oss 100 kroner!
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. (Se kort biografi her.) Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han i det siste har publisert en serie artikler om situasjonen i Afghanistan i forbindelse med Talibans seier. I denne artikkelen, som er den tolvte i serien Reflections on Events in Afghanistan, drøfter han USAs taktikk for å fortsette krigen mot Afghanistan med andre midler.
Å anerkjenne eller ikke anerkjenne – det er spørsmålet
Av M. K. Bhadrakumar.
På den ukentlige orienteringa i Moskva 2. september 2021 uttalte det russiske utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova at Russland vil vurdere å anerkjenne Afghanistans nye myndigheter når det blir dannet en inkluderende regjering i landet.
For å sitere Zakharova, «Vi oppfordrer til etablering av ei inkluderende koalisjonsregjering i Afghanistan som vil involvere alle landets etniske og politiske krefter, inkludert etniske minoriteter, så spørsmålet om å anerkjenne landets myndigheter vil reise seg etter at prosessen er over.» (TASS)
Det er stor sannsynlighet for at den Taliban-ledede regjeringa faktisk vil bli ei inkluderende koalisjonsregjering. En kunngjøring i denne forbindelse er ventet i Kabul, ifølge noen rapporter, allerede på fredag.
Zakharovas bemerkning er framtidsrettet og ser ut til å gjenspeile den aktuelle russiske tankegangen. Nylig hadde den russiske presidentens spesialutsending for Afghanistan Zamir Kabulov bemerket at Taliban ikke kan fjernes fra listen over terrorister før en avgjørelse er tatt i FNs sikkerhetsråd. «Når det gjelder anerkjennelse, har vi det ikke travelt. Vi får se hvordan regimet opptrer,» sa han.
Moskvas holdning til spørsmålet om anerkjennelse av den nye afghanske regjeringa er avgjørende for dens stabilitet. Det er helt klart nå at USA vil gjøre alt for å sikre at den nye regjeringa ikke får grep om situasjonen. Pentagon gjør seg klar til å ta hevn over Taliban for det ydmykende nederlaget i krigen. Når det gjelder om det er noen mulighet for USA å koordinere med Taliban i kampen mot ISIS-K, var forsvarssekretær Lloyd Austin unnvikende, mens sunn fornuft ville diktere at Taliban er en eksistensiell fiende av ISIS-K.
Det dette innebærer er at USA først har til hensikt å lamme den afghanske regjeringa økonomisk gjennom sanksjoner, frysing av eiendeler, nekting av tilgang til det internasjonale banksystemet, etc., og deretter omgå det og fortsette å gjøre stort sett det de måtte ønske med null respekt for Afghanistans suverenitet og territorielle integritet. En analyse fra Brookings Institution 31. august hadde tittelen «Vil Taliban-regimet overleve?»
Analysen diskuterer at «gruppas (Talibans) utfordring med å opprettholde sammenheng på tvers av sine mange forskjellige fraksjoner med variert ideologisk intensitet og materielle interesser er tøffere nå som den er ved makta.»
«Fraksjonene har ulike oppfatninger om hvordan det nye regimet bør styre på omtrent alle områder: inkludering, håndtering av fremmedkrigere, økonomi og eksterne forbindelser. Mange mellomledere på slagmarka – yngre, mer koblet til globale jihadinettverk, og uten personlig erfaring fra Talibans mislykte styre fra 1990-tallet – er mer harde enn viktige eldre nasjonale og provinsielle ledere.»
Helt åpenbart har amerikansk etterretning gjort djupe innhogg i Taliban og fått muligheten til å splitte dem, svekke dem og dempe dem når krisesituasjoner kommer. Det er nok å si at Taliban ikke har ei lett tid foran seg. Washingtons interesse ligger i å skape en «statsløs» situasjon i landet uten ei fungerende sentralregjering, slik at den kan gripe inn etter ønske og forfølge sine geopolitiske mål rettet mot landene i regionen.
Den uuttalte agendaen her er å starte en hybridkrig med ISIS-krigerne som er forflyttet av USA fra Syria til Afghanistan, med kampherdede veteraner fra Sentral-Asia, Xinjiang, Nord-Kaukasus, etc. som opererer i områdene rundt Afghanistan.
Russland ser ut til å innse de alvorlige konsekvensene av den amerikanske strategien. Ambassadør Vassily Nebenzia var klar på å stille spørsmål ved de ondskapsfulle intensjonene bak USAs og dets alliertes hastebehandling av FNs sikkerhetsråds resolusjon 2593 (2021) om Afghanistan.
Tida for tvetydighet er borte. Overlevelsen til den Taliban-ledede koalisjonsregjeringen vil være kritisk avhengig av internasjonal støtte. Den viktigste bestemmende faktoren for politikken til de regionale statene bør derfor være om en stabil regjering i Kabul er i deres vitale interesser eller ikke.
Afghanistan i dag er så håpløst fragmentert politisk, og USA har systematisk undergravd og svekket Nordalliansen for å rydde veien for marionettregeringa i Kabul at Taliban-regjeringa bokstavelig talt er det siste toget som forlater stasjonen. Hvis den kollapser, er Afghanistans enhet i fare. Det vil bli kappet opp i riker av krigsherrer, som Somalia eller Jemen, og vil bli en permanent kilde til regional ustabilitet og terrorisme. Er det dette ansvarlige regionale stater som India ønsker i sitt nærmeste nabolag?
Svaret er veldig klart. USAs «hjemlige sikkerhet» vil ikke bli påvirket hvis Afghanistan forsvinner ned i et totalt kaos. Men de regionale statene har helt andre interesser, og det er intet unntak her – sentralasiatiske stater, Kina, Russland, Iran, Pakistan og India seiler alle i samme båt.
Egeninteressene til hver av de regionale statene vil ligge i å styrke den nye afghanske regjeringa og hjelpe den med å overvinne ISIS-K og andre terrorgrupper som har sprunget opp i løpet av den amerikanske okkupasjonsperioden. Derfor er anerkjennelse av den nye regjeringa i Kabul fra de regionale statenes side en avgjørende nødvendighet.
Det er tvingende nødvendig å sikre at Taliban oppfyller sitt engasjement for å slå ned på terrorgrupper som opererer på afghansk jord. De regionale statene kan ikke, og bør ikke outsource oppgaven sin til Washington. I navnet til internasjonal solidaritet, organiserer USA en isolasjonen av Afghanistan som en «Pariah-stat», for å låne favorittuttrykket til utenriksminister Blinken.
Hvis det amerikanske trikset lykkes, vil regionale stater komme til å betale en høy pris, ettersom det logiske resultatet vil være framveksten av Islamsk Stat i Afghanistan. Og det er ingenting som absolutt sikkerhet. Afghanistans sikkerhet og stabilitet er uløselig knyttet til regional sikkerhet og stabilitet. Derfor er det avgjørende behov for å innlede et konstruktivt engasjement med Taliban-regjeringa, og hjelpe den med å konsolidere seg raskt, for å utnytte dens politikk og oppmuntre dem til å bevege seg i en positiv retning.
