oss 100 kroner!
Den naziinfiserte regjeringa i Kiev har i månedsvis slått på krigstrommene og hisset til krig mot utbryterrepublikkene i Donbass. De har fått hjelp av USA, som har sendt fly og marinefartøyer til Svartehavet og fra Frankrike, der Emmanuel Macron har raslet med sablene og sagt at Frankrike vil sende militære styrker til Ukraina.
Det har også pågått en mediekampanje om at russiske styrker hadde samlet seg på grensa til Ukraina, og det skulle oppfattes som at Russland sto på spranget til å angripe nabolandet. Dette ble forsøkt underbygd med satellittbilder av russiske tropper. Dette ble pinlig da det fort viste seg at disse bildene viser soldater og våpen som er stasjonert nær byen Yelnya, som er 250 kilometer fra Ukraina og nærmere grensa til Hviterussland.
Jens Stoltenberg opptrådte også sammen med Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba da han oppfordret vestlige land til «ikke å kaste bort tida», men forberede seg på et scenario dersom Russland engasjerer seg i åpen militær aggresjon mot Ukraina.
Les: Ukraina ber Tyskland og Frankrike forberede seg på krig mot Russland
Alt tyder på at dette var ei felle som Biden-administrasjonen hadde satt opp i samarbeid med Ukraina for å lure Russland til å ta uoverveide tiltak i Donbass. Men Putin og Russland er for drevne i dette spillet, så de gikk ikke i denne fella.
Dette må han ha skjønt, CIA-sjef Bill Burns, da han var i Moskva og hadde noe så sjeldent som en samtale med den russiske presidenten. For det er uhyre sjelden at en amerikansk etterretningssjef møter Russlands president. Men Burns, som har vært Moskva-ambassadør, og som nok skjønner Russland bedre enn Victoria Nuland og de andre krigshaukene i Washington, hadde nok både studert kart og satellittbilder og skjønt at Russland hadde satt USAs taktikk sjakk matt.
Burns skjønner sikkert at siden det er hundretusener av russiske borgere i Donbass, ville ikke Russland hadde kunnet la være å intervenere dersom Ukraina gikk til angrep på Donbass. Og med Russlands styrker og våpen ville den ukrainske hæren bli slått ut på kort tid, uten at USA og Vesten kunne ha gjort noe med det, dersom de da ikke ønsker atomkrig.
En slik kortvarig krig ville ha skadet Russland i Vestens øyne, men USAs prestisje og troverdighet hadde lidd et enda større nederlag, fordi det ville ha blitt helt klart at USA ikke kan komme Ukraina til unnsetning på noen meningsfull måte.
Krigshissinga fra Volodomir Zelenskijs side er skapt for å avlede oppmerksomheten fra Ukrainas fullstendig katastrofale situasjon. Ukraina er midt oppe i ei økonomisk krise, ei energikrise, ei matvarekrise og ei demografisk krise som de ikke kan unnslippe på egen hånd, og håpet er å få EU og kanskje USA til å bære kostnadene.
Det bør være klart for enhver nøktern observatør at Ukraina ikke kommer til å bli NATO-medlem, og at NATO heller ikke kommer til å gi mye økonomisk eller militær støtte. All krigsretorikken er kabuki-teater, som kommentatoren The Saker skrev.
Det NATO derimot gjør er å sende inn en liten styrke av britiske, svenske, franske, amerikanske og kanskje også andre NATO-lands soldater for å være en snubletrådstyrke, altså soldater som har i oppgave å dø i møte med en russisk invasjonsstyrke for dermed å skape påskudd for en større militær opptrapping.
Russland ønsker ikke krig, det burde være opplagt, men dersom Russland blir tvunget til å føre krig i Donbass, er det grunn til å tro at den vil bli svært kortvarig og at Russland ikke vil gå lenger enn høyst nødvendig.
The saker drøfter de ulike scenarioene her, og en av hans konklusjoner er at Russland ikke kan redde Ukraina fra seg sjøl. Men samtidig er han lite optimistisk for at krigen kan unngås. Han tror at krigshisserne i vest er for gale til å stanse i tide.
