Er Erdogans mål å ødelegge Russland til fordel for et Stor-Tyrkia?

0
Recep Tayyip Erdogan med kart over "Stor-Turan"

Av F. William Engdahl, oversatt av Væringen for Derimot.no

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan er notorisk kjent for være lite troverdig i forhandlinger med antatte allierte, det være seg NATO eller EU. Troløsheten hans ser nå ut til ramme Tyrkias forhold til Russland. I løpet av de siste par årene, i forhandlinger og samtaler med Ukraina, Armenia, Syria, Libya og nå sist, men ikke minst, hans medvirken til den forfeilede fargerevolusjonen i Kasakhstan, så har Erdogan avslørt et klart mønster av ikke bare opportunisme, men også ren troløshet og svik i hans affærer med Russland. Dette til tross for at han er totalt avhengig av landet mht energi og forsyninger av avansert, militært utstyr. Spørsmålet er hvorfor?

Erdoğan og den mislykkede revolusjonen i Kasakhstan

Basert på bevis innhentet under de blodige opptøyene og angrepene fra bevæpnede militante grupper på flyplassen i Alma-Ata, myndighetsinstitusjoner og mediebygninger i Kasakhstan, inkludert de grusomme halshoggingene av minst to politifolk begått av IS-liknende jihadister, så er det klart der var to parallelle destabiliseringsoperasjoner som pågikk. Den ene var den tilsynelatende «fredelige» demonstrasjonene mot økende drivstoffpriser i det energirike landet, som gav Washington og EU mulighet til å oppfordre til «dialog». Disse demonstrasjonene ble ledet av «menneskerettighetsaktivister» opptrent med millioner av dollar fra CIA-tilknyttede National Endowment for Democracy, George Soros-stiftelsens Kasakhstan-avdeling og andre «NGO’er» ledet av CIA eller MI-6. Det er på det rene at dette var et forsøk på en «pseudo-fargerevolusjon», hvor det i bakgrunnen pågikk et vesentlig mer alvorlig kuppforsøk.

Det mer alvorlige angrepet kom fra en terroriststyrke estimert til 20 000 trente terrorister inkludert utenlandske jihadister og mafiakriminelle kontrollert av Arman Dzhumageldiev, en slags gudfar innen organisert kriminalitet i Kasakhstan. Det er denne andre gruppen som fortjener oppmerksomhet. Det ser ut til at Erdogans etterretnings- og militærapparat er dypt involvert i trening og bevæpning av disse, sammen med CIA og MI-6. Redaktøren av Asia Times, Pepe Escobar, skriver at der i henhold til opplysninger fra en sentralt plassert sentralasiatisk etterretningskilde, var en «hemmelig» amerikansk, tyrkisk og israelsk etterretningsoperasjonsrom i det sydlige forretningsstrøket i Alma-Ata. Ved dette operasjonssenteret var der 22 amerikanere, 16 tyrkere og 6 israelere som koordinerte grupper av sabotører, opptrent i Tyrkia og senere sendt til Alma-Ata.

Erdogan og det Muslimske Brorskapet

I mange år har Erdogan i skjul trent Al Quaida- og IS-terrorister (begge terrororganisasjonene er forbudt i Russland) i Tyrkia og i hemmelighet transportert dem over grensen til Idlib-provinsen og andre terrorbaser i Syria, slik at de kan bli med IS eller Al-Quaidas syriske arm, Jahbat Al-Nusra, for å føre krige mot Bashar Al.Assad og de facto da også mot Russland der. I tillegg har Erdogan vært en nær samarbeidspartner for den i Russland forbudte organisasjonen Det Muslimske Brorskap, den hemmelige politiske islamske organisasjonen som jobbet sammen med CIA og MI-6 under den islamske våren og tiårene før det.

Etter al-Sisis militærkupp i 2013 som kastet Det Muslimske Brorskapet, ble om lag 20 000 medlemmer ønsket velkommen til eksil i Tyrkia. Siden Qatar ble tvunget til å redisere sin aktive støtte til organisasjonen, seilte Erdogans Tyrkia opp som organisasjonens hovedstøttespiller og beskytter. I et intervju i 2020 med russisk fjernsyn sa den syriske presidenten Bashar al-Assad at borskapets ideologi og ikke tyrkiske statsinteresser er det som ligger bak Erdogans støtte til og transport av militante inn i Syria for å kjempe for Al-Quaida i Idlib.

Da Erdogan begynte å bli skeptisk til den store organisasjonen til Fethullah Gülen, nå i eksil i Pennsylvania i USA og anklaget for det fallerte kuppet i Tyrkia i 2016, så ble Erdogan nærmere tilknyttet brorskapet for å videreutvikle de neo-ottomanske ambisjonene sine. Lederen for Erdogans etterretningsorganisasjon MIT, Hakan Fidan, var aktiv med spredning av tyrkisk jihadisme i de tidligere sovjetiske republikkene i Sentral-Asia så langt tilbake som i 2003. I dag er Istanbul praktisk talt Det Muslimske Brorskaps hovedstad.

Dette hadde direkte sammenheng med kuppforsøket i Kasakhstan. Den antatte hovedmannen for organiseringen av angrepene i i Alma-Ata og andre byer og som rettet seg mot styret til president Kassym-Jomart Tokayev, var Samat Abish, nevøen til den forrige presidenten Nazarbayev. Abish er et mangeårig medlem av brorskapet og hadde nettopp blitt sparket fra stillingen som første viseformann i det nasjonale sikkerhetsrådet i Kasakshtan, en nøkkelstilling etter at Nazarbayev utnevnte ham i 2015. Det Muslimske Brorskap karakteriseres som en terrororganisasjon av land som Egypt, Bahrain, Saudi-Arabia, Russland, Emiratene og Syria.

Det faktum at Erdogan er hovedstøttespilleren til det terroriststøttende brorskapet – som de facto er «moderorganisasjon» til både Al-Quaida, IS og andre terrororganisasjoner over hele verden – det faktum at Erdogans MIT sammen med CIA, MI-6 og Mossad i hemmelighet trente terrorister inne i Kasakhstan for å bruke dem i kuppet, samt det faktum at hovedmannen bak kuppet var Samat Abish, tyder sterkt i retning av at Erdogans rolle i kuppforsøket i Kasakhstan var langt mer sentral enn det som har blitt rapportert tidligere, tross Erdogans uttrykte støtte til Tokayev i mediene.

Det er verdt å notere seg at mannen som i 2020 ble utnevnt til sjef for MI-6, Richard Moore, er en Tyrkia-spesialist som var stasjonert der i tre år på det tidlige 90-tallet som agent for MI-6 og senere som ambassadør i Tyrkia i perioden 2014-2017. MI-6s rolle i kamp mot Russland går tydeligvis dypere enn mange tror. At en Tyrkia-spesialist blir utnevnt til øverste sjef for MI-6 er svært betydningsfullt og tyder på at de britisk-amerikanske etterretningsorganisasjonenes bruk av Erdogans Tyrkia for å destabilisere hele det tidligere Sovjetunionen er svært sannsynlig. Opportunisten Erdogan er tydeligvis glad for å hjelpe sine angloamerikanske venner i dette foretagendet.

Tyrkiske droner til Ukraina

Destabilisering av Kasakhstan, et vitalt nærområde for russisk økonomi og sikkerhet, er langt fra det eneste stedet hvor Erdogan presser Putins Russland. I Ukraina har Erdogan vært svært provokativ overfor Russland ved å åpent støtte Ukrainas forsøk på i bli medlem av NATO, som er en velkjent rød linje for Kreml. Han har også solgt Bayraktar TB2-droner til Kiev og som var ment til bruk mot befolkningen i de opprørskontrollerte delene av Donbass. (Utallige videoer på internett fra den pågående krigen viser bruken av dem.) Etter det CIA-støttede kuppet på Maidan i 2014 har Erdoğans forhold til Kiev blitt tettere. I april 2021 møtte den tidligere komikeren som nå er Ukrainias president, Volodymyr Zelenskiy, Erdogan i Tyrkia for å forhandle om ukrainsk kjøp av Bayraktar-dronene etter suksessen dronene hadde i konflikten mellom Armenia og Aserbadsjan i Nagorno-Karabakh. Zelenskiy ba om tyrkisk støtte i den pågående konflikten med Russland og Erdogan besvarte dette ved å karakterisere Russlands annektering av Krim – der befolkningen fremdeles består av 12% tyrkiske tatarer – som ulovlig.

Erdoğan prøver åpenbart å begrense russisk dominans i Svartehavet, der den tyrkiske marine var dominerende inntil 2014. På et møte i NATO i juni 2021 fortalte Erdogan NATOS generalsekretær Stoltenberg at «Dere er ikke synlige i Svartehavet og usynligheten deres omgjør Svartehavet til en russisk innsjø». De største tyrkiske gassfunnene finnes utenfor svartehavskysten og Tyrkia håper at disse funnene vil hjelpe landet til å komme ut av avhengigheten av importert russisk gass. I 2020 importerte Tyrkia gass fra Russland for om lag 41 milliarder dollar via Turk Stream-rørledningen. Hvorvidt de nye tyrkiske funnene om lag 100 nautiske mil fra land er økonomisk drivverdige er langtfra klart og det vil uansett ta flere år å utvikle dem. Derfor er Erdogans provokasjoner overfor Russland en temmelig risikabel strategi. Den estimerte mengden av gass i det tyrkiske feltet tilsvarer bare om lag 13 års import via Turk Stream, men funnet har tydeligvis gjort Erdogan mer modig overfor Russland.

Tyrkias trekk mot Armenia

I september 2020 brøt den tyrkisktrenede aserbadsjanske hæren den skjøre våpenhvilen i den armensk-dominerte enklaven Nagorno-Karabakh og rykket inn. Det ble senere bekreftet at ikke bare representerte de tyrkiske dronene et knusende slag mot de dårlig forberedte armenerne, men at også den tyrkiske etterretningsorganisasjonen MIT i hemmelighet hadde supplert Aserbadsjan med erfarne jihadister fra Syria og som i krigen mot armenerne begikk krigsforbytelser mot etniske armenere.

Det som veltet det hele for armenerne var Aserbadsjansk bruk av de dødelige tyrkiske dronene mot armenske mål. Dronene lages i Tyrkia og har motorer produsert i Ukraina. Tapet av armensk territorium var et ydmykende slag ikke bare fro armenerne, men også for Putin, siden Armenia er medlem av den russiskledede Eurasiske Union. Det gav Tyrkia en enorm økning i troverdighet i Sentral-Asia.

RAND og tilnærmingen til Stor-Tyrkia

I 2019 leverte RAND Corporation i Washington en rapport til den amerikanske overkommandoen som fokuserte på å tvinge Moskva til å gripe inn mot trusler mot egen grensesikkerhet og således svekke Russlands stabilitet. I tillegg til de rent økonomiske sanksjonene oppfordret rapporten til «å få Russland til å bite over for mye økonomisk eller militært eller sørge for at regimet i Russland mister intern stabilitet og/eller ekstern innflytelse og prestisje». RAND-rapporten oppfordret blant annet til bevæpning av Ukraina mot Russland i Donbass, til regimeendring i Hviterussland, øke oppslutningen til jihadistene i Syria som er imot Russlands tilstedeværelse der, utnytte spenninger i det sørlige Kaukasus inkludert Nagorno-Karabakh og å redusere russisk innflytelse i Sentral-Asia inkludert Kasakhstan. Sanksjonene Washington har satt i verk mot Russland de tre siste årene følger hovedlinjen i Rand-strategien.

I 2009 opprettet Erdoğan et organ han kalte «Cooperation Council of Turkic Speaking States» med et sekretariat i Istanbul. Dets medlemmer omfatter Aserbadsjan, Kasakhstan, Kirgistan, Usbekistan og Tyrkia. Det offisielle formålet er å legge vekt på landenes «felles historie, felles språk og felles identitet.» som organisasjonens nettside forteller. I Tyrkia omtales det som Erdogans Stor-Turan, et slags neo-ottomansk imperium som til slutt vil omfatte det meste av Sentral-Asia og store deler av Kinas Xinjiang-provins samt Mongolia og Iran. Erdogan viste nylig fram et innrammet kart av dette Stor-Turan som ble gitt ham av lederen av den ytterliggående nasjonalistbevegelsen MHP, Devlet Bahçeli.

Det er forståelig at strateger i Washington og London lar seg rive med av Erdogans ambisjoner. For dem tjener Erdogans ambisjoner om et Stor-Tyrkia med hjerte i Istanbul et svært nyttig formål; nemlig ødeleggelsen av Russland som funksjonell stat og makt.

Originalens tittel: Is Perfidious Erdogan Destroying Russia for The Great Turan?

F. William Engdahl er en strategisk risk-konsulent og foreleser. Han har en universitetsgrad i politikk fra Princetorn-universitetet og er en bestselgende forfatter innen olje og geopolitikk, eksklusivt for nettpublikasjonen “New Eastern Outlook”

Les også: Syriakrigen og redselen for det tomme rom

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.