oss 100 kroner!
Politikeren Susanne Heart ble nylig intervjuet i VG og Aftenbladet, etter oppfordringen om å pause bruken av de betinget godkjente vaksinene til tilstrekkelige sikkerhetsdata foreligger. For unge – gruppen som nå står fremst i køen – ser hun vanskelig en tydelig fordel som forsvarer bruken. I et sensasjonsorientert medielandskap, dominert av indiske massegraver og dramatiske senfølger ved koronasykdom, skaper slikt urolig sjø. Selv når FHI avdramatiserer senfølgene, og vi påminnes at massegravene ikke gjelder norske forhold, sitter bildene – og frykten – igjen.
Lederartikkel basert på irrelevant premiss Det var kanskje derfor Heart møtte så intens kritikk på lederplass i Aftenbladet, i en leder som tok utgangspunkt i at «det store flertallet av de fire millioner menneskene som til nå er døde på grunn av koronaviruset ville overlevd om de hadde vært vaksinert». Problemet er at dette er et konstruert premiss, siden saken her dreier seg om unge i Norge. For de under 40 gir sykdomsforløpet ifølge FHI 0,002 prosent risiko for død. Ved ni av ti dødsfall (92 prosent) er underliggende kroniske sykdommer rapportert. (Dette betyr ikke at det tiende nødvendigvis mangler risikofaktorer, men at legen i så fall har vurdert at disse ikke har bidratt til dødsfallet.) Om en forutsetter at risikofaktorer har like stor betydning for dødsårsaken hos de under 40, som i snittet av befolkningen, tilsvarer dødsrisikoen for friske under 40 år dermed 0,00016 prosent. Ett dødsfall per 625.000 syke.
Risiko i perspektiv
Hvor ofte reflekterer du over risikoen for å bli utsatt for drap kommende år? Visste du at denne er over tre ganger så høy som at en ung, frisk person skulle dø av koronasykdom? Én av 180.000 innbyggere tas av dage hvert år; de færreste kjenner engang noen, som kjenner noen, som har blitt drept.
Av bivirkninger som rammer unge, har vi nylig blitt kjent med hjertebetennelse hos unge menn og økte mens-forstyrrelser hos kvinner. De yngste er tidlig i løpet, og langtidsvirkningene er ukjente. Innebærer vaksinering av disse en helsemessig fordel som klart oppveier risikoen? Selv med Pandemrix friskt i minne, er resonnementer som dette sjelden vare i samfunnsdebatten, og ifølge Aftenbladet så «usunn skepsis» at kritikeren må piskes inn i rekken. Bør vurderingen skje post mortem, etter at en kommisjon har konkludert at vaksineringen av de friskeste blant oss var i strid med nødgodkjenningen, og at alvorlige skader kunne vært unngått?
Hersketeknikker og polariserende språk
Når Aftenbladet implisitt bedyrer at antall globale dødsfall er relevant, men at ekstremt lav dødsrisiko – samt risiko for bivirkninger hos unge – definitivt ikke er det, utviser avisen en sjelden form for arroganse og kritisk sans. Når Aftenbladet, fra redaktørplass, endatil putter inn et irrelevant premiss for å krone bekymringens sendebud som «vaksinemotstander», og stemple bekymringen som «usunn skepsis», er dette langt over grensen. Så gjennomsyret av nedlatende holdninger er lederartikkelen, at man lurer på om den anonyme kommentatoren egentlig er uinteressert i et fritt og variert ordskifte, eller bare har hatt en dårlig dag på jobb. Slike ledere er som tennvæske på bålet hos de mange som irriterer seg over medienes tendensiøse dekning, og en indirekte velsignelse av ethvert verdenssyn som ikke vies plass i de etablerte mediene.
Den som ikke tåler steken, står utenfor streken
Norge ble i 2011 kåret til landet med sjette strengest sosiale normer i verden. Rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge» fra Institutt for samfunnsforskning (2014), avdekket at seks av syv nordmenn ikke sier hva de mener på nettet, av frykt for latterliggjøring eller trakassering (figur 8-4). I denne meningskulturen har det attpåtil vokst frem et kappløp i krenkende adferd, hvor den som «trekker krenke-kortet» (kritiserer adferden), utropes som taper. Dette resulterer i et hardt ordskifte med meningsmonopol og selvpålagt sensur, hvor motstemmene uteblir. Også politikere unngår kontroversielle tema, av frykt for hets.
Hva betyr en slik utvikling for demokratiet? For de spede eller ukonvensjonelle stemmene?
Hvor kraftfullt er vel ikke signalet, når en regionavis fra sin fremste scene harselerer med den ene som våger å risikere sin posisjon, og dele en bekymring som er alt annet enn komfortabel å si?
Gjesteartikkelen på lederens motstående side er som fra et annet univers, og tilfører sårt tiltrengte refleksjoner. Her skriver kunstner Natasja Askelund, at «Hvis man fryser ut, kansellerer og forbigår dem som mener noe annet enn «oss», er det utrygt å være kritisk». Når viktige korrektiver nektes innpass i konvensjonelle og sosiale medier, presses debatten ned under jorden. Der bør den ikke være, og her har de etablerte mediene et særlig ansvar for å bidra til en inkluderende, åpen og saklig meningsutveksling.
Hvis Aftenbladet er oppriktig interessert i å få dødstallene ned globalt, bør avisen lytte til WHO og Leger uten grenser, og oppfordre myndighetene til å omfordele våre friskestes vaksinedoser til risikopasienter i fattige land. Det ville vært nobelt og solidarisk, og et etisk motstykke til lederartikkelen.
På vegne av Bindersinitiativet
Sivilingeniør Sissel Halmøy
Dr. Scient Kjetil Elvevold
PS:
Artikkelen er publisert i Aftenbladet, men avisen hadde fjernet flere viktige poeng, og kritikken fremsto dermed svakere begrunnet enn den er. Aftenbladet hadde også endret tittelen fra å være fokusert på sak, til å bli orientert mot person; noe kommentarfeltet deres tydelig demonstrerer at bidro til tåkelegging. Det er dypt uheldig at kritikk av usakligheter og bruk av hersketeknikker fra lederplass tones ned på den måten vi mener Aftenbladet her har gjort.
