oss 100 kroner!
Av John Pilger.
I Magna Cartas* land (England) burde denne skammelige saken ha blitt kastet ut av retten for lenge siden.
Da jeg første gang så Julian Assange i Belmarsh-fengselet i 2019, kort tid etter at han ble dratt fra tilfluktsstedet sitt i den Ecuadorianske ambassaden, sa han: «Jeg tror jeg mister forstanden».
Han var avmagret og underernært, øynene var hule og de spinkle armene ble understreket av en gul identifiserende klut knyttet rundt venstre arm, et beskrivende symbol på institusjonell kontroll.
Hele døgnet, unntatt de to timene av besøket mitt, var han innesperret i en enslig celle, i en fløy kjent som «helsevesen», et Orwellsk navn. I cellen ved siden av skrek en dypt forstyrret mann gjennom natten. En annen beboer led av dødelig kreft. Enda en var alvorlig funksjonshemmet.
“En dag fikk vi lov til å spille Monopol,” sa han, “som terapi. Det var helsevesenet vårt!”
“Dette er som i filmen “Gjøkeredet”, sa jeg.
“Ja, bare mer sinnsykt”.
Julians svarte sans for humor har ofte reddet ham, men ikke mer. Den lumske torturen han har lidd i Belmarsh-fengselet har hatt ødeleggende effekt. Les rapportene til Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur, og de kliniske meningene til Michael Kopelman, emeritusprofessor i nevropsykiatri ved King’s College London og Dr. Quentin Deeley. Samtidig bør det utvises forakt for James Lewis QC, USA´s innleide våpendrager, sin uttalelse om at dette er «svartmaling»?
«Julians svarte sans for humor har ofte reddet ham, men ikke mer. Den lumske torturen han har vært utsatt for i Belmarsh har hatt ødeleggende effekter.»
Jeg ble spesielt rørt over ordene til Dr. Kate Humphrey, en ekspert i klinisk nevropsykologi ved Imperial College, London. Hun fortalte Old Bailey i fjor at Julians intellekt hadde gått fra
«det overlegne, eller mer sannsynlig svært overlegne, området» til «betydelig under» dette optimale nivået, til et område hvor han slet med å absorbere informasjon, og «til å prestere i lavt til middels område.»
Ved nok et rettsmøte i dette skammelige Kafkaske dramaet så jeg ham kjempe for å huske navnet sitt da dommeren ba ham om å oppgi det.
I det meste av sitt første år i Belmarsh var han innelåst. Han ble nektet ordentlig trening, og gikk frem og tilbake i den lille cellen sin, frem og tilbake, som «mitt eget halvmaraton», fortalte han meg. Dette luktet av fortvilelse. Et barberblad ble funnet i cellen hans. Han skrev «avskjedsbrev». Han ringte samaritanene gjentatte ganger.
Først ble han nektet lesebrillene sine, etterlatt i brutaliteten av kidnappingen fra ambassaden. Da brillene endelig kom til fengselet, ble de ikke levert til ham på flere dager. Advokaten hans, Gareth Peirce, skrev brev etter brev til fengselsguvernøren og protesterte mot tilbakeholdelse av juridiske dokumenter, manglende tilgang til fengselsbiblioteket og en enkel bærbar datamaskin for å forberede saken hans. Fengselet brukte uker, ja, måneder, på å svare. (Fengselsguvernøren, Rob Davis, har blitt tildelt det Britiske imperiets Orden)
Bøker sendt til ham av en venn, journalisten Charles Glass, selv overlevende etter gisseltaking i Beirut, ble returnert. Julian kunne ikke ringe sine amerikanske advokater. Fra starten har han vært konstant medisinert. En gang, da jeg spurte ham hva de ga ham, kunne han ikke svare på det.
Rett til å møte i retten
Under forrige ukes høring i Høyesterett for å endelig avgjøre om Julian ville bli utlevert til Amerika eller ikke, dukket han opp bare kort opp i en videooverføring den første dagen. Han så uvel og urolig ut. Retten ble fortalt at han hadde blitt “unnskyldt” på grunn av “medisinering”. Men Julian hadde bedt om å få delta på høringen og fikk avslag, sa partneren Stella Moris. Å være tilstede i en domstol som dømmer deg er definitivt en rettighet.
Denne intenst stolte mannen krever også retten til å fremstå som sterk og rasjonell i offentligheten, slik han gjorde på Old Bailey i fjor. Den gang konsulterte han hele tiden med advokatene sine gjennom spalten i glassburet sitt. Han tok rikelige notater. Han sto og protesterte med veltalende sinne mot løgner og prosessovergrep.
Skaden påført ham i hans ti år med fengsling og usikkerhet, inkludert mer enn to år i Belmarsh (hvis brutale regime hylles i den siste Bond-filmen), er hevet over tvil.
Og slik er også hans mot hevet over tvil, en egenskap av motstand og motstandskraft som er heroisk. Det er dette som kan få ham gjennom det nåværende Kafkaske marerittet – hvis han skånes for et Amerikansk helvete.
Jeg har kjent Julian siden han kom til Storbritannia første gang i 2009. I vårt første intervju beskrev han det moralske imperativet som var utgangspunktet for WikiLeaks:
at vår rett til innsyn hos regjeringer og makthavere var en grunnleggende demokratisk rettighet.
Jeg har sett ham holde fast ved dette prinsippet selv når det til tider har gjort livet hans enda mer smertefullt.
Nesten ingen av disse bemerkelsesverdige sidene ved mannens karakter har blitt rapportert i den såkalte frie pressen, hvis egen fremtid, sies det, er i fare hvis Julian blir utlevert.
Selvfølgelig, for det har aldri vært en «fri presse». Det har tidligere vært eksepsjonelle journalister som har jobbet i “mainstream” – på fagfelt/med tematikk som nå er stengt, og dermed har tvunget uavhengig journalistikk inn på internett.
Der har det blitt en «femte sfære», en samizdat* av dedikert, ofte ubetalt arbeid av de som var hederlige unntak i mediene, som nå er redusert til et samlebånd av floskler. Ord som «demokrati», «reform», «menneskerettigheter» er fratatt sitt egentlige innhold, og sensur skjer ved utelatelse eller ekskludering.
«Nesten ingen av disse bemerkelsesverdige sidene ved mannens karakter har blitt rapportert i den såkalte frie pressen, hvis egen fremtid, sies det, er i fare hvis Julian blir utlevert.»
Forrige ukes skjebnesvangre høring i Høyesterett «forsvant» i den «frie pressen». De fleste fikk ikke vite at en domstol i hjertet av London hadde dømt deres rett til å vite: deres rett til spørsmål og dissens.
Mange amerikanere, hvis de vet noe som helst om Assange-saken, tror på en fantasi om at Julian er en russisk agent som fikk Hillary Clinton til å tape presidentvalget i 2016 til Donald Trump. Dette er slående likt løgnen om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, som rettferdiggjorde invasjonen av Irak og døden til en million, eller flere, mennesker.
Det er usannsynlig at de vet at en av hovedaktoratets vitner, som ligger til grunn for en av anklagene mot Julian, nylig har innrømmet at han løy og fabrikkerte «bevisene».
De vil heller ikke ha verken hørt eller lest avsløringen om at CIA, under sin tidligere direktør, Hermann Göring-lignende Mike Pompeo, planla å myrde Julian. Og det var neppe noe nytt. Siden jeg ble kjent med Julian, har han vært truet på liv og helse.
På hans første natt i den Ecuadorianske ambassaden i 2012 myldret mørke skikkelser foran ambassaden og dunket i vinduene og prøvde å komme seg inn. I USA har offentlige personer – inkludert Hillary Clinton, rett etter hennes ødeleggelse av Libya – lenge etterlyst et attentat mot Julian. Den nåværende presidenten Joe Biden fordømte ham som en «hi-tech terrorist».
Den tidligere statsministeren i Australia, Julia Gillard, var så ivrig etter å tilfredsstille det hun kalte “våre beste kamerater” i Washington at hun krevde at Julians pass ble tatt fra ham – helt til det ble påpekt for henne at dette ville være i strid med loven. Den nåværende statsministeren, Scott Morrison, en PR-mann, sa da han ble spurt om Assange, «He should face the music» (på norsk betyr det noe slikt: ta konsekvensene av ens handlinger)
Det har vært jaktsesong på WikiLeaks’ grunnlegger i mer enn et tiår. I 2011 utnyttet The Guardian Julians arbeid som om det var deres eget, skaffet seg journalistpriser og Hollywood-avtaler, og slo deretter tilbake mot kilden til disse prisene, Julian.
Anklagende angrep
Årevis med anklagende angrep mot mannen som nektet å bli med i klubben deres fulgte. Han ble anklaget for å ha unnlatt å redigere dokumenter med navnene på de som ble ansett i faresonen. I en Guardian bok av David Leigh og Luke Harding er Assange sitert for å si, under en middag på en restaurant i London, at han ikke brydde seg om informanter nevnt i lekkasjene, ble skadet.
Verken Harding eller Leigh var på middagen. John Goetz, en etterforskningsreporter fra Der Spiegel var faktisk på middagen og vitnet om at Assange ikke sa noe slikt.
Den kjente varsleren Daniel Ellsberg fortalte Old Bailey i fjor at Assange personlig hadde redigert 15.000 filer. Den newzealandske gravejournalisten Nicky Hager, som jobbet med Assange om krigslekkasjene i Afghanistan og Irak, beskrev hvordan Assange tok «ekstraordinære forholdsregler ved å redigere (bort) navn på informanter».
I 2013 spurte jeg filmskaperen Mark Davis om dette. Davis, en respektert kringkaster for SBS Australia, var øyenvitne og fulgte Assange under forberedelsen til de lekkede filene som skulle publiseres i The Guardian og The New York Times. Han fortalte meg,
“Assange var den eneste som jobbet dag og natt med å trekke ut 10 000 navn på mennesker som kunne rammes av avsløringene i loggene.»
David Leigh foreleste en gruppe studenter ved City University og hånet selve ideen om at “Julian Assange vil ende opp i en fangedrakt.» Frykten hans var overdreven, hånet han. Edward Snowden (sitter i politisk asyl i Russland, red.) avslørte senere at Assange var på en «nedtelling til å bli jaktet på».
Luke Harding, medforfatter med Leigh til the Guardian-boken som avslørte passordet til en rekke diplomatiske forbindelser som Julian hadde betrodd avisen, var utenfor den ecuadorianske ambassaden den kvelden Julian søkte asyl. Han stod sammen med en rekke politifolk og gledet seg på bloggen sin: «Scotland Yard kan absolutt være den som ler sist».
Kampanjen var nådeløs. Guardian-journalister grov dypt. “Han er virkelig den mest massive lorten,” skrev Suzanne Moore om en mann hun aldri hadde møtt.
Redaktøren som ledet dette, Alan Rusbridger, har i det siste sluttet seg til koret om at «å forsvare Assange beskytter den frie pressen». Etter å ha publisert de første WikiLeaks avsløringene, må Rusbridger lure på om Guardians påfølgende utstøting av Assange vil være nok til å beskytte seg selv mot Washingtons vrede.
Høyesterettsdommerne vil sannsynligvis kunngjøre sin beslutning i forhold til den amerikanske anken på nyåret. Beslutningen avgjør om det britiske rettsvesenet forlater de siste restene av anstendighet eller ikke; i landet til Magna Carta burde denne skammelige saken ha blitt kastet ut av retten for lenge siden.
Julian Assange er en sannhetssøker som ikke har begått noen forbrytelse, men avslørt regjeringens stor-skala forbrytelser og løgner, og som har utført en av de største tjenestene for offentligheten i min levetid. Trenger vi å bli minnet på at rettferdighet for én er rettferdighet for alle?
- Magna Carta er et gammelt frihetsdokument fra 1200-tallet. For utdyping les her: https://snl.no/Magna_Carta
- Samizdat betyr «selvforlag» og er en russiskspråklig nydannelse, sammensatt av russisk sam («selv») og izdat (forkortelse for izdatelstvo = forlag). Ordet samizdat oppstod i Sovjetunionen i 1966 som betegnelse for manuskripter (også tidsskrifter) som ble mangfoldiggjort privat, går fra hånd til hånd og stadig blir kopiert på nytt. Materialet er mest skjønnlitterære og politiske verker som på denne måten ble unndratt den offentlige sensur, men det omfattet også populære ting som er utsolgt i bokhandelen (hentet fra: https://snl.no/samizdat
Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Knut Lindtner, Derimot.no.
