oss 100 kroner!
På hver sin måte har Donald Trump og Joe Biden tatt til orde for at USA skal gjenreise sin rolle som den ubestridte supermakta. Trump lanserte parolen: Make America Great Again, mens Biden sier: America is back! Og begge drømmer om den tida da USAvar herskeren av de fem kontinenter og de sju hav. Trump lyktes som kjent ikke, og Biden har også små muligheter til å snu historiens ubønnhørlige hjul.
Verdens største militærmakt er bankerott?
I artikkelen Gradually and Then Suddenly: Explaining the Navy’s Strategic Bankruptcy, skrev Christopher Dougherty i det Pentagon-tilknyttede War on the Rocks at
US Navy er på randen av strategisk konkurs. Flåten er ikke stor nok til å møte globale daglige krav til marinestyrker. På grunn av gjentatte omdisponeringer og vedlikeholdsetterslep er flåten heller ikke klar nok til å oppfylle disse kravene på en trygg måte, og den kan heller ikke raskt øke sin kapasitet i en nødsituasjon. Og for det siste er flåten ikke i stand til å møte utfordringene som Kinas stadig mer moderne og aggressive People’s Liberation Navy gir.
Dette er en nøktern analyse. Men likevel: USA er verdens største militærmakt, og har en avansert våpenindustri og med sine finansielle ressurser ville vel USA forholdsvis lett kunne snu trenden. Landet kunne gjennomføre en militær-industriell planøkonomi som under 2. verdenskrig og så å si banke nye våpen opp av bakken som en Saruman med sin armé av orker i Ringenes herre. Eller som en fugl Fønix av asken.
Kapitalen og kompetansen finnes, men det er også mye annet som skal på plass for å bli en supermakt i særklasse.
USAs industrielle basis råtner på rot
For å gjøre et sånt kjempeløft som USA gjorde under ledelse av president Roosevelt under 2. verdenskrig trengs det mer enn som så. USA hadde da en ung og kompetent arbeiderklasse, en stor jern- og stålindustri som lett kunne omstilles til krigens behov, og ikke minst en nasjonal, moralsk motivasjon som viste seg å være sterk nok.
Har USA dette i dag?
Det er nemlig slik at den industrielle basen for det militærindustrielle komplekset smuldrer opp.
At det er slik går fram av rapporten INDUSTRIAL CAPABILITIES fra Pentagon til Kongressen i USA. Det er Dmitry Orlov som kommenterer denne rapporten på sin egen blogg i artikkelen War Profiteers and the Demise of the US Military-Industrial Complex.
USA har for eksempel bare ett skipsverft som kan produsere hangarskip. Det er Northrop Grumman Newport News Shipbuilding i Newport, Virginia. Det verftet har tre dokker, to av dem brukes til å reparere de hangarskipene som ellerede finnes for å holde dem i farbar stand. Det samme problemet finnes for bygging av undervannsbåter og andre marinefartøyer. Kapasiteten er ikke der lenger.
Det er noe bedre stelt med produksjonen av kampfly, men når den nåværende generasjonen fly er utviklet, vil det ta så lang tid til den neste at kompetansen blant ingeniører og fagfolk ellers langsomt vil gå tapt.
Produksjonen av tanks er i full krise. Ifølge rapporten har USA mistet kompetansen til å bygge nye tanks. På femten år er det ikke bygd en eneste ny tank, det er bare gjort reparasjoner og forbedringer på de gamle.
Maskinverktøyindustrien i USA er i en elendig forfatning. Den lå i sin tid på topp i verden, nå ligger den på sjetteplass. Pentagon skriver at produsentene i USA er fullstendig avhengige av utenlandske produsenter. Arbeidsstyrken av fagarbeidere og ingeniører er på vei ut av arbeidsmarkedet og det kommer svært få nye til. Og hvem dominerer maskinverktøyindustrien i verden? Ganske riktig: Kina (25%), etterfulgt av Tyskland (17%). USA har en markedsandel på 7%.
Rapporten sier at USAs industri nå ikke klarer å produsere artillerikanoner med løp over 40 millimeter. Tilsvarende problemer viser seg i sektor etter sektor. Nedleggelsen av industri i USA har vært så massiv at hele den underskogen av bedrifter som tidligere produserte for krigsindustrien enten er flyttet ut eller er så vanskjøttet at de ikke kan gjøre jobben sin. Det samme gjelder tilgangen på kjemikalier til ammunisjonsindustrien og sjeldne mineraler og metaller til alle former for våpenindustri.
De nødvendige fagarbeiderne mangler
Gjennomsnittsaldren for industrisveisere i USA er 57 år og det vil være en mangel på 400.000 innen 2024.
Ikke bare den industrielle infrastrukturen, men den industrielle kulturen og kompetansen har råtna på rot. Naturligvis kan det læres opp nye fagarbeidere, men det tar tid, og de må hentes fra ei gruppe folk som faktisk ønsker å jobbe i industrien.
I dag har woke-kulturen sørget for at den mannlige industriarbeideren har en status et stykke under skadedyr, og det ligger ikke stort bedre an med industriingenøren. Universitetene, som en gang definerte hva som er verdensklasse, har det for travelt med å produsere snowflakes til nye runder med språklige og litterære autodaféer, at de knapt kan bruke tid på å utdanne industrispesialister.
Alle de kritiske industriene som moderne militærindustri hviler på er i akutt mangel på fagkompetanse, sier Pentagon-rapporten fra 2019.
Kompetansegapet er blitt så stort at det vil kunne koste USA 2.500 milliarder dollar i løpet av det neste tiåret, skriver Industry Week.
Og hva med kampmoralen?
Om motivasjonen for industrijobbene ligger i ruiner, er det ikke stort bedre med kampmoralen i de væpnede styrkene. Også der er wokeness blitt viktigere enn resultater.
Da Russland mobiliserte over hele sitt veldige landområde for å vise USA og Pentagon sin vilje og evne til å ta en kamp dersom de ble provosert, må det ha sendt sjokkbølger gjennom hele det militære establishmentet i USA. Troppene viste en motivasjon og en kampberedskap som det er lenge siden USA har vært i stand til å vise fram.
Det ville være dumt å undervurdere USA. De er fortsatt verdens sterkeste militærmakt, og de er i stand til å påføre menneskeheten enorme skader. Og en såret tiger kan være farlig. Men det går den veien høna sparker.
