oss 100 kroner!
«Elskede fiende». I et slags kollektivt Stockholmsyndrom identifiserer mange seg med gjerningsmennene som organiserer det nåværende korona-tyranniet.
Av Mathias Bröckers.
At makthavere liker å herske og stadig utvide sine fullmakter kan være forståelig fra et menneskelig synspunkt; Det er mindre forståelig at undersåttene – det vil si vi borgere – i hovedsak ser ut til å være nærmest forelsket i lenkene som er satt på dem. Vi kjenner slike kollektive psykologiske fenomener under begreper som «Stockholm-syndromet» eller «Identifisering med overgriperen». Tidligere må vi ha trodd at dette ikke på alvor kunne skje med oss – en gang til. Ved nærmere ettersyn ser vi imidlertid at det nåværende massefenomenet med den dresserte og alt for lett dresserbare borgeren hadde vært psykologisk forberedt i lang tid. Rotløse forbrukere og produsenter fremmedgjort fra seg selv og følelsene sine i en enorm megamaskin fant ny trygghet i en sosial helhet: gjennom et felles mål – å bekjempe viruset – og det kombinerte hatet mot en motstander – de uvaksinerte.
En fange på permisjon, Jan Erik «Janne» Olsson, bevæpnet med en maskinpistol, angrep en bank i Stockholm sentrum i 1973. Han skjøt i taket og ropte: «Festen har akkurat begynt». Han tok fire bankansatte som gisler og krevde løslatelse av sin medfange Clark Olofsson, som skulle bringes til ham, sammen med 3 millioner kroner, våpen og en fluktbil.
Gisseldramaet pågikk i mer enn fem dager og endte «blodløst» Etter at politiet hadde sprøytet gass inn i banken, ga gisseltakerne opp. Denne forbrytelsen ble historisk fordi ofrene som var fanget i hvelvet kom meget godt overens med gisseltakerne i løpet av denne tiden, utviklet sympati for dem og mente seg mindre truet av gjerningsmennene enn av politiets handlinger.
Denne psykologiske reaksjonen, som også har blitt observert ved andre gisseltakinger, har siden blitt kalt «Stockholm-syndromet». I psykoanalysen ble dette ubevisste motivet for å avverge fryktelige, traumatiske opplevelser også beskrevet som «identifikasjon med overgriperen», først av Wilhelm Reich, som undersøkte denne forsvarsmekanismen i sine arbeider «Karakteranalyse» (1933) og «Fascismens massepsykologi» (1934). Han var forbløffet over at et helt folk frivillig underordner seg et diktatur, og som barn av voldelige foreldre, identifiserer seg med denne undertrykkende autoriteten.
Siden den gang har kjente sosialpsykologer (Fromm, Marcuse, Adorno, Arendt, Foucault og andre) tenkt på i hvilken grad denne individuelle psykologiske mekanismen også kan overføres til kollektiver som følge av frykt og traumatiske opplevelser, der et helt samfunn utvikler en «autoritær karakter» for å komme til en konsistent konklusjon. Det virker klart at skaping av basal frykt setter denne psykologiske forsvarsprosessen i gang.
Jeg kom til å tenke på disse forbindelsene, som jeg hadde behandlet mer intensivt i tidligere studier for 20 år siden etter 11. september-angrepene, da «Krigen mot terror» ble lansert. Et kapittel i «Konspirasjoner, konspirasjonsteorier og hemmelighetene rundt 9/11» ble innledet av et sitat fra romanen «Illuminatus» av Robert Anton Wilson, som ble utgitt i 1975:
«Slik det er nå, vil Illuminatiene sette det amerikanske folket under strengere overvåking i løpet av de neste årene enn Hitler gjorde med tyskerne. Og det beste med det, er at flertallet av amerikanere vil bli så skremt av terrorangrepene dekket av Illuminati at de vil trygle om å bli kontrollert, mens masochisten klynker etter pisken.»
Det var en ganske realistisk prognose – som nok en gang gjør det klart at såkalte «konspirasjonsteoretikere» ofte er sannsigere. For et kvart århundre siden, umiddelbart etter 11. september, trakk Bush-administrasjonen ut av skuffen en 250-siders overvåkings- og kontroll-lov kalt «Patriot Act«, som den (naturligvis «patriotiske») amerikanske kongressen vedtok ulest og takknemlig. Vi spoler fram til 2020/21 og ser at massene havner i panikk av et mystisk «drapsvirus» at de igjen ikke bare godtar strengere overvåking og kontroll, men identifiserer seg med dette og formelig trygler etter en oppfrisking med genterapien som kalles «vaksine».
Og «demokratiets vaktbikkjer», mediene, gjør ikke annet enn å klynke etter pisken: ifølge en studie presentert i begynnelsen av november, var medienes kritiske tilnærming til regjeringen under pandemien først og fremst et krav om hardere lut. En «ZDF faktasjekk» 6. mai 2020 viste for eksempel hvordan kritikk og advarsler konsekvent ble avvist og «fakta» samlet for dette formålet:
«Prominente konspirasjonsteoretikere som Ken Jebsen frykter obligatorisk vaksinasjon gjennom bakdøra, som han sier i en YouTube-video som har blitt sett over to millioner ganger. Det fryktes at alle som ikke har immunitetsbevis ikke lenger skal kunne delta på enkelte arrangementer. (…) En talskvinne for Helsedepartementet mistenker en agenda bak netthviskingen: «Dette er en kampanje som ble startet på sosiale medier, hvor det feilaktig hevdes at en obligatorisk vaksinasjon er planlagt.»
At akkurat dette skjedde 18 måneder senere var selvsagt ingen grunn til å rehabilitere deres kollega Ken Jebsen, som ble ærekrenket som en farlig løgner. Tvert imot snakker de store mediene nå om ytterligere innstramminger inkludert obligatorisk vaksinasjon.
Men jeg tror ikke det kan forklares med en masochisme i mediebransjen, at de får lystfølelse av munnbind, nedstegninger og injeksjoner. Det ser ut til at det er mer et kollektivt Stockholm-syndrom, som lever av stadig nye skrekkprofetier og identifiserer seg med stadig mer drakoniske tiltak.
«Hvordan blir verden styrt og ført til krig? Diplomater lyver til journalister og tror det når de selv leser det», skrev Karl Kraus i begynnelsen av første verdenskrig, etter at en falsk rapport i tysk og østerriksk presse om en fransk bombing av Nürnberg i slutten av juli 1914 kom umiddelbart før krigserklæringen mot Frankrike. Denne falske rapporten (falske nyheter!) var for ham den opprinnelige løgnen og det fremste eksemplet på manipulasjonen av massene i krigstider, som førte til at Kraus «av hele sin skjel avskydde journalistikk og den intellektuelle korrupsjonen som utgår fra den».
I to år med «krigen mot virus» har journalistikk igjen gitt mange grunner til en slik avsky. Som et permanent panikkorkester fremmet de store mediene unntakstilstandens varighet og sørget dermed for skapelsen av de vettskremte massene: aldri har flere sykehussenger og intensivavdelinger flimret på skjermene (som i realiteten ble lagt ned), aldri har flere respiratorer og «alvorlige forløp» (selv om det ikke var flere dødelige luftveissykdommer enn vanlig i 2020), har aldri har flere usynlige farer («tilfeller») blitt påberopt, og med dem behovet for å fortsette å bevæpne seg i denne uvinnelige «krigen mot virus»; og å innføre kontroll, overvåking og undertrykkelse som bringer våte drømmer til enhver machiavellianer.
Og selv Niccolò Machiavelli var sannsynligvis offer for posttraumatisk Stockholm-syndrom, fordi han skrev sin berømte rådgivnings-manual «Il Prinicipe», om teknikkene for autoritær maktpolitikk, etter at han nettopp hadde blitt løslatt fra fengsel i 1512, hvor han hadde blitt alvorlig torturert for sine republikanske synspunkter. Fortsatt med forkrøplede hender fra torturen med «strappado», tar han til orde for tortur som et middel til å opprettholde politisk makt i boka si. Han dedikerte arbeidet til torturistene selv, Medici-familien.
Det er ikke sant at regjeringen allerede har mottatt dedikasjoner og takkebrev for sine massive frihetsbegrensninger, men flertallet av befolkningen aksepterer uten å kny at selv gamle menneskerettigheter (habeas corpus!) nå kan overkjøres. Til og med i Sveits, som er tradisjonelt liberalt, stemte 62 % for å opprettholde Covid-lovene i slutten av november, i Tyskland er det enda flere, der 60 % for øyeblikket mener at tiltakene ikke strekker seg langt nok.
Det virker ikke langt til plakater med «Kjøp ikke av uvaksinerte!» I Østerrike har disse stakkarene allerede forbud mot å gå ut.
Til og med «woke» veganske familier, der grønnsaker med sprøytemiddel og genteknologi fra Bayer/Monsanto egentlig er tabu, lar barna injiseres med Pfizer/Moderna. Tidligere venstreorienterte forlanger den teknokratiske galskapen som er zero-covid totalitarisme. Tidligere liberale har ingen problemer med den stadig skarpere desinfeksjonen av korridoren med tillatte meninger. De intellektuelle holder enten kjeft eller havner på villspor, som Jürgen Habermas, som mener han er i en krig mellom «art mot art», med unnskyldninger for unntakstilstanden som ville ha gitt Carl Schmitt ære.
Hvordan det har seg at massive rettigheter- og frihetsbegrensninger og obligatoriske vaksinasjoner ikke bare aksepteres av et stort og svært mangfoldig flertall, men til og med forlanges, og at panikkorkestrene i media var så vellykkede med å manipulere og forme massene, handler ikke bare om fryktpropaganda om «drapsviruset».
Det faktum at «formateringen» av massene lyktes så lett og naturlig, ifølge den kliniske psykologen professor Mattias Desmet i dette interessante intervjuet, har årsaker som eksisterte lenge før Covid: mangelen på følelsesmessige bånd i det sosiale rommet, den utbredte følelsen å gjøre meningsløst arbeid («bullshit-jobber») og det faktum at angstlidelser og depresjon var på vei mot «meget utbredte sykdommer» allerede før Covid: i Belgia skrives det ut 300 millioner doser antidepressiva hvert år til 11 millioner personer. I andre vestlige samfunn ser det knapt bedre ut. USA registrerte over 100 000 opioid-dødsfall i 2020.
I en slik undertrykkende, isolert situasjon uten sosiale bånd, oppfattes kollektiv munnbindtvang, nedstengninger og vaksinasjonsplikter positivt, som tilbakeføringen av den tapte integreringen i en sosial helhet.
Og den offisielle fortellingen om drapsviruset og den eneste frelse gjennom permanent vaksinasjon ble takknemlig akseptert, ettersom enhver kritikk og selvmotsigelse ble sterkt følelsesmessig avvist og de som tenker annerledes ble stigmatisert som syndebukker som «fornektere», «høyreekstremister» og «uvaksinerte» med et økende ønske om diskriminering.
Vi ser en fortelling der Montgomery, presidenten for verdens legeforbund, oppfordrer til kamp mot «de uvaksinertes tyranni»; der en ny kansler beruset av makt kunngjør at det «ikke lenger finnes røde linjer» for hans regjering; og en føderal konstitusjonell domstol vifter gjennom «unntakstilstand av nasjonalt omfang» basert på en konfetti av tall og datarot og lar regjeringen fortsette å oppheve grunnloven etter eget forgodtbefinnende… – og denne fortellingen blir funnet attraktiv av et flertall. Fordi den skaper en illusjon av kontroll – fra å «flate kurven» med munnbind, nedstegninger og testsirkus, til vaksineoppfriskningen med Pfizer/Moderna hver tredje måned – og en ny, «sertifisert» følelse av enhet; Selv den stakkaren som venter på boosteren i munnbind foran fjernsynsapparatet sitt har nå noen å skylde på for elendigheten sin.
Siste melding fra den bisarre verdenen til den nye normalen: Junk food kun med et digitalt helsekort! Men Ivermectin, det billige antiparasittmiddelet som er velprøvd og testet milliarder av ganger, «som hjelper i nesten alle stadier av Covid-19″ fortsetter å bli utskjelt av panikkorkestrene som en farlig ormekur for hester.
Argumentet om at det ikke finnes tilstrekkelige studier for effektiviteten til de patentfrie pillene er egentlig til å smile av, med tanke på effektiviteten til preparatene kalt «vaksiner», som hverken beskytter mot infeksjoner eller smittefare – og som i beste fall beskytter – men på ingen måte sikrer – mot et «alvorlig forløp». Samtidig har de – dessverre hyppige og alvorlige – bivirkninger.
Men under den store lokket av korona-traumer ønsker man å høre like lite om dette som gislene i Stockholm en gang gjorde om politiets befrielsesforsøk. En verden der ingen kan bevege seg fritt uten et SmartHealthCard fra det farmasøytiske oligarkiet, med obligatorisk abonnement, ønsker ingen – men hvis «pandemien» ikke kan bringes under kontroll på noen annen måte, får man vel bare godta det – mangfoldig og kjønnsnøytral, selvfølgelig, men først må de 6 milliardene uvaksinerte mennesker tro på det!
Vi ser: framtiden vil ha en stor oppgave med posttraumatisk terapi. Inntil da må nok også de femte og sjette oppfriskningsvaksinene vise seg mislykkede, og at man aksepterer at man ikke kan vinne en krig mot livets supermakt – virusene – hvis man bruker vaksinespurver mot deres mutasjonskanoner.
Creative Commons/Rubikon
Mathias Bröckers, f. 1954, vart blant grunnleggerne av avisa taz, der han var kultur- og vitenskapsredaktør. Han har også vært kommentator i Die Zeit og Die Woche. Han har utgitt en rekke bøker og bloggen hans er her.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
