Tilliten til mediene faller i USA

0

Amerikaneres tillit til mediene er på det laveste siden 2016, og det nest laveste registrert. Bare 36 prosent av de spurte sa at de stolte på mediene. Det er meningsmålingsinstituttet Gallup som har spurt amerikanere om de syns mediene dekker nyhetene på en nøyaktig og balansert måte og viser hele bildet.

Gallup har kartlagt meningene om amerikanske nøkkelinstitusjoner siden 1972. Mediene, som vi i Norge gjerne kaller for den fjerde statsmakt, er en av institusjonene som har vært en del av denne kartleggingen fra starten.

I perioden meningsmålingene startet, var det høy tillit til at mediene gjorde jobben sin på en god måte. Mellom 1972 og 1976 sa rundt 70 prosent at de stolte på mediene, men siden har andelen gradvis sunket.

Store forskjeller mellom de politiske partiene

Demokratiske velgere har gjerne en mye større tillit enn andre. Og fra 2016 har de faktisk vært ganske nær der befolkningen totalt sett var i perioden 1972-1976. Men det kan se ut som det er en svakt dalende trend. En mulig grunn til dette er at det av naturlige årsaker er lavere etterspørsel etter #Resistance-stoff som handler om hvor fæl Trump er. Joe Bidens presidentskap gir rett og slett større utfordringer for mediene når det gjelder å finne en populær linje enn under Trumps styre.

Blant republikanske velgere er tilliten nærmest ikke-eksisterende. Noen forklarer kanskje dette med lavere utdanningsnivå, eller at republikanere blir lurt av falske nyheter og Vladimir Putin. Men det at tilliten faller også blant de uavhengige burde bekymre medier som eventuelt forsøker å berolige seg med at tillitssvikten kun skyldes at republikanere ikke vet å kjenne igjen god journalistikk når de ser det.

Hva skyldes mistilliten?

Det kan være mange grunner til dalende tillit. Sosiale medier og alternative nyhetssider har fått noe av skylden, fordi de har skapt tvil rundt de etablerte fortellingene og vinklingene. Når folk leser sosiale medier, så vil de avvise det som bare er god og velmenende informasjon (se illustrasjon) fordi de har lært seg å være mistenkelig overfor hovedstrømsmediene av Alex Jones, Vladimir Putin og andre samfunnsundergravende skikkelser.

Men det kan være at det å legge skylden på sosiale medier blir for lettvint. De kan være at hovedstrømsmediene i forvaltningen av sin egen rolle bidrar til mindre tillit. I de senere år ser det nemlig ut som mediene har begynt å se det som sin viktigste rolle å være portvokter/politi overfor folkelig mistillit overfor makta og overklassen.  Dette kommer til uttrykk for eksempel gjennom en alarmistisk dekning av konspirasjonsteorier og desinformasjon som lever der ute blant folk.

Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland formulerte problemet som at «vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Sensur og neddyssing
Løsningen på at de uvaskede masser tror på farlig tankegods blir da at elitene må gå inn og kontrollere med forskjellige virkemidler.

Et nylig eksempel var da innholdet i Hunter Bidens bærbare PC kom for en dag. Hovedstrømsmedier, mektige sosiale medieselskaper som Twitter og Facebook gjorde alt de kunne for å dempe en eksplosiv sak som kunne skape trøbbel for Joe Biden like før valget i 2020. Når elitene forsøker å skremme befolkningen i vestlige land, er det å appellere til fremmedfrykt overfor «russerne» et favorittvåpen.

YouTube player

Journalisten Matt Taibbi illustrerer godt hvordan utviklingen i medienes rolleforståelse kan se ut i praksis. Washington Post ser på det nå som sin oppgave å avkrefte at det finnes en såkalt dypstat som opererer i hemmelighet og på utsiden av det vanlige politiske system. Men avisen har selv for noen år siden avdekket nettopp hvordan etterretningsapparatet driver lyssky virksomhet utenfor demokratisk kontroll.

Spørsmålet mediene må stille seg er om de selv kan gjøre noe for å vinne tilbake tilliten. Hvis de blir bedre til å gå de rike og mektige etter i sømmene, og for eksempel ikke bidrar til å dysse ned saker med opplagt interesse og relevans for befolkningen, vil tilliten da bli større?

Forrige artikkelLivet under koronadiktaturet i Litauen
Neste artikkelLjos og kraft i alle heimar!