oss 100 kroner!
Mediene flommer over av dramatiske rapporter om den russiske hærens angivelig brutale handlinger i Ukraina. Journalisten og forfatteren Thomas Röper prøver her å å finne ut om dette er berettiget eller ikke ved å foreta en sammenligning med Vestens kriger.
Av Thomas Röper, Anti-Spiegel.
Kriger og væpnede konflikter forårsaker alltid lidelse, ødeleggelse og død. Det ligger dessverre i sakens natur. Det finnes nå engang ikke «humane» kriger. Likevel kan en hær forsøke i størst mulig grad å unngå sivile tap, selv om man aldri kan lykkes helt med det. Eller den kan gå til aksjon uten å ta hensyn til sivile i det hele tatt. Eller – som vi husker fra den andre verdenskrig – en hær kan også bevisst angripe sivile fordi den tror at dette vil svekke fiendens moral. Et eksempel på det er USA og Storbritannia, som under den andre verdenskrig helt bevisst bombet sivile mål og praktisk talt jevnet alle tyske byer med jorden, noe som førte til at hundretusener, ja kanskje over en million sivile ble drept.
Vestens anklager
Vestlige medier og politikere anklager Russland for å rykke fram uten å ta hensyn til sivilbefolkningen i Ukraina. Mediene er fulle av rapporter om sivile tap, om beskytning av boligområder og sivil infrastruktur.
Det problemet som vi alle nå har, er at vi ikke befinner oss der, og bare kan få vite gjennom mediene hva som skjer i Ukraina. Noen av oss har også venner der og mottar førstehånds rapporter. Men også de er naturligvis subjektive. Jeg for eksempel har venner og bekjente på begge sider, og fra Kiev hører jeg beretninger fra bekjente som rett og slett er i panikk, men jeg hører også rapporter fra folk i Kiev, som gleder seg over at det endelig blir satt en stopper for den ukrainske regjeringens nazi-spøkelse. Ja, bekjente i Kiev har skrevet til meg og gitt uttrykk for slike oppfatninger.
Hvis vi vil forsøke å vurdere hvordan den russiske hæren går fram, er det altså ikke så lett å gjøre det langt borte fra. Men det finnes ting vi som kan sjekke. Og det vil jeg prøve å gjøre her.
Hvilke mål blir angrepet først
I en krig prøver den angripende part i dag aller først å skaffe seg kontroll over luftrommet. Uten kontroll over luftrommet er det neppe mulig å vinne en moderne krig. Derfor er fiendens luftforsvar og luftvåpen det første målet i moderne kriger. Slik var det også i Ukraina. Den russiske hæren eliminerte det ukrainske luftforsvaret, det ukrainske luftvåpenet og alle militærflyplasser allerede i løpet av de første dagene.
Det er forresten også grunnen til at leveransen av jagerflyene av typen Mig-29, som framfor alt Polen ønsket å tilby Ukraina, til slutt ble avvist av USA. Det russiske forsvarsdepartementet advarte NATO veldig klart mot å tillate det ukrainske luftvåpenet å bruke NATO-flyplasser som base for sine kampoppdrag i Ukraina. Det ville Russland komme til å betrakte som en innblanding og dermed måtte eliminere de aktuelle flyplassene.
USA vil ikke ha en atomkrig, de er fornøyd med en stedfortrederkrig i Ukraina. Derfor avslo USA til slutt leveransen av de polske jagerflyene av typen Mig-29, for det finnes ikke lenger noen flyplasser i Ukraina som disse kan leveres til, og som de kan sendes ut fra og inn i kampen mot den russiske hæren.
Nå kommer forskjellen
Det neste som USA og NATO bombarderte i sine kriger i Jugoslavia, Irak, Libya og så videre, var strøm- og vannforsyningen. Det kan man – om man vil – forsøke å begrunne militært, idet man sier at motstanderens hær vil få det mye vanskeligere uten strøm. Det kan nok stemme, men det endrer ikke på det faktum at dette er sivile mål, og at det framfor alt er sivilbefolkningen som vil lide under konsekvensene.
Og her kommer den viktige forskjellen: Når det «humane» NATO fører kriger, da er det landet som er under angrep senest den tredje dagen uten strøm og vann. USA og NATO angriper sivile mål så snart de behersker luftrommet.
Russerne går fram på en helt annen måte, for som vi alle kan se, er det fortsatt strøm og vann i Ukraina. Vi får levert bilder hvor vi kan se at byene i Ukraina er belyst om natten, korrespondentene som rapporterer fra Ukraina, kan ikke melde om store strømbrudd. Også vanntilførselen er intakt. Det ser ut til at russerne ikke angriper sivil infrastruktur når det på noen måte er mulig å unngå dette.
Russerne sier selv at de bare angriper militære mål, noe som NATO ikke engang har forsøkt å si i sine kriger. NATO innrømmer åpent at det i sine kriger har angrepet og ødelagt vann- og strømforsyninger. I Irak tok det etter den amerikanske krigen flere år før denne grunnforsyningen til folket i landet var gjenopprettet.
Naturligvis er det aldri mulig å unngå sivile tap, og det er forferdelig. Når et militært mål, for eksempel en generalstab, en kommunikasjonsforbindelse, en etterretningsbygning eller liknende befinner seg i et boligområde, er det et problem. Russland gir i slike tilfeller, idet de erklærer at det aktuelle objektet vil bli angrepet, befolkningen et varsel, slik at de som bor i området, kan komme seg i sikkerhet. Grunnen er åpenbar: Selv om de treffer helt presist, er det ikke til å unngå at omkringliggende bygninger blir skadet.
Jeg kan ikke huske at NATO i sin tid gav slike advarsler i Jugoslavia eller i Irak for å advare menneskene i Beograd eller Bagdad om et angrep på en konkret bygning. Det er også lett å forstå hva som er grunnen til dette: Når man gir fienden informasjon om for eksempel når en kommandosentral vil bli angrepet, gir man fienden tid til å evakuere den og til å ta med seg viktige dokumenter, og så videre. Man gir motstanderen en fordel.
Til tross for det gir Russland slike advarsler da det er så viktig for den russiske hæren å gi sivilbefolkningen en mulighet til å evakuere, at den til og med tar denne ulempen med på kjøpet.
Jeg er klar over at disse uttalelsene nesten høres hjerteløst tørre ut, men det er nå engang slike tanker som generalstaber gjør seg i en væpnet konflikt. Spørsmålet er ikke om sivile også lider, spørsmålet er i hvor stor grad en hær forsøker å unngå å skade sivile. Dessverre er det aldri mulig å forhindre det helt.
Man kan forresten også angripe militære mål på forskjellige måter. USA bruker blant annet uranammunisjon til det formålet. Det utsetter de rammede områdene for stråling, noe som fører til økt forekomst av kreft og dermed flere sivile tap lenge etter at krigen er over. Russland bruker ikke en slik ammunisjon i Ukraina.
Vestens mål med krigen
De som ønsker å forstå hvorfor en krig føres på en bestemt måte, må analysere målene med krigen. Når det USA-ledede NATO går til krig, erklærer denne alliansen alltid at målet med krigen er å gi landet frihet, demokrati og menneskerettigheter. Forresten kaller NATO seg en forsvarsallianse. Men angrep Jugoslavia, Irak eller Libya noen gang et NATO-medlem? Nei? Hvorfor slo da denne «forsvarsalliansen» til mot disse landene? Dette viser at NATO ikke er en forsvarsallianse, men en angrepsallianse, og at land som Hviterussland og Russland har all grunn til å være bekymret over at NATO har kommet så nær deres grenser.
Men tilbake til målene med krigen: Nådde NATO sine mål? Er Kosovo, Irak, Libya og Afghanistan i dag blomstrende stater hvor mennesker lever i velstand, frihet og demokrati?
Selvfølgelig ikke. Spørsmålet er altså om NATO aldri har nådd målene sine med krigene, eller om denne militæralliansen muligens hadde helt andre mål med krigene enn dem som den proklamerte offentlig. Svaret er kjent: NATO hadde andre mål. På Balkan mot Jugoslavia handlet det om å utvide USAs makt på Balkan, og der var Jugoslavia et forstyrrende element, for landet hadde et annet politisk system og ville ikke underordne seg USA. Derfor måtte landet slås i stykker og deles opp i mindre, svakere og dermed lettere kontrollerbare stater.
Men geopolitikk er for mange mennesker et abstrakt felt. Det var lettere å se hva som var de virkelige målene med krigene i Irak og i Libya enn med krigen i Jugoslavia. I Irak forsynte de amerikanske selskapene seg etter seieren i krigen med produksjonslisensene for irakisk olje. Det var ikke en krig mot den onde irakiske diktatoren, men det handlet om olje. I USAs øyne er nemlig alle de oljeproduserende land onde, som er så freidige å ville beholde inntektene fra oljen for seg selv. Det er for tiden tilfellet for Iran og Venezuela.
Men USA har ikke noen problemer med et diktatur om diktatoren slipper (framfor alt) amerikanske selskaper til i landet. I Saudi-Arabia er det mye mindre demokrati, og kvinnene har betydelig færre rettigheter enn i Iran. Likevel er Iran skurken i USAs øyne, for Iran slipper i motsetning til Saudi-Arabia ikke amerikanske oljeselskaper til i landet.
Også i Libya handlet det bare om olje, for ikke før var landet ødelagt, så undertegnet Vesten, framfor alt Frankrike, straks avtaler med de respektive krigsherrene som kontrollerte oljekildene og de havnene som var nødvendige for eksport. Libya-krigen var en stor suksess for Vesten, for nå hadde man tilgang på oljen og oljeinntekter som tidligere kom den libyske staten til gode. At et helt land dermed rett og slett ble ødelagt, var og er Vesten likegyldig.
Hvis vi forholder oss til de virkelige målene med de krigene som det USA-ledede NATO har ført, da blir det klart at NATOs kriger har vært svært vellykkede. De har riktignok ikke ført til demokrati, velstand eller menneskeretter noen steder, men de har sørget for at de geopolitiske og økonomiske målene med krigene har blitt nådd.
Russlands mål i Ukraina
Også i Ukraina er det viktig å se på Russlands mål om man vil forstå den russiske hærens handlemåte. Den russiske ledelsen ser på ukrainere og russere som broderfolk, ja kanskje til og med som ett folk. Man kan være enig i det eller ikke, men for forståelsen er det viktig å være klar over at det er slik man ser på det i Russland.
Russland ønsker at det blir slutt på den antirussiske hetsen i Ukraina, og at det ikke oppstår ytterligere splittelse mellom ukrainere og russere. Selv om den russiske ledelsen kanskje ikke er glad for at Ukraina er blitt en egen stat, vil ikke Russland tvangsannektere områder hvor det lever mennesker som ikke ønsker å tilhøre Russland. Det ville fra et russisk synspunkt virke mot sin hensikt og bidra til å forsterke skillelinjene mellom ukrainere og russere. Man ville altså få en motsatt effekt av hva den russiske ledelsen gjerne vil oppnå.
Den russiske hæren prøver dermed nærmest for enhver pris å unngå sivile tap, og derfor advarer Russland sivilbefolkningen når man ikke kommer utenom å angripe et militært objekt som befinner seg i et sivilt område. At Russland ikke angriper sivile mål i Ukraina, har til og med Alexej Arestovytsch, som er en av den ukrainske presidentens viktigste rådgivere, sagt offentlig. Ved begynnelsen av den russiske militæroperasjonen sa han til pressen:
«Dere må forstå at Putin ikke kommer til å angripe noen sivile mål. Han ønsker å bevare den ukrainske befolkningens lojalitet, framfor alt i områder som skal tas under kontroll. De angriper utelukkende de væpnede styrkene.»
Naturligvis ble slike uttalelser senere aldri gjentatt da det ville forstyrre krigspropagandaen mot Russland. Men det viser at selv den ukrainske regjeringen vet at Russland for enhver pris vil unngå sivile tap da sivile tap vil gjøre det vanskeligere for Russland å nå sine egne mål. Kiev ser annerledes på det, for enhver ødeleggelse av bolighus, ethvert bilde av sivile ofre kan brukes i antirussisk propaganda, framfor alt i selve Ukraina.
Hvem det er som har interesse av sivile tap
At Kiev ikke har noen betenkeligheter med å skyte på sitt eget folk, er for lengst kjent fra Donbass. Kiev regner menneskene i Donbass som ukrainere, men har skutt på dem i åtte år. Jeg minner om: OSSE rapporterer om at den ukrainske hæren er ansvarlig for 75 prosent av de sivile ofrene i Donbass. Og nå forteller mennesker som har lyktes med å flykte fra Mariupol alle det samme: Det er den ukrainske hæren og framfor alt Azov-bataljonen som skyter i boligområder og på flyktende mennesker. Dette er informasjon som jeg ikke bare har fra russiske medier, som man naturligvis, da de kan anses som part i konflikten, må være like skeptisk til som ukrainske og vestlige medier, men fra Alina Lipp, som jeg kjenner personlig, og som så sent som for noen dager siden (Artikkelen er skrevet den 12.mars, o.a.) bare seks kilometer fra Mariupol snakket med mennesker som nettopp hadde klart å flykte fra byen.
Generelt må jeg riktignok si at alle russiske medierapporter som jeg så langt har kunnet sjekke ved hjelp av mine egne kilder, har vist seg å være sanne. Når det gjelder Ukrainas rapporter, stiller saken seg annerledes, noe som alle de som har fulgt med på den åtteårige krigen i Donbass, vet. I de åtte årene har rapportene fra opprørsrepublikkene nesten alltid vist seg å være sanne og har blitt bekreftet av observatører fra OSSE, noe som man ikke ofte kan si om rapportene fra Ukraina.
Forresten blir Donbass fremdeles beskutt, det er noe som jeg har fått førstehånds rapporter om. Mine egne kilder i Donetsk kan bekrefte at boligområder hver dag blir beskutt med ukrainske raketter. Ukraina bruker rakettkastere av typen Grad til å skyte raketter mot boligområder, noe som hver dag fører til sivile tap, men det er noe som ikke interesserer de vestlige mediene. Dessuten avfyres nesten hver dag ballistiske missiler av typen Totschka-U, men disse har så langt luftforsvaret klart å avskjære. Jeg arbeider for tiden med en artikkel om situasjonen i Donetsk, som jeg kommer til å publisere i løpet av de nærmeste dagene.
Russlands grunner
Om Russland har som mål å vinne og å beholde den ukrainske befolkningens lojalitet, noe som også den ukrainske presidentrådgiveren Arestovytsch har sagt, hvorfor startet landet da en militæroperasjon i Ukraina? Det var jo i grunnen klart at en slik aksjon bare ville bli satt pris på av et mindretall. Det gjelder i det minste for områder som ikke ligger i den østlige delen av Ukraina, hvor den russiske aksjonen framfor alt hilses velkommen av mennesker i Donbass. Det gjelder også for de områdene av Donbass som ikke var under opprørernes kontroll.
Den russiske regjeringen var av tre grunner av den mening at den ikke hadde noe annet valg enn å bruke militærmakt. Den første grunnen var at den ukrainske presidenten Selensky på sikkerhetskonferansen i München truet med at Ukraina ville komme til å skaffe seg atomvåpen. Det var ikke tomme ord, for Ukraina har fra Sovjet-tiden alt som landet trenger for det formålet: kjernefysisk materiale fra sine kjernekraftverk, teknologien til å anrike uran og til og med raketteknologien for leveringssystemene.
Den andre grunnen var at USA avviste de russiske forslagene til gjensidige sikkerhetsgarantier. Det gjaldt framfor alt Russlands krav om å ikke utplassere atomvåpen i Ukraina. Atomvåpen i Ukraina med bare noen få minutters flytid til Moskva er uakseptabelt for Russland. Selenskys erklæring og det faktum at amerikanerne ikke var villig til å avstå fra å utplassere amerikanske atomvåpen i Ukraina, gjorde at den russiske regjeringen fant at den ikke den ikke hadde noe annet valg enn å forhindre begge deler militært. USA hadde jo uttrykkelig avslått å forhandle om dette.
Den tredje grunnen til at den russiske regjeringen ikke så noen annen mulighet enn å gripe inn militært, er USAs biologiske våpenprogram i Ukraina. Russland har jo stadig uttrykt sine bekymringer om disse i flere år, uten at det har ført til noen reaksjon i Ukraina eller i USA. Hvilken informasjon de hemmelige tjenestene i Russland har om disse programmene, kan vi bare gjette om. Men det er i mine øyne bevist at disse programmene fantes.
Grunnen til det er ikke bare den informasjonen som har blitt offentliggjort av det russiske forsvarsdepartementet, men også at mye informasjon om programmene tidligere har vært åpent tilgjengelig på nettet, og først nå har blitt slettet av Pentagon. En del av den informasjonen som ble presentert av det russiske forsvarsdepartementet om den amerikanske forskningen på koronavirus i flaggermus i Ukraina, fant jeg i mine undersøkelser allerede noen dager tidligere i de amerikanske kildene. I Ukraina er det de samme amerikanske organisasjonene som forsker på koronavirus i flaggermus som i Wuhan. Det er det ikke russerne, men amerikanerne selv som sier, noe jeg her har vist med kilder.
Den russiske regjeringen har i åtte år, mens Kiev har ført krig mot etniske russere i Donbass, som Kiev anser som egen befolkning, satset på forhandlinger. Om den russiske regjeringen hadde vært så blodtørstig som mediene i Vesten hevder, da måtte vel Russland ha gått til en militær aksjon mye tidligere da den ukrainske hæren ennå ikke hadde blitt rustet til tennene av Vesten. At Russland gikk til en militær aksjon, skyldes etter min mening at de grunnene som er nevnt ovenfor, bare gav den russiske regjeringen et valg mellom pest og kolera.
Det kan man også se av den russiske regjeringens uttalelser om at den for det første ikke har startet noen krig, men sørger for at krigen i Donbass, som har pågått i åtte år, blir avsluttet. Og for det andre kan man se det av uttalelser om at Russland med sin militæroperasjon har forhindret en betydelig verre krig, som ville ha vært en reell trussel om atomvåpen hadde dukket opp i Ukraina. Som Putin en gang sa i et intervju, lærte han i bakgårdene en lekse i sin barndom: Når en slåsskamp ikke lenger kan forhindres, vær den første til å slå til!
Den interessante militære komponenten
I selv de mest pessimistiske vurderingene som har vært gjort i Vesten, har det vært tale om maksimalt 150 000 soldater som Russland hadde samlet på grensen til Ukraina. Ukraina har offisielt en hær på 210 000 soldater, 900 000 reservister og over 100 000 paramilitære enheter, blant dem nazibataljonen Azov. I Donbass var det før den russiske intervensjonen ca.120 000 ukrainske soldater. Enhver som har kjennskap til militær strategi, vet at den angripende part stiller opp med ca. tre ganger så mange soldater som fienden har. I Irak-krigen i 1991 satte USA inn nesten én million soldater. Russland derimot begynte faktisk militæroperasjonen med et mindre antall soldater enn det Ukraina kunne oppby. Dette har etter det jeg kjenner til ikke forekommet tidligere i militærhistorien.
Den russiske framrykningen skjer derfor – i motsetning til det vestlige medier hevder – trolig stort sett etter planen. Russland hadde aldri noe ønske om å ta kontroll over byer på en voldsom måte da det ville resultere i massive sivile tap. Russlands strategi er heller å omringe byene og den ukrainske hæren istedenfor å ødelegge dem. Det ser man også på kartene som publiseres i Vesten over framdriften i operasjonen. Overalt i den østlige delen av Ukraina oppstår det omringede områder som den russiske hæren ikke inntar på en voldsom måte, selv om den kunne gjøre det ved hjelp av massive bombeangrep.
I Russland er man klar på at man ikke går til aksjon mot Ukraina eller ukrainere. Medier og myndigheter i Russland sier i stedet at Russland går til aksjon mot nazistene i Ukraina. Det hører man også i meldingene fra det russiske forsvarsdepartementet, hvor det heter at man heller forsøker å skåne regulære ukrainske soldater, mens man slår til med full kraft mot nazibataljonene. Naturligvis er det mulig å tvile på dette, men det passer med det russiske målet: Hvis mange vanlige ukrainske soldater faller i kampen, da gjør det det vanskeligere for Russland å nå sitt mål om å vinne den ukrainske befolkningens lojalitet.
Fasit
Som fasit kan vi slå fast at ethvert dødsfall er ett for mye. Men det hadde i åtte år vært nye dødsofre nesten hver dag, og det var ingen ende i sikte. Dessuten kan man vanskelig forestille seg hvor mange som ville ha mistet livet om Ukraina hadde fått atomvåpen, eller om et biologisk angrep på Russland hadde bli utført derifra.
Man hadde kommet veldig langt i utarbeidelsen av slike planer. De ukrainske og amerikanske dokumentene som det russiske forsvarsdepartementet har offentliggjort, viser at det i de amerikanske biologiske laboratoriene i Ukraina ikke bare ble forsket på biologiske våpen, men at også fugletrekk var av interesse. Man interesserte seg for alle fuglearter som trekker fra Ukraina til Russland og tilbake. Hvis man hadde infisert disse fuglene med noe, ville de ha ført det med seg til Russland.
Det ville da ha vært en fordel for USA at et slikt angrep ville ha vært vanskelig å bevise. Det ville også ha vært en ulempe for russerne. Hvor lett det er å dekke over noe slikt, viser Covid-19. Jeg går nå på grunnlag av den informasjonen som foreligger, ut ifra at SARS-CoV-2 er blitt skapt i et laboratorium, noe som de vestlige mediene uansett ikke rapporterer om eller ønsker å diskutere seriøst. I Ukraina var det akkurat de samme folkene som forsket på koronavirus i flaggermus, som forsket i laboratoriet i Wuhan.
Jeg er glad for at jeg «bare» er journalist og analytiker, og dermed slipper å ta slike beslutninger som den russiske regjeringen måtte gjøre. Alle må selv avgjøre om de er enig i den russiske argumentasjonen eller ikke, men at den russiske regjeringen så en reell fare for sitt land, er det neppe mulig å bestride.
Oversatt av Rune G. for Derimot.no.
Originalens tittel: Eine Analyse der russischen Strategie in der Ukraine und ein Vergleich mit Kriegen der USA
