oss 100 kroner!
Av Adara Ryum og Henrik Høeg
«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene, hvem har tråkket opp den? Bukken, reinsbukken, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte ett og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell for å se til reinsdyra sine. Slik ble stien til gjennom den store almenning, det herreløse land.»
Inspirert av Markens grøde, Knut Hamsun
Mennene kom gående mot nord. De var sultne på kjøttmat og eventyr, de som en gang etter forrige istid fulgte reinen hakk i hæl. Inn i karrig og goldt terreng, nærmest ulevelig for mennesker, førte det ville dyret jegeren med seg, stadig nordover. Reisen i dyrets spor var hård, men reinen var verdifull, den gav mat til sultne mager, skinn og gevir til klær- og redskaper. Når reinen så slo seg ned i fjellene i Sør-Norge, ble jegeren og hans familie værende her. Og siden den gang har vi levd som granner, reinen og mennesket.
Den norske villrein
I Norge har vi en villreinstamme som kan være opp til 12 000 år gammel. Den er eneste ville fjellreinstamme som består i Europa. Av den grunn har Norge et særskilt ansvar for å bevare reinen, og dermed å føre en politikk som ikke truer dens livsgrunnlag.
Villreinens behov for vidstrakte fjellvidder har stadig mer gått på bekostning av menneskers livsutfoldelse. Noen har likevel passet på reinen. Hverken turist eller utbygger har fått fare frem som de vil i dens revir, ei heller bonden med sin plog. Høyvinters har både fjøsfolk og friluftsglad lokalbefolkning fått streng påpakning – å forstyrre de vordende mødre har vært forbudt. Likeledes har den korte jaktsesongen vært nøye styrt, reinskort utdelt pålydende kjønn og alder, i den hensikt å forvalte og fremelske en sunn og levedyktig stamme, tilpasset det strie livsgrunnlaget på høyfjellet. Klarsynte politikere og fjellstyrer i landets villreinvald fortjener heder for at vår norske fjellheim fremdeles kan mette 25 000 vinterfôrede rein.
Proteiner på ville veier og myndigheter med blod på tann
Høsten 2017 tok grannefreden mellom folk og fe imidlertid brått slutt. På Lærdalsfjellet i Nordfjellene skulle villreinen plutselig fullstendig utryddes. Rubbel og bit ble skutt under den ordinære jakten. Det var ikke nok. I løpet av påfølgende vinter ble alle midler tatt i bruk for å skyte bukkeflokker i omkringliggende områder. Skudd falt fra helikopter, fra snøskuter i bevegelse, det ble skutt på måfå inn i flokker der drektige simler stod. Bygdefolket sto der i skjul og i sjokk, betraktet det hele med øyne og kameralinser. Det ble ikke lenger tatt hensyn til dyrevern og human jakt, ei heller hva den lokale jeger, ordfører eller fjellstyret måtte mene.
Massakren fant sted fordi reinsdyret på Lærdalsfjellet angivelig var infisert av skrantesyke. Den er en meget sjelden, men smittsom sykdom som forekommer hos hjortedyr. Skrantesyke skyldes feilfoldede proteiner, prioner, som entrer dyrekroppene gjennom munn eller nese. Prionene brytes ikke ned som andre proteiner, og vil derfor til slutt samle seg i dyrets indre organer. Entrer et substansielt antall prioner hjernen, utvikler dyret synlige tegn på sykdom, og dør innen få måneder.
På Lærdalsfjellet ble det i 2016 funnet én død simle med påstått dødsårsak skrantesyke. Om reinen døde av eller med skrantesyke er et åpent spørsmål. Hvorom allting er, førte hennes endelikt til den statlige utrykningen. Man fryktet at store deler av stammen i området var smittet, og en hel skarpskytterbataljon ble sendt ut i håp om å bekjempe spredning. Da siste kadaver var talt på Lærdalsfjellet, kunne man bokføre tre stusslige tilfeller skrantesyke. Alt i alt, per dags dato, er det funnet 19 tilfeller av klassisk skrantesyke i Norefjellene. Påfunnet var en åpenbar fiasko, en skandale i lys av våre folkerettslige forpliktelser til å ta vare på reinen. Men gjennom rikskringkastingen fikk de ansvarlige vinklet det hele som en suksess. Som vanlig.
Krigen mot skrantesyke ble nemlig legitimert med at det etter få år skulle «settes ut» en frisk villreinstamme i samme område. Det var således ikke et problem at smitteprognosene manglet hold i virkeligheten. Nå skriver vi 2021 og fjellet ligger brakt og ensomt. Det foreligger ingen konkrete planer om å sette ut friske dyr.
Etter operasjonen på Lærdalsfjellet, ble Hardangervidden saumfart etter skrantesyke. Tross manglende tegn på sykdom hos reinen der, smitte skulle man finne. Alle rein skutt under jakten ble testet. Ifjor fant man én enkelt bukk som fikk skrantesyke-testen til å slå positivt ut. Og dermed ble det offentlige skytterlaget kalt ut på ny.
Hardangervidden er Norges største villreinvald med 10 000 vinterfôrede reinsdyr. Delmålet for de kommende ukene er å ta livet av samtlige bukker i reproduktiv alder. Oppdages ett enkelt tilfelle av smitte blant disse, ligger det i kortene at Vidden skal renskes for reinsliv. Men også her kan man vel bare «sette ut» kjernesunne kåte reinsflokker fra omkringliggende områder.
Ønsketenkning og villreinens forunderlige verden
De som leverer lønnsslippen sin til Mattilsynet kan neppe ha noen innsikt i villreinens verden og livsgrunnlag. En løsning der hele stammer «skiftes ut» med nye virker jo god nok på papiret. Det er gjerne slik man sanerer sykdom hos husdyr. Åpenbare forskjeller mellom fjøs og høyfjell er imidlertid ikke tatt høyde for. Erfarne fjellfolk vil ane at forslaget er klekket ut av villfarne kontorister, eller også noen som farer med vikarierende argumenter.
At villreinen overlever i det karrige fjellet, skyldes ikke at den har tykk pels og liker frisk bris. Snarere skyldes det at kloke, årsmodne dyr viser vei til beiteplassene, som jo forflytter seg alt ettersom hvordan snø og vind former landskapet det enkelte vinterhalvår. At reinen overlever, skyldes at kloke koner i flokken vet om trygge og lune steder der førstegangsfødende kan kalve neste generasjon. Og ikke minst skyldes det flokkenes finstemte genetiske sammensetning, avlet frem gjennom årtusener, og tilpasset de ulike fjellområdene i Norge.
Å sette ut villrein i ukjent terreng har vært forsøkt før – flere ganger, flere steder. Resultatene burde fått tale for seg selv. Etter få år finnes ikke villrein i området. En sjelden gang fordi den har rømt annetsteds, som oftest fordi den har frosset og sultet i hjel. Når vinterstormene blåser som verst, går uerfarne dyr i villrede om hvor neste måltid er å finne. Å legitimere en hastenedslaktning av reinsdyrene i Nordfjellene og på Hardangervidden med at det kan «settes ut» friske dyr i områdene om få år, bare områdene er desinfisert, er uforsvarlig tøys.
Foruten et nådestøt for reinen, er vedtaket et overtramp mot de resterende skapninger i fjellet. I like stor grad som reinsdyret er tilpasset sitt revir, er alle høyfjellets beboere bundet til dets vaner gjennom årtusener. Livsgrunnlaget til parasitter, lav, rype og gaupe er uløselig knyttet til med reinens liv og rytme. Fjernes fjellets konge, om enn kun for noen få år, vil den hårfine balansen i høyfjellets flora og fauna forstyrres på det groveste. Som kineserne under Mao erfarte da de kategorisk utryddet spurver, får den enkelte arts død ringvirkninger for et helt rike. Det kalles økologi.
Så hvor er miljøaktivistene?
Svaret er at de famler i lavlandet, limt og lenket til betongklosser i hovedstaden, fjernt fra friluften de angivelig kjemper for. Mattilsynet trenger ikke bekymre seg for at miljøaktivister skal forpurre deres planer for reinen, eller i det hele tatt heve blikket til saker de faktisk kan gjøre noe med. Deres skrål bidrar kun til den allmenne menneskelige støy som får oss alle til å glemme hvor stille reinsflokker driver over viddene.
Hastverk – en trussel mot rettsstaten
Det virker nærliggende at Klima- og miljødepartementet skal ha en finger med i spillet når eldgamle stammers skjebne vektes. For ikke å nevne vår folkevalgte forsamling. Likeledes skulle man tro at irreversible avgjørelser om våre mest dyrebare kulturbærere måtte sendes innom Kulturledelsens bord. Klart nok krever demokratiet at dommer over hele arters fremtid settes ut på høring.
Liketil nærliggende må rettsstaten romme klageadgang for dem med rettslig klageinteresse, enn si gi dem mulighet til midlertidig forføyning inntil vedtaket er rettslig prøvet.
Den gang ei. Mattilsynet var alene om å fatte vedtaket, i forskrifts form. Mattilsynet er et kvasi-selvstendig organ underlagt Landbruks- og matdepartementet. I prinsippet setter man denne høsten nådestøtet i den største villreinstammen i Norge, uten høring, klageadgang eller demokratisk medbestemmelse, ei heller nevneverdig oppmerksomhet fra media.
Tilsynets byråkrater har vide fullmakter så lenge deres beslutninger overhodet angår landets matsikkerhet og dyrevelferd. Tilsynet kan over natten fatte vedtak i størrelsesorden «total utryddelse» av en art, så lenge disse hensyn kan ha noe som helst med saken å gjøre. På tross av hva en rekke selvstendige veterinærer, bønder, jegere, kommunestyrer og ikke minst miljødirektoratet anbefaler, turer Tilsynet frem som om dommedag var like om hjørnet.
Jo da, ting haster, men ting burde sjelden haste så mye at man ikke engang kan vurdere ulike handlingsvalg. Hastverk synes å være den nye normalen, og et trumfkort for å slippe unna brysomme demokratiske og rettsstatlige sikkerhetsventiler.
Det Europeiske Fellesskaps Almenning
Mattilsynet opplyser at hensikten med å slakte ned friske dyr har vært å «begrense spredning» av skrantesyke. En aktverdig målsetning, men man kan spørre seg hvilken spredning som fryktes mest. Det er ikke påvist fare for hverken jerv eller folk ved inntak av skrantesyk pølsemat. Det foreligger videre kun en hypotetisk fare for at syken kan smitte hjortedyr imellom, og et enda mer spekulativt scenario er at elendigheten farer over på husdyr som sau og geit. At smitten reinen imellom vil begrenses ved fullstendig nedslaktning er opplagt, men dø skulle den uansett.
Så hvorhen skal smitten begrenses da det ikke er den norske bonden, elgen, killingen eller viltstekgourmeten som skal vernes? At EUs landbrukslobby har en finger med i spillet er hevet over enhver tvil. Om Brüssels fulle og hele rolle kan man bare spekulere, all den tid beslutningene tas bak lukkede dører og uten demokratisk medvirkning.
Den store allmenning ingen eide, finnes ikke lenger.
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Sivilisasjonen.
