oss 100 kroner!
Av Svein Gustav Wilhelmsen.
«Dugnaden» har vært et eneste stort overgrep mot Norges befolkning. Et gigantisk eksperiment, hvor befolkningen har blitt tvunget til å være lab-rotter og forsøkskaniner.
«Dugnad» er et begrep nedarvet fra en tid da Norge var noe genuint – fra en tid før oljepengene korrumperte folkesjelen. Norge var fattigere, men likevel rikere. Nordmenn var der for hverandre, til det beste for alle, og landet ble bygget gjennom dugnadsånd.
Der dugnaden en gang var samlende, har den nå kommet til å splitte folket og bryte ned folkesjelen. Myndighetene har ødelagt begrepet «dugnad», ved å misbruke begrepet for at flest mulig skal underkaste seg det bedragerske narrespillet kalt «Pandemien».
Myndighetene har med overlegg spilt på strenger i den norske folkesjelen, og bevisst utnyttet nordmenns lengsel etter en moderne manifestasjon og utøvelse av nettopp dugnadsånden. Gjennom begrepet «dugnad» ble «Pandemien» solgt inn som en gyllen anledning for Ola og Kari til å utvise solidaritet og selvoppofrelse.Realiteten er at Ola og Kari ble manipulert, og deretter misbrukt og utnyttet i et to år langt destruktivt narrespill, som ligner på en ondskapsfull sekt.
Mange er nå utmattet og føler seg herjet og rådløse. Mye grunnet myndighetenes mishandling, men også fordi det koster dyrt å gå på akkord med ens egen intuisjon og magefølelse i to år. Der intuisjonen ropte opp om at noe skurrer, valgte mange å undertrykke denne til fordel for en illusjon om at folk og myndigheter er én lykkelig familie.
Det er ingen forbrytelse å ville tro det beste om andre, men man mister noe av seg selv når ens intuisjon drepes for å blindt adlyde maktens befalinger. Etter to år under myndighetenes pisk og gulrot, venter mange fortsatt på en slags rapport som kan fortelle dem hva de aller nådigst kan tillates å føle. De er fortsatt fortapt i myndighetenes narrativ og kontroll.
Da «Pandemien» ankom Norge dumpet myndighetene umiddelbart regningen over på befolkningen ved å frarøve folket frihet, arbeid og sosialt liv, og ved å innføre drakoniske «tiltak» og en endeløs rekke absurde og uforståelige regler. Knallharde straffer og sosial utstøting ventet alle som ikke innordnet seg det nye regimet. Folk fikk forelegg og bøter i titusenkronersklassen for selv de minste og uforvarende overtramp av tiltakene.
I to år gjorde myndighetene alt annet enn å øke kapasiteten på sykehusene. All vitenskap som talte imot myndighetenes overgrep ble underslått og sensurert.
Vi har også bevitnet et politisk og byråkratisk styrt folkemord, utført av korrupte og samvittighetsløse personer og institusjoner: Tidlig behandling har konsekvent blitt avvist som behandlingsform. Man kan bare spekulere i hvorfor.
Uansett hvordan man vrir og vender på dette så har pandemihåndteringen og «dugnaden» vært et overgrep mot Norges befolkning. Et maktmisbruk av kolossale proporsjoner – ren og skjær terror.
Om det ikke finnes gode begrunnelser bak hvert eneste av de mange tiltakene, så innrømmer myndighetene at pandemihåndteringen ikke var annet enn et gigantisk eksperiment med uvisse utfall. Antagelig finnes det ingen gode vitenskapelige belegg for det myndighetene har gjort mot befolkningen, tvert imot.
Prisen mange betaler for å ha blitt tvunget inn i dette lovløse og megalomane eksperimentet er blant annet skakkjørt psyke, ødelagt livskvalitet, og knust økonomi. Fryktpregede tankemønstre har for lengst tatt form i mange unges sinn. Skadelisten er mye lenger, og mye på listen kommer i form av uopprettelige skader.
Nylig har noen norske aviser tatt til orde for et slags kollektivt «oppgjør» med pandemihåndteringen. Dette er usedvanlig hyklersk, når vi tenker på at et samlet norsk pressekorps har indusert overdreven frykt i befolkningen, gjennom døgnkontinuerlige nyhetssendinger med ensidig fokus på død og fordervelse, samt ukritisk framstilt myndighetenes overgrep som noe høyst nødvendig og til det beste for alle. Med stor hjelp fra nyhetsmedia ble «dugnaden» en to år lang oppvisning i despoti, tyranni, rettighetsbrudd, maktmisbruk, propaganda, sensur og hjernevask. Vil pressen noensinne erkjenne sin rolle i dette?
