oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 5. november fant det på Litteraturhuset i Oslo sted et debattmøte med tittelen ”Propaganda og informasjonskrig mellom Russland og Vesten”. I en tid med konfrontasjon og propagandakrig mellom Vesten og Russland kunne dette ha blitt et interessant møte dersom tilnærmingen hadde vært objektiv og analytisk. Det var den ikke. Og møtet fortonte seg mer som en utskjelling av en av paneldeltakerne, professor Glenn Diesen, Universitetet i Sørøst-Norge (USN), for hans angivelig russiskvennlige synspunkter enn som et arrangement basert på akademiske standarder.
Å gi et referat av møtet har liten hensikt. Innledningene var, med respekt å melde, ikke særlig gode. Og diskusjonen var aggressiv og konfronterende. Jeg vil derfor plukke ut og kommentere noe av det som ble sagt under arrangementet.
Førsteamanuensis David Isaksen, USN, holdt et innledende foredrag om ”Propaganda og informasjonskrig. Begrepsavklaring og historisk perspektiv” der han snakket om hvit, grå og svart propaganda. Hvit propaganda er å gi et fordreid bilde av virkeligheten ved hjelp av et selektivt utvalg av påstander som i seg selv er sanne. Svart propaganda er å fordreie virkeligheten ved hjelp av de rene løgner. Og grå propaganda er en blanding av sannhet og løgn.
Dette er en grei tilnærming. Det som er mer problematisk, er å hevde at USA stort sett bruker hvit propaganda, mens en angivelig mer autoritær stat som Russland bruker grå eller svart propaganda. Faktisk var det USAs utenriksminister Colin Powell som i FNs sikkerhetsråd i 2003 fortalte grove løgner om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Og den såkalte Tonkin-affæren i 1964, som resulterte i at Lyndon B. Johnson av Kongressen i USA fikk en blankofullmakt til å starte kriger i Indokina, var basert på en blanding av grov fordreining av virkeligheten og løgner.
Dette var løgn og propaganda som resulterte i at hundretusener av mennesker ble drept. Jeg kjenner ikke til noen løgner i russisk historie – eller for den saks skyld i kinesisk, iransk eller nordkoreansk historie – som har kostet så mange mennesker livet.
Med utgangspunkt i skillet mellom hvit, grå og svart propaganda kan det være nyttig å ta for seg en organisasjon som Helsingforskomiteen. Vi er en faktabasert menneskerettighetsorganisasjon og ikke propagandister, erklærte paneldeltaker Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingfors-komité.
Helsingforskomiteen holder seg utvilsomt borte fra svart propaganda, altså rene løgner som lett lar seg avsløre. Men organisasjonen gir et systematisk fordreid bilde av menneskerettighetssituasjonen i verden ved utelukkende å anklage land som Russland og Hviterussland for menneskerettighetsbrudd, samtidig som grove menneskerettighetsbrudd i Ukraina og de baltiske statene forties. Eller har noen hørt Helsingforskomiteen kritisere Kiev-regimets bombing av sivilbefolkningen i Donbass, forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina, stenging av opposisjonelle massemedier i Ukraina, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler i Ukraina og de baltiske statene eller det forhold at mange russiskspråklige i Estland og Latvia fremdeles har status som ikke-borgere uten stemmerett og retten til å utøve diverse yrker?
Og når Borchgrevink fremstiller den vestlige versjonen av hendelser som drapene på Majdan, det angivelige drapsforsøket på Navalnyj og giftgassangrep i Syria som udiskutable fakta, er dette en fordreining av virkeligheten som må kunne karakteriseres som grå propaganda. Alle disse hendelsene er noe som faktisk diskuteres. Det er grunn til å nevne at reportasjer som kritiserer den vestlige versjonen av drapene på Majdan, har blitt vist av både BBC (Snipers at Maidan: The untold story of a massacre in Ukraine) og tysk tv (Neue Hinweise auf Maidan-Schützen).
Er Helsingforskomiteen en menneskerettighetsorganisasjon når en av medarbeiderne, som kommenterte fra salen, karakteriserte seg selv som anti-Putin? Menneskerettigheter dreier seg om konkrete hendelser som fengsling uten lov og dom, tortur, politibrutalitet og liknende, ikke om hvem som styrer et land eller hvilken uten- og innenrikspolitikk den eller de styrende måtte stå for.
Mesteparten av debattmøtet bestod av angrep på Diesen fra møteleder professor Kai Østberg (USN) og de øvrige paneldeltakerne for Diesens angivelige russiskvennlighet. Dette gikk så langt at en fra publikum spurte om arrangementet ikke like gjerne kunne ha blitt kalt et Anti-Diesen-møte. Å gjengi anklagene mot Diesen har liten hensikt. Det får holde å konstatere at Julie Wilhelmsen, NUPI, var mindre aggressiv og krakilsk enn Isaksen og særlig Borchgrevink, og at Diesen holdt hodet kaldt og argumenterte klart og overbevisende for sine oppfatninger.
Refleksjon innbød møtet definitivt ikke til. Spørsmålet undertegnede prøvde å stille paneldeltakerne, nemlig om propagandakrigen Vesten fører mot land som Russland og Kina er fornuftig, gitt at disse landene i dag har muligheten til å ta igjen, og de vestlige landene trolig selv lett lar seg destabilisere, slik for eksempel Kongress-stormingen i USA viste, forble ubesvart.
Les om hetskampanjen mot professor Glenn Diesen her.
