Soft power i fotformsko

0

Av Eva Thomassen.

I disse dager huser Norge en delegasjon bestående av 15 menn fra Taliban i Oslo.

Norge sendte et privatfly som fraktet Taliban-delegasjonen fra Afghanistan til Norge lørdag, Norge betalte 3,5 millioner i leie for flyet. Det er omtrent halvparten av den estimerte rammen for besøket, som er på 7 millioner kroner.

– Det har vært nødvendig ut fra sikkerhetshensyn. Vi dekker alle de afghanske deltagernes fly- og reiseutgifter. Øvrige kostnader ved besøket går til sikring, transport, hotell- og møteutgifter, sier UD .

Hva er det Norge ønsker å oppnå med dette besøket?

Norge har vært i Afghanistan i 20 år og kjempet mot nettopp Taliban. Norge har brukt 23 milliarder skattekroner på denne krigen. 10 nordmenn er drept. Millioner av afghanere drept. Millioner av enker. Landet ødelagt.

I august, 2021, inntok Taliban Kabul og overtok landet i løpet av 2 uker. De kjeppjaget USA, Norge og NATO ut av landet og leder nå en regjering i landet de nå kaller Det islamske emiratet Afghanistan.

Kabul og Saigon

Vi så scener på flyplassen i Kabul av desperate mennesker som forsøkte å bli med flyene som gikk i skytteltrafikk mellom NATO-land og Kabul. Folk klamret seg til flykroppene i desperasjon og vi så bilder av mennesker som faller ned fra flyene i lufta.

Folk ga fra seg små barn til soldater uten å vite om de noen gang ville se dem igjen. Folk ble drept i hopetall utenfor flyplassen av selvmordsbombere.

Vi så amerikanske helikoptre i skytteltrafikk fra den ambassaden til flyplassen nøyaktig som i Saigon i 1975 da USA tapte krigen i Vietnam.

Fotomontasje: Saigon, Kabul. Det er mulig å ane en viss likhet, ikke sant? Det synes ikke Antony Blinken.

https://www.opindia.com/2021/08/fall-saigon-vietnam-kabul-afghanistan-america-rescue-chinook/

Norge og andre NATO etterlot seg militært utstyr i en mengde som overgår det alle NATO-land (minus USA) besitter til sammen.

Vi har sett scener hvor Taliban sitter triumferende på militære kjøretøy akkurat som de vi så da IS inntok Raqqa.

Taliban er en terrorgruppe. Taliban står på FN, USA og EUs terrorliste. På Russlands terrorliste.  Derfor også ansett som terrorister av Norge.

Landet deres er ikke anerkjent av noe land, ei heller av FN.

I Norge uttalte daværende utenriksminister Søreide at vi visste Taliban ville overta makten i Afghanistan, men vi trodde det ikke ville skje «så fort». Det samme sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.  Hvordan kunne det ha seg at verdens største militærmakt og NATO ikke klarte å bekjempe en geriljahær etter 20 år? Mystisk…

Bråstopp av bistand

Det som rituelt skjedde etter Taliban satt i presidentpalasset var at vesten frøs 100 milliarder kroner de hadde på bok som var i ferd med å overføres til den da legitime regjeringen i Afghanistan. Presidenten og regjeringen USA hadde anerkjent stakk av til utlandet da han skjønte at Taliban ville erobre Kabul.

«Derfor snakker vi med Taliban»

«Tørke»

Da Taliban inntok regjeringslokalene i Kabul ble milliarder av bistandskroner byttet ut med sanksjoner. Dette er standard prosedyre når land får ledere vesten ikke liker.

«Tørken inntok Oslo»

Huitfeldt:

Befolkningen lider under konsekvensene av flere tiår med sammenhengende krig og konflikt.

Hvem er skyld i det? Blant annet vertslandet for møtet i Oslo.

En mangeårig tørke og en stans i mye av den vestlige bistanden, bidrar til en pågående sultkatastrofe i landet med nær 40 millioner mennesker. 24 millioner mennesker opplever akutt matusikkerhet.

Faktum er at det er tørke i pengeoverføringer. Overføring av 100 milliarder kroner ble stoppet som straff for at Taliban overtok landet sitt fra imperialistmaktene som har okkupert landet i 20 år.

Lokkemiddel og trusler

Afghanistan står overfor en enorm humanitær katastrofe, og kvinners fremtid er truet. Derfor snakker vi direkte med Taliban. Og derfor vil vi bidra til dialog mellom Taliban og afghanske menneskerettighetsforsvarere.

«Menneskerettigheter» og «kvinner» er soft power i alle konflikter og kriger Norge deltar i. Myke våpen. Humanitære våpen.

Norges rolle er «humanitær stormakt» med «dialog» som varemerke. Og bistand.

Hva er der Taliban ønsker å oppnå med møtet i Oslo?

Fra Talibans side er nok agendaen for turen å få vesten til å gjenopprette nødhjelp, få internasjonal anerkjennelse, fjerne terrorister fra terrorlister og å få de 100 milliardene som ble fryst da Taliban overtok landet i august 2021. I tillegg er denne turen en gedigen PR-jippo som kommer til å bli brukt for alt det er verdt.

Rødt

USA må slutte å bruke sult som våpen

– Det er viktig at Regjeringa stiller knallharde krav til Taliban-regimet om å respektere menneskerettighetene. Men regjeringen må også finne en løsning for å redde ut folk som nå er i fare på grunn av Talibans maktovertagelse, og gi USA klar beskjed om å slutte å bruke sult som våpen mot den afghanske befolkningen, sier Moxnes til VG.

– Det er en skam for Norge at våre myndigheter har sviktet afghanere som har jobbet for det norske Forsvaret og den norske staten. Direkte forhandlinger med Taliban er en gylden mulighet for å finne en løsning og få disse menneskene i sikkerhet, derfor bekymrer det oss at utenriksministeren overhodet ikke nevner dem.

Å ikke eie skam

Forsvarssjefen er også fornøyd med Taliban i Oslo

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen uttaler til Forsvarsforum

Alle vi som er veteraner og har jobbet i Afghanistan, er bekymret for det afghanske folket. Vi har lagt mye av hjertet og sjelen vår i det landet og synes det er vondt å se at de lider, sier Kristoffersen.

https://forsvaretsforum.no/afghanistan-forsvaret-forsvarssjef/forsvarssjefen-positiv-til-dialog-med-taliban-i-norge/241970

Bistand som våpen

Hvorfor samarbeider ikke Norge og vestlige land med Russland, Pakistan, Kina og 8 andre land som har hatt flere møter med Taliban på høyt nivå i Moskva?

President Putin ber I oktober I fjor I forbindelse med møter med Taliban at nettopp «det internasjonale samfunn» må hindre en humanitær krise og at USA må overføre 100 milliarder kroner som er nedfryst.

Russland ba om mobilisering av internasjonal bistand for å støtte Afghanistan, og et av målene med møtet var å konsolidere «det internasjonale samfunnets innsats for å forhindre en humanitær krise» i kjølvannet av Talibans maktovertakelse i august.

Putin sa at Afghanistan burde motta økonomisk støtte og få sine finansielle eiendeler «tint» da stabilitet i det krigsherjede landet var i alle nabolandenes interesse.

https://www.rferl.org/a/putin-taliban-terror-list/31523297.html

Washington svarte at de ikke har til hensikt å frigjøre nesten 9 milliarder dollar i afghanske sentralbankreserver holdt i USA som den frøs etter at Taliban tok makten, til tross for advarsler fra humanitære grupper og FN om kollapsen av Afghanistans økonomi og forverring av den humanitære krisen .

Oslo

Nå, i Oslo derimot, hvor USA er sammen med sine venner, vil USA åpne de sperrede bankoverføringene igjen. I Oslo  er representanter for USAID. Amerikanske bistandsorganisasjonens paraplyorganisasjonen med mest penger av alle NGOer i verden. Leder for USAID er ingen ringere enn Samantha Power. Tidligere amerikansk FN ambassadør. Hun som gjorde alt hun kunne gjennom FN for en «FN-godkjent» invasjon av Syria. Som den i Libya. I Oslo deltar også EU, England, Frankrike, Italia og Tyskland.

Men, å samarbeide med de landene som allerede har etablert kontakt med Taliban skal vi ikke. Bistand er ikke bare et våpen overfor land vi ikke liker lederne i og som vi har invadert og ødelagt.  Det er også et våpen mot stormakter vi ikke liker.

Møtet i Oslo er et gjennomsiktig eksempel på vestens hykleri og dobbelmoral.

Det bekrefter vestens syn på verden. Det handler ikke om det afghanske folket, men om USA. Om geopolitikk. Det handler ikke om bistand per ce, men om hvem som bestemmer over bistanden. Huitfeldt snakker om at bistanden som skal utløses etter dette møtet i Oslo skal gå gjennom bistandsorganisasjoner og ikke den sittende regjeringen. En regjering de velger å forholde seg til i Oslo, men ikke i Afghanistan. For det naturlige ville jo være å snakke med Taliban i Afghanistan og ikke presse Taliban til å gjøre seg fortjent til bistanden ved å tvinge dem til å forholde seg til norske våpen.

Huitfeldt:

Et av flere kjennetegn i Norges freds- og forsoningsarbeid er nettopp vår vilje til å snakke med alle parter, også de som ikke deler våre verdier eller som vi og våre allierte har vært i konflikt med.

Det hensynet har ikke Huitfeldt når det kommer til Syria

Syria er et slikt land. Syria har en leder som USA ikke etter over 10 år klarer å bli kvitt. Inntil det skjer skal han straffes med sanksjoner. I realiteten er det det syriske folket som skal straffes og som er sanksjonens egentlige mål . Man vet at sanksjoner ikke rammer lederne, men folket. Målet er at folket skal vende seg mot lederne og gjennom det utløse en intern krig mot landets regjering som vil bli så og si styrtet innenfra. Da må lederen krype til forhandlingsbordet og undertegne egen dødsattest. Han vil bli erstattet at et nytt styre som vesten innsetter og deretter anerkjenner. Det nye regimet vil sende den tidligere lederen til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det skjedde med Gadaffi, bare det at de hoppet over Haag og drepte han i stedet. Haag venter på at det skal bli mulig å få tak i sønnen til Gadaffi som også er tiltalt for krigsforbrytelser. Om han kommer til makten i Libya vil Vesten få problemer med å anerkjenne han som den «rettmessige» lederen av Libya. Men, ikke større problemer enn å stryke han fra lista om det er nødvendig. Vestens fortrukne hadde de ikke problemer med å anerkjenne som den «rettmessige» lederen av Libya. Han var plassert der av nettopp vesten. Han var vestens mann. Uansett om han var del av «opposisjonen» eller Al-Qaida om du vil.

Tilbake til Syria. Hvem er vestens venner i Syria? Den sivile delen har samme oppskrift som i Libya. Al Qaida i dress, noen damer også, som farter rundt på møter med vestlige ledere i vestlige land og får anerkjennelse og blir mottatt i salongene i demokratiene som innførte eller holder på å innføre «demokrati» i hjemlandene.

Sult som våpen

Men, vesten vet at de ikke kan sulte ut hele befolkninger. Bistand er stikkordet. Bistand til de lydige. Sanksjoner til de ulydige. I Syria er det terrorgrupper som er de lydige. Selv om 98% av befolkningen støtter sittende regjering er de de ulydige. Det ikke dem vesten er i Syria for.  De gjør ikke jobben. Terrorgruppene, derimot får bistand. Som belønning. Som gulrot. I Syria har Norge hittil brukt 17 milliarder skattekroner i terrorfinansiering. Kanalisert gjennom såkalte bistandsorganisasjoner.

Taliban – vestens fiende?

Tilbake til Afghanistan. Er Taliban egentlig en fiende? Er det forskjell på Taliban, IS og Al-Qaida? Nei. Ikke for vesten. Hvordan går det an å hevde det? Fordi USA og allierte, inklusive Norge, etter 20 år i Afghanistan, 10 år i Syria, 10 år i Libya og X-antall år i Irak, ikke har klart å beseire disse terrorgruppene, men faktisk holdt dem varme. Med hva? Bistand! Hvem er da fiender av vesten? De som ikke opptrer som pudler overfor USA. Som Syrias lovlig valgte president Assad. Men, USA sier de er i Syria for å bekjempe IS? Hvorfor har de da ikke etter over 10 år klart å bekjempe IS? Har de forsøkt? Nei. IS er fikenbladet for amerikansk okkupasjon av Syria. Hvorfor har ikke USA klart å bekjempe Taliban etter 20 år? Hvem er Taliban? Et fikenblad.

Hva var målet med invasjonen av Afghanistan? Var det det afghanske folket? Nei. Hva da? Geopolitiske interesser.

Norge som humanitær stormakt

Men, hvorfor påtar Norge seg noe så umusikalsk og umoralsk som å hente en terrorgruppe til Oslo? Det dette viser i all sin gru er norsk utenrikspolitikk. Norge fører en utenrikspolitikk på vegne av USA. Vi er en liten nasjon, vi har ikke våpen, men vi har penger. Vi skal fremstå som en humanitær stormakt.

Stortingsmelding 15 (2008/2009): «Nye aktører i utenrikspolitikken».

Det som finner sted på Soria Moria Slott i Oslo er blåkopi av hva Stortingsmelding 15 omhandler. Hvordan norsk utenrikspolitikk skal utøves.

Interesser, ansvar og muligheter — Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk

Aktørmangfold skaper nye handlingsrom og utfordringer

Statens rolle utfordres

Fram mot 1990 ble staten sjelden utfordret som den primære aktøren i internasjonal politikk. I dag er mye annerledes, blant annet som følge av glo­baliseringen. Kommunikasjonsrevolusjonen med internett og medias løpende dekning av alle viktige begivenheter internasjonalt, har gjort profesjonelle organisasjoner og institusjoner av ulikt slag til sentrale aktører. Dette gjelder ikke minst deres evne til å sette dagsorden. Ikke-statlige aktører følger nå temaer og forslag gjennom internasjonale forhandlinger og helt fram til beslutning og gjennomføring i ulike globale fora. Denne typen aktører øker i antall og innflytelse, i takt med kompleksiteten, i spennet fra humanitære organisasjoner via store private fond til internasjonale terroristorganisasjoner.

Påvirkningsagenter

Frivillige organisasjoner setter den globale politiske dagsorden.

Man skulle tro man leste feil, men nei, Norge bruker bistandsorganisasjoner aktivt som norsk utenrikspolitikk. Kaller sågar bistandsorganisasjoner som «påvirkningsagenter».

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2008-2009-/id548673/?ch=3#kap10

Helt i tråd med Stortingsmeldingen uttaler Huitfeldt i forbindelse med bistand til Afghanistan:

All norsk bistand til afghanske myndigheter er stanset. Den norske støtten til Afghanistan går nå til å dekke befolkningens grunnleggende behov gjennom FN og uavhengige organisasjoner.

Dette er jo en hån overfor Taliban som Norge har invitert til Oslo. Nettopp for å diskutere bistand. At bistanden ikke skal kanaliseres gjennom den sittende regjeringen i Kabul. Taliban skal finne seg i at bistanden skal brukes som soft power i fortsatt okkupasjon av landet. Vesten gir almisser mot at det er vesten som får ha kontroll med bistanden. Det er vesten som skal bestemme hva bistanden skal brukes til. Dette er ikke annet enn imperialisme i fotformsko.

Røde Kors  berømmer møtet i Oslo. Helt i tråd med arbeidsdelingen i norsk utenrikspolitikk. Det er gjennom denne «rollemodellen» bistandsorganisasjoner får milliarder av kroner i tilskudd fra UD.

Taliban er ingen naturkatastrofe. Bare spør Hillary Clinton.

YouTube player

Offisiell nettside for Det islamske emiratet Afghanistan.

Om møtet i Oslo: Joint Statement of the one-day meeting between the Acting Government of Afghanistan and a number of Afghan personalities in the Kingdom of Norway

Forrige artikkelEUs rolle i energipriskrisen
Neste artikkelVerdensomspennende marsj for frihet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).