Rekviem for et imperium

0
Romas fall

USAs imperium smuldrer opp foran øynene våre. Det er ikke mye igjen av «det skinnende huset på toppen av åsen» verken når vi ser på den eksploderende fattigdommen, den katastrofalt dårlige infrastrukturen eller det gjennomkorrupte politiske teatret som holder forestillingene sine på Capitol Hill og innenfor The beltway i Washington. Og det er ikke sannelig mye å rope hurra for i utlandet heller. Kommentatoren Pepe Escobar mener det står såpass ille til med den gamle hegemonen at det er på tide å bestille et Rekviem for et imperium.

Han viser til hvordan kaldkrigspolitikerne gjennom sin sanksjonspolitikk og sine militære trusler har lykkes i å forene de to gamle rivalene Russland og Kina og sørge for at i stedet for å være splittet, slik Nixon og Kissinger til en viss grad lyktes med, har de formet en militærallianse som høyst sannsynlig er i stand til å motstå ethvert angrep USA/NATO måtte være vanvittige nok til å rette mot dem.

Escobar peker på hvor impotent og forvirret USAs «strategi» er blitt og mener at det er på tide å kalle inn komikerne The Three Stooges for å belyse den.

Kaosimperiet er spilt ut over sidelinja når Russland og Kina nylig bekreftet sin samarbeids- og vennskapsantale eller da Sentra- og Øst-Asia møttes i Tasjkent for å forsterke sine økonomiske og politiske forbindelser. Han kunne også ha vist til Shanghai-organisasjonen SCO og dens sluttkommuniké som peker i retning av å innlemme Afghanistan i Belt and Road og – seinere – i Eurasia Economic Union (EAEU). Eller han kunne ha vist til Kinas avtale med Syria om å knytte det krigsherjede landet til silkeveibeltet.

Et geopolitisk jordskjelv

Det vi er midt oppe i er ikke noe mindre enn et geopolitisk jordskjelv. Eurasia under ledelse av Russland og Kina skaper handels- og utviklingssamarbeid, politiske allianser og omforente løsninger der USA ikke en gang sitter nederst ved bordet. USA er ikke med.

Og nå er dette godt forstått både i Moskva og Beijing. Escobar viser til en av de nye kinesiske tenketankene, ja nå er de med på det feltet også, der det går fram hvor lite imponert den kinesiske ledelsen er av USA. Og Escobar gjengir hovedpunktene til Kinas utenriksminister Wang Yi slik:

1. ”USA må ikke utfordre, belaste eller til og med forsøke å undergrave den sosialistiske veien og systemet med kinesiske egenskaper. Kinas vei og system er valgt av historien og valgt av folket, og de gjelder den langsiktige velferden til 1,4 milliarder kinesere og den kinesiske nasjonens fremtidige skjebne, som er den kjerneinteressen som Kina må følge. »

2. “USA må ikke prøve å hindre eller til og med avbryte Kinas utviklingsprosess. Det kinesiske folket har absolutt rett til et bedre liv, og Kina har også rett til modernisering, som ikke er USAs monopol og involverer menneskets grunnleggende samvittighet og internasjonal rettferdighet. Kina oppfordrer den amerikanske sida til raskt å oppheve alle ensidige sanksjoner, høye tollsatser, jurisdiksjon med lange armer og den vitenskapelige og teknologiske blokaden som er pålagt Kina.”

3. ”USA må ikke krenke Kinas nasjonale suverenitet, enn si å undergrave Kinas territoriale integritet. Spørsmålene knyttet til Xinjiang, Tibet og Hong Kong handler aldri om menneskerettigheter eller demokrati, men snarere om de store rettighetene og urettene ved å kjempe mot «Xinjiang uavhengighet», «Tibet uavhengighet» og «Hong Kong uavhengighet». Intet land vil tillate at dets suverene sikkerhet kompromitteres. Når det gjelder Taiwan-saken, har det topprioritet (…) Hvis våger å provosere med «Taiwans uavhengighet», har Kina rett til å ta alle nødvendige midler for å stoppe den. «

Kina har for lengst hatt nok av USAs arroganse og kommer ikke å la seg presse eller trua til ikke å følge sin egen vei. Og det er ikke stort USA kan gjøre med det.

Et rekviem er som kjent et musikkstykke som spilles for den avdøde under missa pro defunctis eller missa defunctorum, messen for de avdøde. Det er litt tidlig å erklære USAs imperium dødt, men det er kanskje på tide å bestille musikken til begravelsen?

Les: Det gjør vondt når imperier brister

Forrige artikkelDag Thomas snakker med Pål Steigan
Neste artikkelNy støtteordning til vindkraftutbygging i Norge
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).