Dem og oss

Når mennesker settes opp mot hverandre gir det næring til antidemokratiske strømninger. Spesielt problematisk blir det om man begynner å identifisere «indre fiender», og nå har enkelte stemmer slått an tonen for det ved å hevde at de uvaksinerte er gratispassasjerer som ødelegger for de vaksinerte og at de derfor må kontrolleres ved hjelp av et koronapass.

Med andre ord, dem mot oss.

Dette skriver filosofen Einar Øverenget i en kronikk på NRK Ytring.

Øverenget har et omfattende forfatterskap knyttet til etikk og samfunn. Han har blant annet studert den jødiske tenkeren Hannah Arendt og skrev om henne i en kronikk i Aftenposten i 2019:

I en tid da totalitære ideologier angrep det særegne ved mennesket mer systematisk enn noen gang tidligere, sto Hannah Arendt frem som en forsvarer av menneskets frihet og verdighet. Dette forsvaret er fortsatt aktuelt.

Med utgangspunkt i hennes tenkning kan vi forstå en utvikling som pågår i vår egen samtid. Det er hvordan det sosiale rom, som pleies i de sosiale mediene, vektlegger identitet og gruppetilhørighet på en måte som kan undergrave pluraliteten og dermed åpne opp for totalitære understrømmer.

I boka The Origins of Totalitarianism (1951), viser Arendt at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten. Og Øverenget kommenterte dette slik:

«Men i en moderne verden, der vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Slik Arendt ser det, mister politikken sin egenart av syne og reduserer seg selv til en målrettet prosess. Politikk blir et middel, ikke et mål i seg selv. Og når politikk kun blir et middel for å nå et mål, er det i praksis barbariet som blir målet.»

«Dem og oss» er veien til det totalitære og bort fra friheten

Øverenget har altså et langvarig studium av motsetninga mellom friheten og det totalitære bak seg når han tar opp det svært urovekkende ved at dagens politikere setter flertallet og mindretallet opp mot hverandre og går inn for å frata mindretallet dets menneskelige rettigheter. Han skriver:

Vi kjenner så alt for godt de farene som følger i kjølvannet av polarisering av mennesker. Når befolkningsgrupper settes opp mot hverandre, og særlig når en stor majoritet settes opp mot en liten minoritet, så vil det raskt kunne vokse frem begreper om de verdige og de uverdige. Det kan skape splittelser som er politisk lett antennelige.

I enkelte land har det vært lagt opp til en sterkt polariserende språkbruk fra myndighetenes side som i praksis oppfordrer innbyggerne til å vurdere hverandre ut fra et bestemt valg de har tatt – vaksinert eller ikke – i stedet for å respektere hverandres frihet til å ta valg. På den måten skapes motsetninger som gir næring til en intoleranse som setter det åpne samfunn i revers.

Når mennesker settes opp mot hverandre gir det næring til antidemokratiske strømninger.

Urimelig å hevde at de uvaksinerte er årsaken

Det er blitt snakket om «de uvaksinertes pandemi» og at det er de uvaksinerte som driver smitten. Men sjøl i samfunn som er nær sagt fullvaksinerte brer smitten seg. Øverenget skriver:

Nå viser det seg imidlertid at også de som er vaksinerte kan bli smittet og også smitte videre – og all den tid ni av ti er vaksinerte så følger det at vaksinerte totalt sett nok smitter flere enn de uvaksinerte.

Slik sett virker det urimelig å hevde at de uvaksinerte er årsaken til at smitten brer seg og at de derfor må holdes utenfor ved hjelp av et koronapass.

En syretest for demokratiet

Øverenget avslutter slik:

Det er grunn til å tro at vi rent medisinsk tåler at en av ti har valgt å ikke vaksinere seg – da bør vi også tåle det politisk og sosialt.

En syretest for et demokrati er hvordan det behandler et mindretall.

I dag er det noen andres rettigheter som settes i spill – i morgen er det kanskje dine.

Totalitær understrøm

I kronikken fra 2019 skrev Øverenget om Hannah Arendt:

Et sentralt budskap fra Hannah Arendt er nettopp at det genuint politiske ikke er et middel, det er et mål i seg selv. Uenigheten, diskusjonen, motsetningen etablerer nettopp det rommet hvor det særegne ved mennesket kan komme til syne. Det gir rom for et fellesskap tuftet på pluralitet, et fellesskap der det enkelte individ kan uttrykke sin individualitet – at det er én det kun finnes en av.

Slik Arendt ser det, rommer moderniteten en totalitær understrøm vi må være på vakt mot, og det er avviklingen av en verden som gir rom for denne pluraliteten. I denne sammenheng er Arendts analyse av forskjellen mellom det offentlige og det sosiale høyaktuell, ikke minst med tanke på rollen sosiale medier spiller i dag.

Kommentar: På bunnen av Pandoras krukke fantes det håp

I gresk mytologi skapte Zevs kvinnen Pandora som en straff for at Promethevs hadde stjålet gudenes ild. Hermes brakte Pandora som gave til Promethevs’ godtroende bror Epimethevs. På tross av advarsler lot han Pandora tar med seg ei stor krukke som hun hadde med seg. Krukka har seinere blitt fremstilt som en eske, pandoras eske. Ut av esken strømmet alskens sykdom, lidelser og plager, som siden har hjemsøkt menneskene. Det eneste som var igjen på bunnen av karet, var håpet.

Øverenget avslutter kronikken om Arendt på en måte som kan stå som et godt motstykke til den totalitarismen som vi ser vokser fram i dag:

Arendt har tro på menneskets evne til å skape frihet. I boken On Revolution (1963) understreker hun hvordan den spontane politiske oppstand er egnet til å gjenvinne den friheten som moderniteten selv er med på å undergrave, en frihet som er allmennmenneskelig og som det nettopp er mulig å identifisere seg med i kraft av å være menneske, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion og andre trekk ved vår identitet.