter økonomien sin på krigsfot for å kunne pøse så mye våpen og utstyr som mulig inn i Ukraina. De skal også være i ferd med å sende inn mellomdistanseraketter som vil kunne nå mål djupt inne i Russland.
I Russland pågår det en diskusjon om strategien for krigen, og det ser ut som om et strategiskifte er på vei. Det som til å begynne med ble kalt en «politiaksjon» og som ble utført med en tallmessig underlegen styrke blir nå mer og mer sett på som en krig for Russlands eksistens.
En kan få et bilde av stemningsskiftet i Russland ved å lese denne kommentaren fra Jevgenij Norin, publisert på The saker. (NB: pro-russisk kilde.)
Krig i lang tid
«Krigen vil vare lenge. I februar tok mange feil, og trodde at det dreide seg om en kort spektakulær operasjon. Dessverre er det ikke slik: kampen vil være lang, kampen vil være vanskelig. Dessuten forsto fienden, i motsetning til oss, dette umiddelbart, fiendens virkelighet er våken og levende med en bombe på døra, og dette er veldig gunstig for å forstå noen ting. Og fienden er nå vilt sint og på krigsfot. Ja, etter hvert som hæravdelinger blir slått ut, settes kompanier av forsvaret og mobiliseres på fronten – på utstyr sendt av det gode NATO med våpen sendt derfra. Og fienden har mange folk. De danner utrettelig nye brigader for å erstatte de ødelagte. Snart vil et stort slag begynne i Donbass, men fiendens tropper vil ikke ta slutt – flere og flere brigader kommer fra vest. Og de må bare knuses på slagmarken.
For oss betyr alt dette at vi må legge selvtilfredsheten til side, få utholdenhet og fortsette å handle inntil diplomatene kan bli enige om en ny virkelighet. Og de vil bli enige først etter at de mister all lyst til å kjempe på den andre siden. Kriger ender vanligvis ikke med kompromisser, dessverre; de slutter når en av partene ikke lenger kan kjempe. Ja, det betyr ganske enkelt at fiendens væpnede styrker må knuses og byene hans okkuperes. Røft, lite humant, men hva er alternativet? Det var nødvendig å gå med silketøfler før krigen, og siden slutten av 2013 har voldsnivået bare vokst; ingen ønsker å bombe Kharkov, men oppfordringer om fred oppfordringer er oppfordringer til at Rostov (en av Russlands eldste byer, o.a.) snart vil begynne å motta bomber i stedet for Kharkov. Hvis noen har glemt eller ikke forstått, er fienden (og dette er på ingen måte bare Ukraina) ikke på noen måte interessert i å bøye seg eller gi opp. Fienden ønsker virkelig å vinne krigen på slagmarka. Og før han er fratatt denne illusjonen, vil ikke krigen ta slutt.»
Norin er ikke alene. Russland-eksperten Gilbert Doctorow rapporterer også om et slikt stemningsskifte i Moskva:
Utnevnelsen av general Dvornikov for flere dager siden til å lede neste fase av krigen, full frigjøring av Donbas og likvidering av hovedkonsentrasjonen av de ukrainske bakkestyrkene, fikk umiddelbar kommentar i vestlige medier. Russiske medier har så vidt begynt å henge og publisere sine vurderinger av hvilke endringer i gjennomføringen av krigen dette kan resultere i.
Dvornikov utmerket seg som sjef for Russlands meget vellykkede militæroperasjon i Syria. Han var kjent for effektiv koordinering av luft- og bakkestyrker, noe som den første fasen av krigen ikke virket imponerende, enten på grunn av inkompetanse, som vestlige analytikere insisterte på, eller på grunn av unngåelse av collateral damage og tap av sivile liv i begrensninger for en geografi der fiendtlige tropper ble blandet med boliger, slik den russiske fortellingen insisterte på. Den nye slagmarka i Donbas ville være langt bedre egnet for «tekniske» løsninger av artilleri- og missilangrep.
Utnevnelsen av Dvornikov er imidlertid bare ett tegn på at den russiske krigsmåten blir revurdert for tiden i de høyeste nivåene av den russiske kommandoen. Delvis er dette tilfellet på grunn av de stadig mer vågale, eller skal vi si hensynsløse amerikanske og NATO-løftene om å levere tung våpen til Kiev. Alarmklokkene ringte i Moskva i går på grunn av uttalelser fra en viseforsvarsminister i Washington om at neste nivå av støtte til Kiev vil inkludere mellomdistansemissiler som er i stand til å angripe flyplasser i Russland.
Den russiske responsen på trusselen var umiddelbar. General Konashenkov, talsmannen for det russiske militæret gjennom hele kampanjen, ga ut en spesiell kunngjøring om at ethvert angrep på russisk territorium som kommer fra Ukraina vil resultere i at Russland angriper beslutningsinstansene i Kiev, som den russiske kommandoen så langt ikke hadde valgt å gjøre. Dette betyr åpenbart at forsvarsdepartementet, Zelenskys presidentadministrasjon, kanskje Radaen, så vel som deres redskaper, inkludert ukrainske TV-tårn nå ville bli ødelagt umiddelbart. De facto regimeendring ville være den direkte konsekvensen.
For Moskva er det Russlands eksistens det handler om
I Vesten, og særlig i fordummede vestlige medier, hersker det en illusjon om at dette er «Putins krig» og at det bare handler om å gi Putin en nesestyver, slik at hans kolleger vil avsette ham og avslutte krigen. Foreløpig er Putin svært populær i Russland på grunn av krigen, men dette kan naturligvis snu. Og skulle Putin bli utsatt for en palassrevolusjon, er det mest sannsynlig fordi den ledende gruppa vil ha ei hardere linje.
Både Putin og generalstaben ser nå dette som en krig om Russlands eksistens, og da er det i siste instans ingen grenser for hvilke våpen man vil ta i bruk.
Krigsentusiasmen i Vesten og Norge er en tragedie
Vestens befolkninger er blitt lurt til å tro at dette er en krig for Ukrainas sjølbestemmelse. De har ennå ikke lært seg at USA ikke bryr seg om noen lands sjølbestemmelse. Ukraina er bare et slaktoffer i USAs langvarige kamp for om mulig å ødelegge Russland fullstendig, for dermed å være bedre i stand til å ødelegge Kina i neste omgang.
Og det ser nå ut til at både Washington og Moskva forbereder seg på en langvarig og mye mer omfattende krig.
I stedet for å opptre som nyttige idioter for en ny storkrig i Europa burde både venstresida og alle demokratisk og fredelig innstilte mennesker kreve stans i krigen, et levelig kompromiss og fred. Vi er altfor nær kruttlageret til å leke med ilden.
steigan.no er den eneste dagsavisa i Norge som går imot denne krigen og taler for fred. Det får vi mye kjeft for. Men dette handler om å kjempe for menneskehetens framtid, og da tåler vi hvor mye kjeft som helst.
