oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den offentlige debatten om norsk klimapolitikk er i stor grad blitt en irrelevant debatt om full-elektrifisering av Norge: Skal vi kvitte oss med olje/gass, trengs det angivelig mye annen energi som det er umulig å finne i tilstrekkelig grad før 2030. Nå har særlig venstresida også en annen urealistisk idé. Den gjelder behovet for nye «grønne» arbeidsplasser som skal erstatte arbeidsplassene innen oljeproduksjonen. Venstresida harker opp tvilsomme løsninger som skal bidra til å erstatte de omlag 200.000 arbeidsplassene i oljebransjen.
Og det er ikke småtteri partiene fantaserer om. SV, som hevder å bygge på Sintef, utbasunerte i Klassekampen i forrige uke at havvind i 2050 ville gi 50.000 nye årsverk. Batteriproduksjon vil kunne gi 30.000 arbeidsplasser. Og karbonfangst og –lagring kan gi inntil 40.000 arbeidsplasser i tillegg til at relevant leverandørindustri på land kan gi inntil 20.000 årsverk. SV understreker at det haster å komme i gang, ellers vil virksomheten «havne hos utenlandske aktører».
Akkurat det siste er ren skivebom. Andre land er allerede kommet svært langt i arbeidet med å utvikle den industrien som skal dekke behovet for produksjon av turbiner til havvind. På Arendals-uka ble det opplyst at det i dag finnes «mange hundre fabrikker i Europa som leverer turbiner, kabler og annet utstyr til havvindbransjen» (Aftenposten 18. aug.). Tallet på turbiner skal økes fra 5.200 årlig til 7.500 før 2030, og 17.000 i 2050. Norge er altså allerede i ferd med å komme i samme situasjon innen havvind som vi har innen landvind: Nesten ingenting – bortsett fra vei- og en del kabelutbygging – er bygd med norsk arbeidskraft. Også til vedlikeholdsarbeidet importeres utlendinger.
Utbyggingen av «norsk» havvind, vil altså i liten grad havne i Norge: Turbinene i Nordsjøen vil bli bygd i et eller annet utland. Norske bedrifter vil kunne samarbeide med enkelte av disse veletablerte, utenlandske selskapene (som stort sett har egen arbeidskraft i egne land). Norske interesser vil kun vil få begrensede oppgaver knyttet til spesielle deler av prosjektene, f.eks. understellet til turbinene, «oppjekkbare installasjonsfartøyer», plassering og installasjon av turbinene til havs og kanskje litt norsk leveringsindustri i Norge m.m. Tallet på nye norske arbeidsplasser blir uansett bare en brøkdel av det SV – og delvis Ap – fantaserer om. Det samme gjelder nye arbeidsplasser knyttet til hydrogen, batterier og CO2-lagring.
Også deler av norsk industri har engasjert seg i havvind, men foreløpig er industrien verken opptatt av ny energi eller av nye, norske arbeidsplasser. Den vil heller utvikle og prøve ut ny havvind-teknologi som et potensielt eksportprodukt (se dagens KK der direktøren i Odfjell Oceanwind, Per Lund, er intervjuet). Og Røkke er mest interessert i Asia.
Dersom Norge skal få mange nye arbeidsplasser framover, er det helt andre bransjer enn vindkraft og hydrogen som må på dagsorden. Det velkjent at mye av den grunnleggende infrastrukturen i Norge er dessverre i ferd med å bryte sammen mange steder. Dette gjelder bl.a. helt nødvendige goder som vanntilførselen til mange bygninger, kloakksystemet, energieffektiviseringen av norske bygg, resirkulering av metall, reorganisering av avfallsadministrasjon de fleste steder osv. – Dette høres kanskje ikke ut som gode valgkampprosjekter. Men det er uendelig mye bedre å bruke milliardene våre på slike essensielle formål, enn å sløse dem bort på klimatiltak som ikke virker .
