oss 100 kroner!
Talen som kunngjorde opprettelsen av AUKUS, er ikke annet enn et bunke med løgner. Ubåtene som skal leveres til Australia er designet for å bære kjernefysiske ladninger. Australias fornektelser kan ikke skjule forberedelsene til en atomkrig i Indo-Stillehavsområdet.
President Biden kunngjorde fødselen til AUKUS, et strategisk-militært partnerskap mellom USA, Storbritannia og Australia, angivelig utfra «nødvendigheten av å sikre langsiktig fred og stabilitet i Indo-Stillehavet», regionen som i geopolitikken i Washington strekker seg fra vestkysten av USA til India.
Formålet med dette «strategiske oppdraget» er «å møte truslene fra det 21. århundre sammen som vi gjorde på 1900-tallet». Referansen til Kina og Russland er klar. For å «forsvare seg mot trusler i rask utvikling», lanserer AUKUS et «sentralt prosjekt»: USA og Storbritannia vil hjelpe Australia med å skaffe «atomdrevne, konvensjonelt bevæpnede ubåter.»
Den første reaksjonen på kunngjøringen av AUKUS-prosjektet var Frankrikes: landet mister med dette en kontrakt på 90 milliarder dollar, som var avtalt og signert med Australia, for levering av 12 Barracuda-angrepsubåter med konvensjonell fraemdrift. Paris, som raste over å ha blitt stukket i ryggen, trakk tilbake ambassadørene fra USA og Australia. Politisk-media oppmerksomhet har vært fokusert på striden mellom Paris og Washington, og har satt følgene av AUKUS-prosjektet i skyggen.
Først og fremst er det ikke troverdig at USA og Storbritannia vil gi Australia den mest avanserte teknologien for å bygge minst åtte siste generasjons atomubåter, med en enhetskostnad på omtrent 10 milliarder dollar, for å bare utstyre dem med konvensjonelle ( ikke-kjernefysiske) våpen.. Det er som om de forsynte Australia med hangarskip som ikke kunne ta ombord fly. I virkeligheten vil ubåtene ha oppskytningsrør egnet for både ikke-kjernefysiske og kjernefysiske missiler. Statsminister Morrison har allerede kunngjort at Australia raskt, gjennom USA, vil skaffe seg «langdistanse angrepskapasitet» med Tomahawk og hypersoniske missiler, som kan være bevæpnet med både konvensjonelle og atomstridshoder.
Sikkert vil også australske ubåter kunne skyte ut amerikanske Trident D5 ballistiske missiler, som amerikanske og britiske ubåter er bevæpnet med. Trident D5 har en rekkevidde på 12.000 km og kan bære opptil 14 uavhengige termonukleære stridshoder: 100 kt W76 eller 475 kt W88. Columbia -atomangrepsubåten, som man begynte å bygge i 2019, har 16 oppskytningsrør for Trident D5, så den har kapasitet til å skyte over 200 atomstridshoder som er i stand til å ødelegge like mange mål (baser, havner, byer og andre).
På denne bakgrunn er det klart at Washington har kuttet Paris vekk fra å levere ubåter til Australia ikke bare for økonomiske formål (for å favorisere sine egne krigsindustrier), men for strategiske formål: å gå over til en ny fase av den militære opptrappinga mot Kina og Russland. USA opprettholder absolutt kommando over operasjonen. Etter å ha avbrutt tilbudet av franske konvensjonelle ubåter, som ble satt til side av denne strategien, har Washington initiert det ICAN-Australia fordømmer som «den økte nuklearisering av Australias militære slagkraft.» Når de australske atomubåtene er i drift, vil de faktisk bli inkludert i den amerikanske kommandokjeden, som vil bestemme bruken av dem. Disse ubåtene, som ingen vil kunne kontrollere den virkelige bevæpninga av, vil kunne nærme seg dypt og stille kysten av Kina, og også av Russland, og vil kunne de treffe hovedmålene i disse landene i løpet av få minutter med en destruktiv kapasitet som tilsvarer over 20.000 Hiroshimabomber.
Det er lett å forutsi hva den første konsekvensen blir. Kina, som ifølge SIPRI har 350 kjernefysiske stridshoder sammenlignet med USAs 5550, vil fremskynde den kvantitative og kvalitative utviklinga av atomvåpenstyrkene. Det økonomiske og teknologiske potensialet de har, gjør at det kan utstyre seg med atomkrefter som kan sammenlignes med USA og Russland. Takk til trollmannens læregutt Biden, som, mens han lanserte «nøkkelprosjektet» med atomubåter i Australia, roser «USAs mangeårige lederskap i global ikke-spredning».
Manlio Dinucci er en italiensk geograf og forfatter. Han har skrevet blant annet: Laboratorio di geografia, Zanichelli 2014 ; Diario di viaggio, Zanichelli 2017 ; L’arte della guerra / Annali della strategia Usa/Nato 1990-2016, Zambon 2016; Guerra nucleare. Il giorno prima. Da Hiroshima a oggi: chi e come ci porta alla catastrofe, Zambon 2017; Diario di guerra. Escalation verso la catastrofe (2016 – 2018), Asterios Editores 2018. Dinucci er fast kommentator i avisa Il Manifesto.
