oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg hørte de tre NRK-programmene, «Politisk kvarter», «Dagsnytt 18» og «Dagsrevyen» 18. oktober om energisituasjonen i Norge. Vanligvis kommer det mye tåkelegging i tilsvarende program, men maken til intervjuene i går, har jeg sjelden hørt. Svarene på ulike problemstillinger var for det meste hinsides enhver logikk. Sammenhengene mellom tiltak og konsekvenser var fraværende. Det var som å svare «Liverpool» på spørsmålet om «hvem som vant av Arsenal og Crystal Palace» på mandag. Her er noen av energieksemplene:
1. Påstand I: Prisstigningen på strøm skyldes at det er lite vann i mange magasiner (sørpå). Men hvorfor er det lite vann i magasinene? Ifølge bransjen og myndighetene har det vært lite regn i Norge og lite vindkraft på kontinentet. Begge deler er feil – årsaken er altfor høy eksport av kraft. Kraftselskapene selger krafta der prisen er høyest, og gir i stor grad blaffen i norske kraftkunder. Hadde vi i dag hatt halvparten av årets nettoeksport til EU i norske magasin, nemlig 13.5 TWh hittil, ville strømkrisen trolig vært unngått.
2. Påstand II: I tillegg til at lite nedbør og lite vindkraft angivelig har betydning, er den norske kraftprisen også preget av mangel på gass i EU og høye CO2-avgifter både i EU og Norge. Russland får skylda for mangel på gass, men hvorfor rein norsk vannkraft kan bli vesentlig dyrere pga CO2-avgifter er åpenbart et mysterium for bransjen og myndighetene. Men sammenhengen er likevel så enkel at selv jeg skjønner den: Årsaken er at norsk vannkraft og EUs fossile «elektrisitet» (lagd av kull og gass), blir lagt ut på et felles EØS/EU-marked (Nord Pool), der det er umulig å se forskjell på om elektrisiteten kommer fra vann eller kull. Prisen blir derfor nødvendigvis omtrent den samme i Norge og EU.
Nord Pool må derfor reorganiseres. Norge trenger i realiteten omtrent all egen vannkraft selv (særlig hvis Norge skal rest-elektrifiseres). Jeg hørte bare ett argument for reorganisering – et forslag om en to-prisordning for strøm.
3. Påstand III: Strømprisen vil bli variabel og vil raskt snu fordi det er ventet mye billig vindkraft fra EU i neste uke. Her er politikere og konsulentbransje uenige – kraftkonsulentene antar at strømprisen vil øke enda mer – i alle fall fram til april neste år. «Billig vindkraft» er i alle fall en bløff. Når vi importerer strøm, importerer vi den normale EU-miksen av kraft. Nesten 80 % av EUs «elektrisitet» er lagd av kull, gass og pellets. Slik import er det motsatte av et klimatiltak.
4. Påstand IV: Den norske kraftprisen har tradisjonelt vært svært lav. I forhold til hva? Kostnadene for produksjonen av en kWh vannkraft er 5-6 øre. Det betyr at 30 øre/kWh gir en kolossal profitt for kraftselskaper og kommuner/stat.
5. Påstand V: For å begrense klimagassutslippene må strømnettet bygges kraftig ut og vi trenger mer «fornybar energi». Hva som er «fornybar energi» er uklart – jeg hørte knapt begrepet vindkraft en eneste gang i de tre programmene, selv om det var vindkraft i Norge samtlige debattanter tenkte på. Formålet med mye av kraftutbyggingen er at det bl.a. trengs 15 TWh strøm for å elektrifisere sokkelen slik at Norge skal kunne flytte 14 mill. tonn CO2-utslipp fra eget klimaregnskap til EUs regnskap. Mer vindkraft i Norge vil ikke bety at strømprisen ville blitt normal, men at enda mer av vår vannkraft ville blitt eksportert. Klimaargumentet er naturligvis knapt nok symbolsk.
6. Påstand VI: Vi tjener på energimarkedet. Ja, de offentlige kraftselskapene «tjener» på markedet, og noe går også til andre offentlige institusjoner. Men det er likevel noe galt med resonnementet. El-kraft har endret seg fra å være et rimelig velferdsgode for den norske befolkning (og et konkurransefortrinn for norsk industri), til å bli et produkt som skal selges så dyrt som mulig, også til norske kraftkunder. Dette betyr i praksis at det offentlige legger en ekstra, unødvendig «skatt» på befolkningen.
Men skal det offentlige ha større skatteinntekter, bør skatteloven justeres av Stortinget – ikke ved at kraftselskapene får et sugerør til befolkningen. Det offentlige får nå så store inntekter at en stor del bør betales tilbake – ikke bare som litt bostøtte til nesten ingen (de som tjener mindre enn 13.000 pr. måned). – Her er Dagsnytt 18.
