oss 100 kroner!
For å forebygge, skal det utarbeides en juridisk bindende internasjonal pandemitraktat. EU støtter starten på en WHO-prosedyre for å utarbeide en slik traktat. En mulig tiltredelse av EU ligger i lufta. Men på den ene side det en slående likhet mellom utkastet og programmene til økonomisk sterke stiftelser. Og på den annen side: ønsker vi til og med alt dette?
Av Erik Pauer (Tyskland).
«Etter pandemien er før pandemien.» Med disse ordene fikk Angela Merkel folks oppmerksomhet våren 2021. Hun understreket viktigheten av forebygging av pandemier. For å forebygge, skal det utarbeides en juridisk bindende internasjonal pandemitraktat. Interessen fra media var kort, siden både de dominerende og alternative medier konsentrerte seg om vaksinasjonsspørsmålet.
Jeg tror dette er feil, fordi pandemitraktaten kan ha stor innvirkning på den «nye normalen» som vi har blitt truet med siden mars 2020. Det reiser også det ubehagelige spørsmålet om hvilke aktører som bestemmer over våre liv.
Traktaten
Pandemitraktaten, som har det vanskelige navnet «Internasjonal traktat for forebygging og beredskap mot pandemier», er for tiden (sommeren 2021) under utarbeidelse. Det vil trolig ta lengre tid før de deltakende statene ratifiserer den; et spesialmøte i WHO vil mer intensivt behandle utarbeidelsen av traktaten mot slutten av 2021. EU støtter igangsetting av en WHO-prosess for å utarbeide en pandemitraktat. En mulig tiltredelse av EU ligger i lufta.
På nettstedet til Europarådet [1] kan du finne ut hva traktatens mål er, som jeg oppsummerer her kort:
- Tidlig oppdagelse og forebygging av pandemier.
- Sterkere internasjonale rammer for helseområdet, med WHO som koordinerende byrå for globale helseproblemer.
- Styrking av internasjonalt samarbeid på områder som overvåking, varsling og respons.
- Global kamp mot «falsk informasjon»
Disse målene kan nås gjennom «økt laboratorie- og overvåkingskapasitet» og «bedre varslingssystemer». «Digital teknologi og nyskapende instrumenter for innsamling og utveksling av data» bør også spille en nøkkelrolle.
Følgende land har allerede signert en intensjonserklæring: Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania, Nederland, Norge, Italia, Hellas, Albania, Ukraina, Romania, Serbia, Portugal, Kypros, Tunisia, Indonesia, Sør -Korea, Kenya, Rwanda, Senegal, Sør -Afrika, Chile, Costa Rica.
Samme dagsorden som Rockefeller Foundation
Det er merkbart hvor mye innholdet i den planlagte pandemitraktaten ligner konseptene til Rockefeller Foundation (forkortet RF). RF bygger et «Pandemic Prevention Institute» [2]. Målet er å massivt utvide kapasiteten for sekvensering av genomer, for å identifisere farlige patogener. Ifølge RF er det rundt 200 potensielt farlige utbrudd hvert år. RF ønsker at disse hendelsene skal begrenses innen 100 dager. Posisjonsdokumentet «Accelerating National Genomic Surveillance» [3] er av spesiell interesse. Det handler spesifikt om variantene (=virusmutasjoner). Ifølge dem, bør de raskt identifiseres ved gen-sekvensering. Gen-sekvensering bør ikke forveksles med PCR-testene. Mens sekvensering er en nøyaktig genetisk analyse, fastslår PCR-testen bare tilstedeværelsen av viralt RNA. RF advarer sterkt om uoppdaget spredning av nye varianter. Posisjonsdokumentet er adressert til den amerikanske regjeringen og gjør det klart at Biden-administrasjonen må investere mye mer penger i gensekvensering. Det siste kapitlet gjør det imidlertid klart at RF følger globale mål. Tittelen på dette kapitlet har også den beskrivende tittelen: «Bygging av et globalt overvåkingssystem».
Det er interessant at mange av hovedpunktene i pandemitraktaten er i tråd med ideene til RF (utvidelse av kapasitet, varslingssystemer, utvikling av globale overvåkningssystemer). Under min granskning fant jeg også det faktum at infografikken om pandemitraktaten og infografikken fra posisjonspapiret til RF er veldig like. Men det er muligens helt tilfeldig…
En annen bekymring for RF er kampen mot såkalt «falsk informasjon om pandemien». De investerer derfor 13,5 millioner dollar i «innovative prosjekter som styrker tilliten til Covid-19-vaksinasjoner og motvirker falsk informasjon» [4]. Dette punktet finnes også i utkastet til pandemitraktaten.
RF har forfulgt målet om global overvåking av helserisiko i lang tid. I 2007 ble programmet “Disease Surveillance Networks Initiative” startet med sikte på å etablere globale overvåkningssystemer for smittsomme sykdommer [5].
Bill Gates og konseptet «Pandemic Preparedness»
Bill Gates har også promotert konseptet om forebygging av pandemier i lang tid. I et foredrag fra 2018 advarer han om at det blir gjort for lite for forebygging av pandemier. Han rettet dramatiske ord til publikum: «The world needs to prepare for pandemics the way the military prepares for war» («Verden må forberede seg på pandemier slik militæret forbereder seg på kriger») [6]. Bill Gates advarer også om at den neste pandemien vil være «10 ganger verre» [7].
Han oppfordrer statene til å investere milliarder hvert år for å forhindre den neste pandemien. I følge Gates bør det komme «megaomfattende testende diagnostiske plattformer» (Mega testing diagnostic platforms) som gjør det mulig å teste 20 prosent av befolkningen hver uke. Han etterlyser også etablering av et globalt «pandemisk brannvesen» som raskt kan sendes til stedene med epidemier.
Også her er det merkbart hvor mange av Bill Gates sine ideer som gjenspeiles i den foreslåtte pandemitraktaten.
De truende konsekvensene
Så langt, i hvert fall i Østerrike, har det vært slik at dramatiske inngrep i grunnleggende rettigheter måtte begrunnes med en forestående kollaps av helsevesenet. Et slik kollaps har aldri truet i Østerrike. [8]. Det skjedde heller ikke i Tyskland, hvor tallene for bruk av intensivsenger ble manipulert av myndighetene [9].
Med andre ord: Politikere kunne bare komme seg forbi grunnloven og begrensningene i grunnleggende rettigheter ved hjelp av tvilsomme tall. Pandemitraktaten kan imidlertid endre denne situasjonen fordi den traktatsmessige forpliktelsen til å overvåke i betydningen et «tidlig varslingssystem» kan bety at restriksjoner også kan implementeres forebyggende. Selv om dette ikke er spesifikt nevnt, er det vanskelig å forestille seg at man når målene uten obligatorisk testing og begrensninger i frihet.
I tillegg til tvangstiltakene man bør frykte, må den berørte befolkningen forvente en annen ulempe. Dette er fordi forebygging vil være veldig dyrt, og det må forventes at skattebetaleren blir bedt om å betale. Profitten vil komme bioteknologiske og farmasøytiske selskaper eller finanskapitalen bak dem til gode.
Pandemitraktaten kan bli ratifisert av EU i løpet av de neste par årene. Dette vil trolig bli fulgt opp av et tilsvarende EU-direktiv, som medlemslandene må implementere i nasjonal lov.
Etableringen av et senter for tidlig varsling i Berlin bør også ses i sammenheng med pandemitraktaten [10]
Lovgivning i et post-demokrati
Denne saken reiser mange ubehagelige spørsmål:
Hvem tjener politikken egentlig?
Hvorfor er det ingen bred offentlig diskusjon om denne potensielt viktige traktaten?
Hvorfor er utkastet til juridisk bindende traktat så likt konseptene til Rockefeller Foundation og Bill & Melinda Gates Foundation?
Noen ganger oppstår inntrykket av at de virkelig viktige politiske avgjørelsene ikke blir fattet demokratisk, men er diktert av økonomisk sterke aktører. Offentlig aksept kan oppnås gjennom mediekampanjer. De tradisjonelle mediene har ryggen til veggen økonomisk, ettersom knapt noen bruker penger på aviser lenger. Derfor tar disse mediene gjerne i mot penger fra stiftelsene. Bill & Melinda Gates Foundation bruker store summer hvert år, for eksempel mottok den anerkjente Guardian 3,5 millioner dollar i 2020 for «rapportering om globale helseproblemer». [11] Andre ledende globale medier som er finansiert av denne stiftelsen inkluderer Le Monde, Spiegel, Financial Times og BBC.
Den store innflytelsen som disse milliardfondene har på opinionen, er selvfølgelig ikke begrenset til korona. Et eksempel er George Soros sitt Open Society Foundation, som også betaler store summer til medieselskaper og journalister år etter år. Og det er velkjent at du ikke biter i hånden som mater deg.
Men kapitalens innflytelse går mye lenger, fordi offentlige institusjoner også raskt trenger penger. For eksempel har Robert Koch-instituttet i Tyskland, Det medisinske universitet i Wien og den engelske helseforetaket «Public Health England» mottatt penger fra Bill & Melinda Gates Foundation.
Alt Bill Gates gjør er ikke ille. Pandemitraktaten inneholder også nyttige elementer, for eksempel forbedret internasjonal koordinering i tilfelle en epidemi. Det jeg derimot uttrykkelig kritiserer, er det faktum at slike viktige, langsiktige politiske beslutninger uten at den berørte befolkningen er innvolvert. Ønsker vi virkelig ha alt dette? Bør ikke det frie ansvaret til de frie innbyggerne styrkes? Burde det ikke handle mer om å fremme en sunn og bærekraftig livsstil?
Befolkningens tillit til politikk og media har allerede falt kraftig. Dette viser en nylig studie fra Tyskland, der 42 prosent «har en tendens til ikke å stole på regjeringen» [12]. I USA er 56 prosent av respondentene enige i følgende uttalelse: «Journalister og journalister prøver bevisst å villede folk ved å si at ting de vet er falske eller krasse overdrivelser» (Journalists and reporters are purposely trying to mislead people by saying things they know are false or gross exaggerations.).[13]
Med andre ord: rundt halvparten av befolkningen har mistillit til politikk og media. Og dessverre med god grunn. Derfor bør det holdes en åpen og demokratisk samtale om hvordan vi skal håndtere pandemier i fremtiden, fordi pandemitraktaten handler om intet mindre.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
