For å opprettholde okkupasjonen av Nordøst-Syria lyver USAs ledere som i Afghanistan

0

Mens de hevder å være imot «endeløse militære utplasseringer» i utlandet, beholder Biden-administrasjonen hundrevis av amerikanske tropper i Syria og bedrar offentligheten slik deres forgjengere gjorde i Afghanistan. Dette skriver Aaron Maté i en større analyse av situasjonen i Syria.

Av Aaron Maté.

En dag etter at de siste amerikanske styrkene forlot Kabul flyplass, erklærte president Joe Biden at han «avslutter en epoke med store militære operasjoner for å forandre andre land.»

Aaron Maté.

Men mens de hindret Pentagon og DC utenrikspolitisk institusjon i å trekke seg fra Afghanistan, har Biden-administrasjonen bekreftet at den beholder hundrevis av soldater i Syria for å okkupere det oljerike nordøst – omtrent en tredjedel av landet. Og akkurat som forgjengerne som villedet offentligheten om amerikansk framgang i Afghanistan, begår Biden et lignende bedrag som skjuler både virkeligheten til amerikanske operasjoner på syrisk territorium og de faktiske motivene for å holde tropper der på ubestemt tid.

Administrasjonens formelle løfte om å fortsette å okkupere Syria ble avslørt i all stillhet i løpet av de siste dagene av den 20 år lange amerikanske militære kampanjen i Afghanistan. «Biden -administrasjonen er forpliktet til å beholde amerikansk militær tilstedeværelse i det nordøstlige Syria,» sa Dana Stroul, Pentagons øverste politiske representant i Midtøsten, til Senatets utenrikskomité 10. august.

I tråd med den offisielle begrunnelsen, hevdet Stroul at USA forblir i Syria «fordi ISIS ikke er beseiret», og de kurdiskledede syriske demokratiske styrkene (SDF) ikke kan bekjempe terrorgruppa «uten vår støtte, opplæring og råd.»

Den amerikanske regjeringas påstand om å okkupere Syria for å bekjempe ISIS blir undergravd av en rekke lavprofilinnrømmelser som er skjult for et bredt publikum. I oversette uttalelser og orienteringer har amerikanske tjenestemenn avslørt at amerikanske styrker knapt kjemper mot ISIS i Syria, og det er en god grunn: Som det også er stille erkjent, er bekjempelse av ISIS ikke den egentlige grunnen til at de er der.

I virkeligheten, etter en tiår lang, skitten CIA-krig på flere milliarder dollar som ikke klarte å styrte regjeringa til Syrias president Bashar al-Assad, bruker USA sine soldater – sammen med paralyserende sanksjoner – for å holde Syria splittet, fattig, og ute av stand til å gjennomføre noen gjenoppbygging.

Mens administrasjonen hevder å bekjempe ISIS, innrømmer Pentagon at de ikke gjør det

I sin siste kvartalsvurdering av det amerikanske oppdraget mot ISIS i Syria, skildrer Pentagons ledende generalinspektør (Lead IG) en slagmark der USA faktisk ikke er aktiv. I praksis er det den syriske regjeringa og dens allierte som gjennomfører de aller fleste anti-ISIS-operasjonene og er utsatt for mesteparten av den militante gruppas vold. IG-rapporten skildrer også ISIS som stort sett er passivisert, med liten utsikt til å ekspandere utover sine isolerte ørkenskjulesteder.

IS-angrep på amerikanske og allierte kurdiske styrker i Syria, sier Lead IG, har vært «sjeldne og generelt ineffektive», og derved hatt en «minimal innvirkning» på det amerikanskledede oppdraget. ISIS «har ikke utført noen bevisste angrep, vellykkede eller på annen måte, mot USA eller koalisjonsstyrker i Syria siden januar 2019» – for nesten tre år siden.

Mens ISIS «sannsynligvis har sluttet å prioritere angrep på amerikanske eller andre koalisjonsstyrker,» heter det i Lead IG-rapporten, har gruppa «hovedsakelig fokusert på [syriske regjeringans] styrker og deres allierte, nemlig Russland og Iran. For ISIS er «syriske regimestyrker og deres støttespillere» «mer tilgjengelige mål» – ikke overraskende, gitt at disse ikke-amerikanske «målene» faktisk kjemper mot IS.

Siden ISIS unngår angrep på amerikanske styrker, ser USA ut til å la være å angripe dem. I følge IG-rapporten utførte den amerikanske hæren bare 12 luftangrep mot ISIS i Syria mellom januar og juni. Derimot har den russiske hæren alene «gjennomført hundrevis av luftangrep til støtte for syriske regime-operasjoner i den syriske ørkenen» mot ISIS i samme periode. «Russland gjennomførte disse operasjonene som svar på gjentatte ISIS-angrep rettet mot regjerings- og militsposter, oljekonvoier og militært personell i transitt,» heter det i rapporten.

I det stille innrømmer Pentagon at de ikke slåss mot IS

Dette er i samsvar med det amerikanske tjenestemenn stille har erkjent overfor journalister. «I virkeligheten,» rapporterer Politico, med henvisning til en kilde til Pentagon, «har ingen amerikanske tropper har fulgt lokale styrker på kamppatruljer på over ett år verken i Irak eller Syria.»

Til tross for mangelen på aktiv anti-ISIS-kamp i dag, har amerikanske tjenestemenn også hevdet at amerikanske styrker er i Syria for å forhindre en framtidig gjenoppblomstring av ISIS. «Det er fortsatt ISIS-krigere i regionen, og med mindre presset opprettholdes … så er det en veldig reell mulighet for at det kan settes betingelser for en tilbakekomst av ISIS,» advarte general Mark Milley, sjefen for Joint Chiefs of Staff, i slutten av 2019.

USA har både kjempet mot og benyttet seg av IS

Selv om USA har bidratt til å beseire ISIS i Syria, særlig i Kobane og Raqqa, har det også stiltiende støttet gruppas framskritt. Da han snakket privat til syriske opposisjonsaktivister i 2016, innrømmet daværende utenriksminister John Kerry at USA prøvde å utnytte ISIS’ overtakelse av syrisk territorium for å tvinge fram et regimeskifte mot Syrias president Bashar al-Assad. «Daesh truet med å innta Damaskus og så videre,» forklarte Kerry. «Og vi vet at dette vokste. Vi så på. Vi så at Daesh vokste i styrke, og vi trodde Assad var truet. Vi trodde imidlertid at vi sannsynligvis kunne oppnå at Assad da ville forhandle seg vekk fra makta.»

Trusselen om en ISIS-overtakelse, la Kerry til, er «grunnen til at Russland gikk inn» i Syria i 2015, «fordi de ikke ønsket en Daesh-regjering.» Dette russiske målet står i kontrast til USA, som – hvis man skal tro Kerry-antagelig var glad for å «takle» risikoen for «en Daesh-regjering» hvis det innebar en mulighet for å styrte den Assad-ledede regjeringa.

Topper i Biden-administrasjonen innrømmer at okkupasjonen av Syria er et verktøy for USA i Midteøsten

Som Ben Norton fra The Grayzone avslørte, erklærte tidligere navnte Stroul at USAs okkupasjon av Syria, sammen med den verdensomspennende makta til amerikanske sanksjoner, ga den «innflytelse» til å fortsette sin tiår lange skitne krig mot den syriske staten. Ved å frata Syria tilgang til sin egen olje og hvete, samtidig som de forhindrer gjenoppbygging i resten av landet under regjeringskontroll, kan USA fortsette å presse den syriske befolkninga og presse den syriske regjeringa til å underkaste seg.

Stroul, som da talte ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i oktober 2019, forklarte at «en tredjedel av det syriske territoriet» nå er «eid» av det amerikanske militæret. Hun fungerte da som en av to ledere for den amerikanske Kongressens Syria Study Group. Stroul feide til side den offisielle begrunnelsen, og erkjente at den pågående amerikanske okkupasjonen «ikke bare handler om å fullføre kampen mot IS.»

I stedet forklarte Stroul og okkuperte det «ressursrike», «økonomiske kraftsenteret» i Syrias nordøst -som inneholder landets «hydrokarboner» og også er «landbrukssenteret» – noe som gir den amerikanske regjeringa «breiere innflytelse» til påvirke «et politisk resultat i Syria» i tråd med amerikanske diktat.

Holder fast ved «evig krig» i Syria

Ved å bekrefte sitt engasjement for å okkupere Syria på ubestemt tid, marsjerer Biden -administrasjonen i gåsegang med nasjonale sikkerhetsbyråkrater som har brukt det siste tiåret på å utsette landet for en av de dyreste og mest katastrofale skitne krigene i moderne historie.

USA og dets partnere i Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Storbritannia, Frankrike og Israel brukte titalls milliarder på våpen og krigere i en mislykket paramilitær kampanje for å fordrive president Bashar al-Assad og utnytte protester fra den arabiske våren som brøt ut i 2011 for å blodtappe Hizbollah og iranske allierte.

CIA-operasjonen som væpnet militser i Syria, under kodenavnet Timber Sycamore, viste seg å være «et av de dyreste skjulte handlingsprogrammene i CIAs historie» (New York Times); med «et budsjett som nærmer seg 1 milliard dollar i året, og» står for «$ 1 av hver $ 15 i CIAs samlede budsjett.» Amerikanske tjenestemenn anslår at CIA bevæpnet og trente nesten 10.000 opprørere og brukte «omtrent $ 100 000 per år for hver anti-Assad-opprører som har gått gjennom programmet.» (Washington Post). En av de hemmelige krigens tidlige arkitekter var US Army generalen og daværende CIA-direktør David Petraeus, som hadde ledet den katastrofale amerikanske «bølgen» i Afghanistan.

Akkurat som i Afghanistan ble de store kostnadene ved den skitne krigsinnsatsen i Syria stort sett skjult for amerikanske skattebetalere som må betale regninga. Den viktigste mottakeren av USAs raushet ble også skjult: salafi-jihadistiske dødsskvadroner som dominerte opprøret mot regjeringa. Som Jake Sullivan, Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, sa det rett ut i en e -post fra 2012 til Hillary Clinton: «AQ [Al Qaeda] er på vår side i Syria.»

For Al Qaida ga det utbytte å slåss på den amerikanske sida. Siden 2016 har Al Qaida okkupert den nordlige provinsen Idlib etter å ha erobret den «i stor grad takket være selvmordsbombere og amerikanske anti-tank TOW-missiler,» rapporterte Foreign Policy (muntert) den gangen. Erobringa av Idlib ble seinere beskrevet av New York Times som blant CIAs «suksessperioder», noe som absolutt er tilfellet for de nye jihadi-herskerne. Som en annen senior Biden-tjenestemann, Brett McGurk, bemerket i 2017, har Idlib blitt «Al-Qaidas største sikre havn siden 11. september.»

Tjener Israels interesser

Sjøl om Syria og dets allierte stort sett har beseiret de utenlandsstøttede sekteriske opprørerne i resten av landet, forlenger den fortsatte amerikanske militære okkupasjonen og sanksjonene den skitne krigen med andre midler. Hvis USA ikke kan styrte Assad, kan de fortsatt bruke sin militære og økonomiske «innflytelse» for å sikre at landet forblir for fattig og for fragmentert til å gjenoppbygge.

Sammen med nasjonale sikkerhetsstatsbyråkrater i Washington har den endeløse skitne krigen i Syria en mektig alliert i Tel Aviv. Bare dager før USA fullførte tilbaketrekningen fra Afghanistan, oppfordret Israels statsminister Naftali Bennett Biden personlig om å beholde amerikanske tropper i Syria og Irak. Bennett sammenliknet Irans regjering med de siste dagene i Sovjetunionen, og hevdet angivelig at han var «en død med tusen kutt»-strategi som holder Iran fast og «tilbake i boksen». Ifølge Axios forlot den israelske delegasjonen møtet i det det ovale kontoret og følte seg «optimistiske» med sikte på «Bidens holdning på den fronten.»

For å spille sin rolle har Israel gjennomført hundrevis av luftangrep mot Syria, med full støtte fra den amerikanske regjeringa og stille hjelp fra amerikanske medier, som knapt noen gang rapporterer det. Israelske angrep bidrar til å håndheve den amerikanske regjeringens de-facto-embargo. Siden 2019 har Israel bombet minst et dusin iranske skip med kurs for Syria og med sårt tiltrengt drivstoff til landet. Denne bombinga har knesatt de amerikanske sanksjonene.

Det faktum at Biden så langt velger å fortsette den samme bevisste sadismen mot det syriske folket, er i strid med hans offentlige avvisning av «endeløse militære utplasseringer» og «fastholding av en borgerkrig i et fremmed land.» Og ved å skjule realitetene for den amerikanske offentligheten, signaliserer Biden at til tross for at han trekker seg fra Afghanistan, er han mer enn villig til å opprettholde nok et kostbart og katastrofalt bedrag i Syria.

Artikkelen er litt forkortet.

Forrige artikkelArven etter Merkel: Kristeligdemokratene i Tyskland gjør sitt dårligste valg noensinne
Neste artikkelForholdsmessighet i koronaens tid? Er ikke tiltakene forholdsmessige er de heller ikke lovlige.
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.