– Det Store Spillet er over og USA tapte

0
Fotomontasje: Saigon, Kabul. Det er mulig å ane en viss likhet, ikke sant? Det synes ikke Antony Blinken.

«Biden har få muligheter til å gjenopprette USAs globale troverdighet og hindre framveksten av en eurasisk maktblokk – og samtlige er dårlige.»

Dette skriver den italienske diplomaten Marco Carnelos i en kronikk i Middle East Eye. Carnelos har vært italiensk utsending til Somalia, Australia og FN og deltatt i den utenrikspolitiske staben til tre italienske statsministre mellom 1995 og 2011. Fram til 2017 var han Italias ambassadør til Irak.

Carnelos skriver:

Etter at Kabul falt i hendene på Taliban, var det en mengde nekrologer om hva som gikk så galt. Den nettopp utgitte, svært informative rapporten fra US Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction gir et klart bilde. Dessverre er USAs politiske og militære institusjoner fortsatt fullstendig ute av stand til å lære grunnleggende lekser.

USA etterlater seg et kaos, med 20-årsjubileet for 11. september som nærmer seg, og dermed avsluttes syklusen med keiserlig overanstrengelse som ble den såkalte «krigen mot terror»; en syklus som en av de ledende forskerne i regionen, professor Fawaz Gerges, kalte «den største strategiske katastrofen i USAs moderne historie». Noen kommentatorer spør helt legitimt om Talibans seier markerer begynnelsen på slutten til det vestlige imperiet.

Det Store Spillet i USAs versjon handlet om å hindre at det skulle vokse fram ei sterk maktblokk i Eurasia, utfra en geopolitisk tanke, som går tilbake til Halford Mackinder som for mer enn hundre år siden sa at den som kontrollerer Eurasia, kontrollerer verden. I det 21. århundre betyr det å forsøke å stoppe Russlands eurasiske økonomiske samarbeid og Kinas silkeveibelte, Belt and Road Initiative (BRI), som symboliserer et skifte av verdens maktsentrum, et forsøk på å bryte opp det økende samarbeidet mellom Kina, Russland og Iran.

Carnelos peker på at det ikke er tilfeldig at Talibans seier skjer samtidig som Iran blir innvotert i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), «det politiske formatet som vil sette den eurasiske agendaen, en stor begivenhet som har gått nesten helt ubemerket av de vestlige mediene.»

Få mulligheter

Den italienske diplomaten Marco Carnelos viser til den tidligere britiske diplomaten Alastair Crooke som skrev:

En enorm geopolitisk hendelse har nettopp skjedd i Afghanistan: Implosjonen av en sentral vestlig strategi for å håndtere det Mackinder på 1800-tallet kalte det asiatiske hjertelandet. At det ble oppnådd, uten kamp, og på få dager, er nesten enestående.

Les: USAs ydmykende nederlag i Afghanistan åpner for et seismisk skifte

Carnelos skriver:

«Det er en situasjon – som den strålende analytikeren Alastair Crooke har definert som et seismisk geopolitisk skifte – hvor Biden har relativt få alternativer igjen. Og alle er dårlige.

Det første alternativet kan være at Biden mobiliserer Europa mot Kina og BRI, slik det allerede prøver å gjøre, men dette ville gjenopprette transatlantiske spenninger. Europa er allerede svært forferdet over amerikansk oppførsel i Afghanistan, og det ønsker ikke å miste dyrebar handel med Kina under en tøff period med Covid-19. Framfor alt kan Europa ikke koble sin økonomi fra Kinas og koble sine forsyningskjeder vekk fra Beijing (det kan USA heller ikke).

For det andre kan Biden sette i Midtøsten i brann igjen, starte en ny krig mot Iran, og skape en stor sørlig «soft underbelly» til BRI. Dette ville ikke være den beste måten å fremme hans utenrikspolitikk for en lidende amerikansk «middelklasse»-like etter at han avsluttet en upopulær tjueårskrig mot Irans østlige nabo. Dette alternativet ville være en gave til en «America is back»-fortelling fra Donald Trump hvis han bestemmer seg for å stille til president i 2024.

Et tredje alternativ kan kan være å utfordre Kina og Russland mer offensivt ved å bruke mange påskudd (Ukraina, cyberkrig, Xinjiang, Taiwan). Dette vil risikere lokaliserte konflikter og mulige farlige eskaleringer.»

Siste alternativ: «Ta ti års ferie fra rollen som global hegemon»

Marco Carnelos anbefaler USA til å velge et fjerde alternativ:

«Ta en sabbatsperiode – i ett tiår – fra sin rolle som global hegemon, basert på «liberal intervensjonisme og demokrati og fremming av menneskerettigheter», og i stedet vie alle ressurser til «nasjonsbygging» i USA, noe som som er sårt tiltrengt.«

Men han har liten tro på at Joe Biden og eliten i USA vil innse det innlysende, og i stedet vil forsøke seg på å stable på beina nye allianser for å bevare USAs falmende hegemoni. Han tror videre at Biden skal få store problemer med å rekruttere noen villige til en slik allianse, sjøl blant USAs mest hengivne tilhengere.

Her henviser han til en artikkel i Financial Times under tittelen: Europe had better face facts about the Biden doctrine. Forfatteren Philip Stevens konkluderer slik:

En dag må Europa innrømme at den gamle ordenen er over, og forstå at i ei tid med konkurranse mellom flere stormakter vil forholdet til allierte og motstandere bli en god del tøffere.

Kommentar: Er den norske «eliten» i stand til å forstå det opplagte?

Denne knusende dommen til den italienske diplomaten bringer oss naturligvis til det uunngåelige spørsmålet: Hva med Norge? Storkoalisjonen Høyre-Arbeiderpartiet med følge har satt huset i pant for USA siden Balkankrigene. Erna Solberg har med støtte fra Jonas Gahr Støre gitt USA militærbaser på norsk jord. Og så klapper USAs hegemoni sammen fortere enn World Trade Center. Hva vil de gjøre, alle de som har trodd at de ustraffet kan begå forbrytelser i andre land fordi USA alltid vil være der for å rake kastanjene ut av glørne for dem? Har de ennå ikke skjønt lærdommen fra Kabul?

Forrige artikkelJapan stanser 1,6 millioner vaksinedoser på grunn av forurensing
Neste artikkelUSA-drone drepte 9 medlemmer av en familie i Afghanistan