USAs ydmykende nederlag i Afghanistan åpner for et seismisk skifte

NATO er nå «Dead Man Walking»!

Krigen i Afghanistan er den eneste krigen som er utløst etter NATOs viktigste trosartikkel, Artikkel 5, den som forplikter alle medlemsland til å kjempe for et medlem som er angrepet. USA utløste Artikkel 5 etter 11. september, og gikk umiddelbart til angrep på Afghanistan. Alliansen fulgte etter. Når nå krigen er tapt på en så spektakulær og ydmykende måte overfor en dårlig utrustet motstander som Taliban, er det derfpr også et knusende nederlag for NATO som allianse. Etter dette er NATO Dead Man Walking skriver Michael Rubin som er seniormedlem av American Enterprise Institute. Han avslutter:

Det er skammelig å si det, men hvis Russland skulle flytte inn i Baltikum eller Polen i morgen, ville Det hvite hus være AWOL (absent without leave). Europa ville være på egen hånd.

Nå er riktignok NATO-landene utstyrt med de dårligste politiske lederne man kan tenke seg. Uansett partifarge er de tomme dresser og drakter uten virkelige prinsipper og uten evne til å forsvare de nasjonene som har valgt dem om det skulle oppstå en krisesituasjon. De er bløte pudler som er dyrket opp i et drivhus av lettjente offentlige penger og penger fra gavmilde milliardærer. De vet ikke hva krig er, men støtter likevel alle USAs kriger. Og nå har de tapt så katastrofalt at de knapt aner rekkevidden av det.

Men i den grad noen av dem fortsatt kan trekke enkle logiske slutninger, må da innse realitetene: Artikkel 5 er en komplett illusjon. Kavaleriet kommer aldri. Skulle det helt usannsynlige skje at Russland av en eller annen grunn skulle finne på å rulle inn i Baltikum, så ville ikke USA risikere noe på ordentlig for de baltiske statene.

Et land og en allianse som taper mot Taliban, bør forstå at den ikke bør prøve seg på Russland, for ikke å snakke om alliansen Russland-Kina.

Den tidligere britiske diplomaten Alastair Crooke kommenterer situasjonen og Rubins artikkel i Strategic Culture.

Han skriver:

En enorm geopolitisk hendelse har nettopp skjedd i Afghanistan: Implosjonen av en sentral vestlig strategi for å håndtere det Mackinder på 1800-tallet kalte det asiatiske hjertelandet. At det ble oppnådd, uten kamp, og på få dager, er nesten enestående.

Et seismisk skifte på det eurasiske kontinentet

Crooke skriver videre:

Det Taliban vi ser i dag, er en langt mer kompleks, multi-etnisk og sofistikert koalisjon, og derfor har de i en så frapperende hastighet kunnet velte den vest-installerte Afghanistan-regjeringa. De snakker om afghansk politisk inkludering – og ser til Iran, Russland, Kina og Pakistan etter meklere, og for å lette deres plass i det store spillet. De streber etter å spille en regional rolle som ei pluralistisk sunnimuslimsk regjering.

Dette er grunnen til at de har gitt eksplisitte forsikringer til disse sentrale eksterne partnerne om at deres maktovertakelse verken vil føre til et blodbad med hevnkampanjer eller borgerkrig. De lover også at forskjellige religiøse sekter vil bli respektert, og jenter og kvinner kan, og vil, bli utdannet.

Den måten Taliban feide inn til makta på har imidlertid vært under utvikling i mange år, med sentrale eksterne aktører som spiller en avgjørende rolle i å overvåke metamorfosen. Mer konkret, ettersom konsensus med Taliban om fremtida ble oppnådd, har disse eksterne maktene – Kina, Iran, Russland og Pakistan – brakt sine afghanske allierte (dvs. andre afghanske minoriteter, som er nesten like mange) til forhandlingsbordet ved siden av Taliban . Sistnevntes forbindelser med Kina går flere år tilbake. Iran har også vært engasjert med Taliban og andre afghanske grupper, på liknende måte, i minst to tiår. Russland og Pakistan engasjerte seg i fellesskap i desember 2016.

Som et resultat av dette samordnede oppsettet, tilpasset Taliban-ledelsen seg til realpolitikken i Sentral-Asia: De ser at SCO representerer det kommende regionale strategiske paradigmet, som kan gjøre dem i stand til å komme ut av isolasjonen som politiske ‘urørlige’ og bane en vei for dem å styre og gjenoppbygge Afghanistan, med økonomisk bistand fra SCO-medlemsland.

Vesten spilt ut over sidelinja

USA og NATO-«partnerne» deres må innse at de er totalt spilt ut over sidelinja i Sentral-Asia. Det er ikke de som stokker og gir kortene. Deres trusler skremmer ingen, og en dynamikk som både er politisk, økonomisk, handelsmessig og kulturell har allerede begynte å forme landskapet etter de regionale aktørenes interesser, og ikke etter USAs eller Europas.

Iran, som USA lenge har pekt ut som en versting i «the axis of evil», har nå plassert seg helt sentralt på den asiatiske scenen. Landet blir medlem av Shanghaigruppa SCO og vil bygge forbindelsen til Kina via Afghanistan og til Russland via Kasakhstan og direkte over Kaspihavet. Dominoene faller i hurtigtogsfart, og det er fint lite USA og NATO kan gjøre med det.

Vi stilte spørsmålet Vil Vestens nederlag i Afghanistan også få andre dominobrikker til å falle? Dette var et retorisk spørsmål. Svaret er JA, og det skjer mens vi leser og skriver.

Kina forbereder seg på at USAs imperium brytes i stykker

Foreløpig har vi først og fremst sett konsekvensene av Vestens egne dumheter. Men nå vil Kina gå over fra en nokså tilbaketrukket rolle til en mer aktiv holdning. Kina tar ganske enkelt sikte på å plukke den vestlige alliansen fra hverandre, bit for bit.

Avisa Global Times, som er talerør for KKP, skriver:

«Kina bør vedta ulik politikk overfor USA og dets allierte, samtidig som de behandler medlemmer av Five Eyes-alliansen og andre vestlige land annerledes. Tidligere la Kina større vekt på å opprettholde forholdet mellom Kina og USA. I fremtiden vil vi bruke mer av ressursene våre til europeiske land og få til en endring i retning av den diplomatiske strategien.»

Artikkelen har den talende tittelen: China should work to tear down US-built ‘Western Wall’. GT skriver videre:

Til sjuende og sist handler det om egeninteresse. Deres vasallallierte kjenner bunnlinja: Om ikke lenge, om ikke umiddelbart, kan et blomstrende, og fortsatt voksende Kina gi dem større økonomiske og kanskje teknologiske fordeler enn et døende, forfallent USA. Beijing gjør heller ikke krav på internasjonalt diktatur og hegemoni, og foretrekker gjensidig fordelaktig samarbeid. På et tidspunkt kan slike positive elementer begynne å oppløse det ideologiske, militaristiske og til og med rasemessige limet som har bundet det USA-dominerte imperiet sammen i 75 år. I løpet av den tiden har Washington aldri sluttet å prøve å dele opp Folkerepublikken Kina. Beijing kan være klar til å returnere tjenesten.

I en situasjon der NATO som allianse har blamert seg både innad og utad, tar Kina altså sikte på å hjelpe korthuset med å falle. Det interessante er at Kina også ganske enkelt kan bruke denne taktikken også innad i USA ved å slå kiler inn i de åpne sprekkene i USA, ved for eksempel å gi fordeler til «røde» stater. Så skakkjørt som økonomien i USA er, er det lurt å ikke sette mye penger på at ingen stater vil la seg friste.