Narrativene og smittebølgene

Av Terje, Foreningen Lov og Helse.

Detsom etter hvert fremstår som temmelig faste mønstre vedrørende narrativene om “smittebølgene” i pandemien tok vi grundig for oss i artikkelen «Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter». Nevnte artikkel er en veldig lang artikkel, men vi anbefaler alle å sette av tid til å lese gjennom hele fordi den gir nyttig lærdom om hvordan narrativene tilsynelatende har styrt svært mye av pandemi-håndteringen. Kort oppsummert har vi sett at mønstrene dreier seg om følgende:

• Nærmeste konsekvent bruk av de absolutte smittetallene som grunnlag for beskrivelse av den gitte situasjonen.
• Endret test-strategi som direkte påvirker (opp eller ned) tallene i førstnevnte punkt; om det er gjort med vilje eller er uheldige og tilfeldige omstendigheter får den enkelte spekulere i.
• Helt spesifikt er mønsteret at antallet tester har økt i perioden før en nedstenging (som dermed gir økte absolutte smittetall, som igjen lett gir inntrykk av smittebølge), før antallet tester har minket umiddelbart i det tiltak/nedstenging er iverksatt (som gir lavere absolutte smittetall som igjen lett gir grunnlag for et narrativ om at tiltakene har virket).
• Vi så også at smittebølge 1, 2, 3 og 4 i pandemien var enten helt eller tilnærmet rene retoriske begrep/narrativer.
• Retorikken brukt ifm. den store nedstengingen november 2020 sammenlignet med retorikken brukt høsten 2021 ifm. full gjenåpning var tilnærmet fullstendig uten forankring i den virkeligheten tallene som forelå på de respektive tidspunktene indikerte.

Desember 2021 gikk Norge inn i en ny periode med tiltak og retorikk om smittebølge og «alvorlig situasjon». Mye av denne retorikken dreide seg naturligvis om virus-mutasjonen som fikk navnet Omikron. Men la oss se om vi kan kjenne igjen noen av mønsteret fra tidligere i pandemien også denne gangen.

Retorikken desember 2021

Vi kunne blant annet lese i VG den 10. desember at Epsen Nakstad uttalte at «smitten sprer seg i hele landet». På regjeringens nettsider stod det 13.12.21 også at smitten økte kraftig:

NRK meldte samme dag at Norge hadde høyest smitte i hele Europa. Narrativet om voldsom «smittebølge» og den store Omikron-faren festet seg igjen enkelt i det norske samfunnet og i befolkningen. Deretter kom retorikken ganske raskt om at tiltakene så ut til å ha virket. Her kan vi se i Dagsavisen den 21.12 at Espen Nakstad uttalte dette:  

13. januar 2022 kunne vi lese at også statsminister Jonas Gahr Støre uttalte at tiltakene hadde virket, for eks. i Trønder-Avisa:

« – Tiltakene vi vedtok for fire uker siden har virket. Trykket på helsevesenet vårt har vi klart å holde på et akseptabelt nivå, men vi må fortsatt ha tiltak for redusert kontakt, sa statsministeren”

Hva var realiteten?

La oss understreke at smittetallene i denne pandemien er av liten vitenskapelig nytteverdi. Det er derfor veldig vanskelig å si noe bastant om hva som faktisk er realitetene ut fra disse tallene. Men når narrativ tilsynelatende fungerer som grunnlag for beslutningene kan man i det minste potensielt tilbakevise (falsifisere) at disse tallene støtter narrativene. La oss se på en graf med de viktigste tall-parameterne. Det parameteret som forteller oss minst, men som er brukt mest av myndighetene og presse – absolutte smittetall, er ikke med her:

Vi har her 4 grafer: nye sykehusinnleggelser, nye intensiv-innleggelser, antall tester utført, og positiv-andelen (andel positive prøvesvar utfra antall testede). Det grå vertikale søylen markerer tidspunkt for nedstenging 13.12.21. La oss begynne med antall tester.

Grønn graf – antall tester i enheter av 1000: den grønne grafen er relatert til Y-aksen på venstre side. 1000-enheter innebærer at for eks tallet 20 i Y-aksen på venstre side betyr 20 000. Her ser vi det vi har sett gjentatte ganger i denne pandemien – før en nedstenging har antall tester økt (da vil de absolutte smittetallene nesten alltid øke, som vi har vist tidligere) og man har erklært «smittebølge» eller «krise». I tillegg – fra nedstengningstidspunktet er antall tester igjen minket (og de absolutte smittetallene blir da lavere) noe som gir grunnlag for narrativet om at tiltakene har virket. Dette er så gjennomgående gjennom pandemien at det er et tilnærmet fast mønster.

Gul graf – positiv-andelen i prosent: dette er prosent-andelen positive prøvesvar i forhold til antall testede personer, relatert til Y-aksen på høyre side. I ukene før nedstenging ser vi at den lå temmelig stabilt. Faktisk er trenden i uken før nedstenging (fra ca 06. desember) en svak nedgang. Uken før nedstenging falt positiv-andelen svakt, fra 18,6 % til 15,6 % henholdsvis fra mandag til fredag den uken. Den fallende trenden fortsatte uken etter hvor den på fredag 18. desember var nede på 13,3 %. Dette er dog en kort periode og nedgangen ikke veldig signifikant. Men vi kan vi ser i hvert fall at det er ingen alarmerende trend i dette henseendet.

I Julen/romjulen økte positiv-andelen markant. I jule-perioden var antallet tester naturlig nok redusert betydelig («helligdags-fenomenet») slik at en noe økende positiv-andel uansett ville vært forventet i akkurat denne perioden. Men foruten «helligdagsfenomenet” steg positiv-andelen likevel markant utover i januar 2022, noe vi bare ser begynnelsen av i denne grafen. Vi ser altså her det samme mønsteret som har gjentatt seg gjennom alle smittebølgene i pandemien.

Men er det slik at det var andre parametere som var illevarslende, for eksempel innlagte på sykehus eller intensiv-pasienter med Covid-19?

Rosa – nye sykehusinnleggelser: denne grafen er relatert til Y-aksen på venstre side. Vi ser at i de to ukene før nedstengning kom varierte nye innleggelser stort sett mellom rett under 30 til rett under 40 per dag. Nøyaktig på nedstengningsdagen kom det en liten topp i grafen – 47 og 49 pasienter hhv. 13. og 14. desember. Hvis vi ser trenden fra nedstengningsdagen 13. desember frem til 10. januar ser vi at trenden er jevnt nedadgående. Det kan jo da være fristende å tenke at tiltakene hadde effekt på sykehusinnleggelser. Men man må også legge merke til at innleggelsene går umiddelbart ned, og ganske bratt sådan, fra nøyaktig nedstengningstidspunktet og helt parallelt med antall gjennomførte tester. En slik effekt av tiltak er vanskelig å se for seg med tanke på at en evnetuell effekt av nedstenging på sykehusinnleggelser ikke ville materialisere seg i tallene før etter en stund, og ikke umiddelbart og på samme dag.

Blå – nye intensiv-pasienter: denne grafen er også relatert til Y-aksen på venstre siden. Hvordan var det så med de mest krevende pasientene – intensivpasienter med Covid-19? Fra grafens start 22. november var det en periode på to uker hvor trenden er temmelig stabil. Fra 07. desember var det en liten topp før trenden begynte å gå svakt men jevnt nedover helt til grafens slutt i midten av januar 2022.

Vi må undersøke nærmere en rekke faktorer, blant annet angående helsevesenets tilstand og kapasitet i denne perioden for å kunne si mer om tallene både for nye intensiv-innleggelser og sykehusinnleggelser (ikke-intensiv) med Covid gjorde situasjonen kritisk. Hvordan var for eksempel antallet intensiv-innleggelser totalt sett både med Covid og andre innleggelser? Eller, hvor mye utgjør Covid-innleggelser sett i forhold til alle innleggelser på sykehus? Det er for eksempel rundt 2000 akuttinnleggelser på somatiske sykehus i Norge, noe som innebærer at for eks “toppdagen” med 49 nye Covid-innleggelser (ikke-intensiv) med Covid i så fall utgjorde ca 2,5 % av alle akuttinnleggelser.

Spørsmål som for eks. hvor mange innlagte pasienter ble i samme periode daglig skrevet ut fra sykehus, eller hvor mange intensiv-pasienter med Covid ble daglig overført til sengepost er også viktig å undersøke for å få full oversikt over hvor galt eller riktig narrativet var relatert til intensiv-innleggelser av Covid-pasienter. Men vi kan si noe om at trenden isolert sett på nye intensiv-innleggelser ikke var dramatisk økende, og den gikk sågar jevnt men svakt nedover fra ca en uke før nedstengingen. Den fortsatte også å gå nedover i perioden fra romjulen av hvor smittetallene reelt sett begynte å øke.

Hvis vi ser på Covid-innleggelser (ikke-intensiv) får vi vel heller ikke et alarmerende bilde når vi isolert sett ser på trenden, og i hvert fall når vi i tillegg ser at 49 innleggelser utgjør ca. 2,5 % av akuttinnleggelsene totalt.

Rekordsmitten i januar

I begynnelsen av januar 2022 kunne vi lese om «rekordsmitte» nesten daglig, som her hvor VG og Espen Nakstad den 05.01.22 kunne erklære høyeste smittetall noensinne på en dag:

Angående dette må vi være klar over at andelen positive prøvesvar utfra antall testede faktisk også steg drastisk utover januar. Dette tilsier en reell økning i smitte (under forutsetning at en positiv prøve viser smitte/sykdom). Grunnen til å påpeke VG og Nakstads formulering her er derfor bare for å vise et annet markant mønster gjennom hele pandemien – bruken av absolutte smittetall uten å si noe om antall tester har økt eller minket.

Når det gjelder FHI er undertegnedes oppfatning at de i rettferdighetens navn i denne omtalte perioden (desember-nedstengingen) var mer nøkterne med tanke på at de flere ganer tok høyde for at smittetallene (antallet positive prøvesvar) har begrenset verdi uten å ta høyde for antallet utførte tester.

Men som en digresjon som egentlig fortjener en egen artikkel bør vi også huske dette fra FHI i denne omtalte perioden:

«- FHI slet med å trenge igjennom. Først da de dro fram storslegga og presenterte skremselstall i begynnelsen av desember, ble det fart i tredjedosevaksineringen».

Min mening er at her innrømmer FHI rett ut at de brukte rene propaganda-teknikker for å skremme folk til å vaksinere seg mer. Dette er jo noe som vel burde få betydelige etterspill når tiden er moden for det? 

Konklusjon

Vi gjentar at det er viktig å være klar over at tallene presse og myndigheter har operert med i denne pandemien i stor grad er ubrukelige helt fra utgangspunktet. Det har blant annet å gjøre med definisjoner og hvordan tallene blir til. Det er derfor svært begrenset hva man vitenskapelig kan konkludere med i positiv forstand («tallene viser at…). Det tallene derimot kan brukes til er å kunne falsifisere myndighetenes/pressens narrativ (“tallene myndighetene bruker støtter ikke eller i liten grad det som myndighetene sier at er den gjeldende situasjonen»). 

I lys av ovennevnte avsnitt, analyser i denne artikkelen samt artikkelen «Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter» ser man tydelige tegn på at det er narrativer og ikke reelle (eller vitenskapelige) analyser som har styrt det meste av pandemien og dets håndtering. Vi har også sett at narrativene gjennom hele pandemien har korrespondert kun med de absolutte smittetallene, mens når man ser på andre parametere blir det hele enten mer uklart eller til og med fullstendig motsigende i forhold til narrativene. Det ville være underlig om det ikke finnes noen hos myndighetene, FHI eller pressen som kan og forstår selv enkle tall og statistikk. En slik skrikende inkompetanse regner jeg som absolutt usannsynlig. Da blir alternativet at det finnes slike personer, men at deres stemme har blitt undertrykket slik at de ikke har sluppet slippe til.

Vi må altså spørre oss hva slags grunnlag som reelt sett har ligget bak beslutningene og håndteringen. Men dette har altså myndighetene dessverre bestemt at skal hemmeligholdes i 60 år.

Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen Lov og Helse.