Krigen i Ukraina innleder en ny epoke

0

Russlands invasjon betyr at ingenting blir som før

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra Russlands invasjon i Ukraina. Det er en no-brainer, som det heter. Russland gjør nå det som den siste generasjonen har vært USAs privilegium, nemlig å invadere en annen stat militært. Vi hadde ikke ventet at Russland ville gjennomføre en så omfattende operasjon. Det lå i kortene at Russland ville intervenere i de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk for å hindre at de skulle bli overkjørt av den ukrainske hæren, som hadde oppmarsjert store styrker langs hele kontaktlinja og hadde begynt bombing av både sivile og militære mål i stor skala. Russland hevdet at det var fare for et folkemord dersom ikke republikkene skulle klare å forsvare seg. Med det russerhatet som fantes i den ukrainske Nasjonalgarden, er det ikke utelukket.

Det lå også formuleringer i det russiske vedtaket som kunne tyde på at Russland ville erobre hele det som hadde vært de ukrainske oblastene Donetsk og Lugansk.

Men det var overraskende at Russland skulle angripe mål over hele Ukraina, slik det nå ser ut som om de har gjort. Det betyr at vå analyse ikke var skarp nok. Det var derimot analysen til han som kaller seg The saker:

«I går holdt Putin en ganske fantastisk (og kort) pressekonferanse…, han listet også opp de fire trinnene som må foretas av Ukraina for å unngå en direkte, ensidig, russisk handling :

  • Ukraina må anerkjenne Krim og Sevastopol som russisk territorium
  • Ukraina må offisielt gi avkall på å bli med i NATO
  • Ukraina må forhandle frem et oppgjør med LDNR-republikkene

Ukraina må demilitariseres og erklæres nøytralt. Dette er helt klart et ultimatum, men denne gangen til myndighetene i Kiev

Dette betyr at Russland og Putin nå mener at nok er nok. Vladimir Putin, som opprinnelig hadde store illusjoner om at det var mulig å ha Vesten som «partner», innså for lenge siden at så ikke var tilfelle. Om ikke før, så skjønte han det under Maidan i 2014.

Vi skrev 24. februar 2014:

(sitat)

Prøver Vesten å utløse en ny storkrig?

Det er helt åpenbart at USAs hensikt med å gjennomføre regimeskifte i Ukraina er å svekke Russland. Dette er en fortsettelse av strategien til Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski som mente at USA burde forsøke løsrive Ukraina fra Russlands kontroll for å hindre Russland i å bli en supermakt.

Men Putins Russland er ikke Jeltsins Russland. Det som skjer i Ukraina kan fort true Russland strategiske interesser, og da særlig militærbasene på Krim-halvøya. Krim tilhørte opprinnelig Russland, men ble overført til Ukraina av ukraineren Nikita Krustsjov. Russland har en avtale med Ukraina om likevel å ha en marinebase der.

En ny Krim-krig?

En russisk regjeringstalsmann har sagt at Russland er villig til å utkjempe en krig om Krim for å beskytte den store russiske befolkninga der og sine militære installasjoner.

«Hvis Ukraina blir delt, vil det utløse en krig,» sa den anonyme talsmannen til Financial Times.

«De vil miste Krim først fordi vi vil gå inn for å beskytte regionen, slik vi gjorde det i Georgia,» sa han.

Det er et høyt spill USA og EU spiller.

(sitat slutt)

Det ble ingen krig om Krim, sannsynligvis fordi Pentagon skjønte at Putin mente alvor og ikke turte å risikere en storkrig for om mulig å ta Krim sjøl.

Nå er krigen et faktum – ikke si at vi ikke har advart

I titall på titall med artikler har vi påvist hvilket høyt spill USA, NATO og Norge driver. Vi har understreket at det er grenser for hvor langt du kan drive en kjernefysisk stormakt før denne stormakta slår tilbake. Men kyllinghaukene i Washington, Brussel og Oslo er så høye på seg sjøl at de føyser den typen argumenter til side.

Norske politikere er så vanvittige at de har gjort landet vårt til en militærbase for USAs strategiske kjernefysiske våpen, rettet mot Russland. Og ingen av partiene på Stortinget har forsøkt å reise noen massiv opposisjon mot dette. Det er sjokkerende og farlig!

RAND Corps stridsplan mot Russland er offentlig

USAs militære «tenketank» RAND Corporation publiserte i 2019 rapporten Extending Russia – Competing from Advantageous Ground. Hele rapporten har man kunnet laste ned her (men den er «midlertidig utilgjengelig»). RAND legger ikke akkurat fingene i mellom.

Kapittel fire sier det i klartekst allerede i overskriftene. Se bare her:

Geopolitical Measures 
1: Provide Lethal Aid to Ukraine 
2: Increase Support to the Syrian Rebels
3: Promote Regime Change in Belarus
4: Exploit Tensions in the South Caucasus
5: Reduce Russian Influence in Central Asia
6: Challenge Russian Presence in Moldova

Dette ble altså skrevet i 2019 og som leserne vet lenge før både «opprøret» i Hviterussland og krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Så planene fantes allerede da. La oss gjennomgå noen av punktene:

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina.

Det vil ikke være fred her. Den enkleste veien til fred er at Ukraina bare slutter å bombe utbryterrepublikkene Lugansk og Donetsk. Men for USA eksisterer de ikke, og man kan ikke slutte fred med folk som ikke eksisterer. Men du kan fortsette å drepe dem.

Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne

Det pågår akkurat nå. Det bygges enda en amerikansk base i Syria. Og til tross for Trumps uttrykte ønske om å komme seg ut, er hans andre tweet «We keep the oil» sannheten, og oljen som blir piratprodusert under amerikansk vakthold går til Syrias fiender.

Tiltak 3: Fremme regimeskifte i Hviterussland.

Vestens kjæledegge er Svetlana Tikhanovskaya. Nylig holdt utenriksministrene i Canada, Estland, Latvia og Litauen et møte der de forsikret om sin støtte til Tikhanovskaya og opposisjonen. Hun talte allerede til FNs sikkerhetsråd i august, på invitasjon fra Estland.

Tiltak 4: Utnytt spenninger i Sør-Kaukasus

RAND Corp skriver:

USA kunne strekke Russland i Kaukasus på to måter. For det første kunne USA presse på for et nærmere forhold til NATO med Georgia og Aserbajdsjan, noe som sannsynligvis vil føre til at Russland styrker sin militære tilstedeværelse i Sør-Ossetia, Abkhazia, Armenia og Sør-Russland. Alternativt kan USA prøve å få Armenia til å bryte med Russland. Selv om de er en mangeårig russisk partner, har Armenia også utviklet bånd med Vesten: Det avgir soldater til NATO-ledede operasjoner i Afghanistan og er medlem av NATOs Partnerskap for fred, og det ble også nylig enige om å styrke sine politiske bånd med EU USA kan prøve å oppmuntre Armenia til å bevege seg fullt ut inn i NATOs sfære.

Den brutale krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia bidrar i høyeste grad til å skape problemer for Russland på sørflanken.

Hindre petroleumseksport og stoppe Nord Stream 2

Kapittel tre i RANDs dokument er heller ikke vanskelig å tyde:

Measure 1: Hinder Petroleum Exports
Measure 2: Reduce Natural Gas Exports and Hinder Pipeline Expansions

Dette pågår nå, og det er, som vi ser hos RAND, en del av hybridkrigen mot Russland. Presset på EU og Tyskland for å blokkere Nordstream II er velkjent for våre lesere og trenger ingen ytterligere forklaring. Den nylige Navalnyj-farsen er bare enda et verktøy i verktøykassa.

RAND oppsummerer

Sluttkapittelet i RANDs rapport begynner slik:

Implikasjoner og anbefalinger for hæren

Til slutt bør oppgaven med å «strekke» Russland ikke først og fremst falle inn under den amerikanske hæren eller til og med de amerikanske væpnede styrkene. Faktisk faller de mest lovende måtene å strekke Russland på – med størst nytte, lavest risiko og størst sannsynlighet for suksess – sannsynligvis innen det økonomiske og informasjonsmessige området i det militære området.

I klartekst betyr det at sanksjonene, mediepropagandaen, daværende utenriksminister Søreides uttalelser osv. er en del av denne hybridkrigen, og at RAND ser på disse metodene som de mest fordelaktige akkurat nå. Man behøver ikke ta våre ord for dette – les rapporten, alt står der, og mere til.

Det er jo ikke bare vi som leser rapporter fra RAND Corp. Man må jo ikke tro at ikke også den russiske ledelsen har lest den, eller at de ikke skjønner hva den betyr. Nå har Russland svart, og Putin har lovt at Vesten skal få «merke smerte». Vi vet ikke hva det betyr, men vi vil råde til å ta det alvorlig. Og Vesten og Norge bør skjønne at epoken for USAs enevelde er over, og at men hurtigst mulig bør ta konsekvensen av det.

Forrige artikkelMakspris på strøm kan realiseres nå – det står bare på politisk vilje
Neste artikkelVi fikk en e-post fra Faktisk.no
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).