Hva prøver Frankrikes Nero å gjøre når han setter de vaksinerte opp mot de uvaksinerte?

0

Av Dominique Muselet (Frankrike).

Det var rundt den tiden da Notre Dame brant at jeg sa til meg selv at den tyrannen i historien som Macron mest lignet på var Nero, en blanding av narr og stormannsgal sykelig narsissist. Jeg kunne veldig godt forestille meg at Macron spilte sin lyre og sang på taket av presidentpalasset omgitt av dansere fra LGBT-samfunnet, ved siden av helikopteret som var klar til å fly ham til Saudi-Arabia, paradiset for diktatorer, hvis det ble for hett rund ørene hans mens katedralen brant. Jeg vedder på at jeg ikke er den eneste, og i tillegg er jeg nysgjerrig på å vite antall søk på internett der begrepene brannstifter, pyroman, antennelse og lignende er knyttet til Macron.

I likhet med Macron, kom Nero til makten med list og lempe. Hans mor, Agrippina, lyktes først i å fjerne Britannicus, den rettmessige arvingen til keisertronen, akkurat som Macron lyktes i å eliminere Fillon ved hjelp av korrupte påtalemyndigheter og dommere. Så fikk Agrippina mannen sin keiser Claudius myrdet. Macron trengte ikke myrde Hollande, han gjorde det selv!

Nero og Macron besteg begge tronen i veldig ung alder. Så snart de var på plass, kvittet de seg med sin siste utfordrer, Nero med Britannicus, Macron med Mélenchon.

Lei av å være avhengig av kvinner, endte Nero med å få moren sin myrdet, mens Macron symbolsk giftet seg med henne. Andre tider, andre skikker.

I dag trenger ikke den politisk-økonomiske kasten, som har all makt i nesten alle land i verden, lenger å utgyte blod for å hevde seg. Den foretrekker manipulasjon (social engineering, nudging, sjokkstrategi, splitt og hersk osv.), Propaganda, løgner og fordømmelser av anderledestenkende, korrupsjon, allianser mellom milliardærer, politikere og organisert kriminalitet, instrumentalisering av institusjoner og statsapparat, samt overvåking, utpressing, trusler og fullstendig undertrykkelse av vanlige borgere mens kriminelle ikke trenger bekymre seg. Dette er metoder som teknologiske fremskritt og medienes makt har gjort mye mer effektive og brukbare enn fysisk vold, selv om de mektige ikke viker unna for attentat (ofte forkledd som selvmord) når det passer dem.

På samme måte foretrekker den vestlige styrende kasten internasjonalt sanksjoner og fargerevolusjoner framfor militære intervensjoner, som kan gå galt for dem siden atombomben ble oppfunnet, for å tvinge nasjonene som nekter å bli plyndret i kne. Unntaket for intervensjoner er selvsagt hvis de er små land som er veldig rike på olje, gass eller sjeldne mineraler, som de kan ødelegge uten fare, selv om den vestlige kasten blir beseiret av Russland og Iran i Syria, Jemen, Palestina.

Syndebukker er redningsplanken for tyranner i vanskeligheter

Markov_Alexey_003_Saint_Eustace

Stadig upopulær på grunn av sine skandaler, orgier, grusomhet og nykker, bestemte Nero seg for å avlede romernes sinne over på den jødiske sekten av kristne. Han fikk kristne kastet til løvene i Colosseum, korsfestet dem eller til og med brente dem levende.

I likhet med Nero, har vår republikanske monark gjort seg forhatt av alle unntatt de rike og systemtilpassede. Forskrekket har vi sett saker (Ferrand, Rugy, Delevoye, Bayrou, Goulard, Kohler) og skandaler (Benalla) utfolde seg under lovens likegyldige øye. Vi led under en enestående politivold (De gule vestene), monarkens smålighet og sosiale grusomhet (5 euro mindre boligstøtte, ‘reform’ av arbeidsledighetsstøtte og pensjoner osv.), hans dobbelttale og perversitet (skamløse løgner og usigelige manøvrer for å oppnå hva han ønsker: han tar fra oss alt og reduserer oss til slaveri), hans svik (splitting våre fellesgoder, splitting våre offentlige tjenester og særlig vårt helsesystem, som så ble brukt som påskudd for fengsling av innbyggere med lockdown, ødeleggelse av vår industri, utflagging av våre fabrikker, ødeleggelse av økonomien vår), hans hevngjerrige sadisme (innesperring, og nå helsepass for å ødelegge livene våre og vise oss hvem som hersker). Eskapadene til den absolutte småkongen irriterte til og med dronningen.

I Neros fotspor har Macron nettopp gjort de uvaksinerte til syndebukkene for den raskt utførte utarmingen av franskmennene som ble skapt av de demente, uberegnelige og motstridende tiltakene han innførte angivelig mot Covid, selv om sykdommen er relativt godartet og bare påvirker en liten del av befolkningen som det ville vært lett å beskytte og behandle.

Hvorfor brenner ikke Macron de uvaksinerte levende?

Hvis Macron ikke brenner de uvaksinerte levende, kommer det ikke av hans godhet. Nei, det er fordi han trenger dem for å utvide velgergrunnlaget i forberedelsene til presidentvalget. Han forsto at den høyreekstreme trusselen ikke lenger var vellykket. Marine le Pen begynte å støtte seg til den dominerende ideologien (kapitalisme, globalisme, NATO-transatlantisme og EU-europeisme) som venstresida gjorde før henne, og det ble umulig å demonisere hennes Rassemblement National. Macron måtte derfor finne en annen trussel, og de uvaksinerte, som enkelt kan beskyldes for å bringe hele befolkningen i fare takket være deres lettsindighet og mangel på godt borgerskap, er den ideelle syndebukken for en fiktiv trussel.

Terrortrusselen fungerte på samme måte. Mellom 11. september 2001 og starten på Covid-19 «pandemien» befolket ekte eller oppdiktede terrorister våre mareritt og fylte mediene våre. Folk ble vant til å se friheten smelte som dugg for solen, selv om sannsynligheten for å bli offer for et angrep var uendelig liten. Men terrortrusselen har gjort sin nytte og gått ut på dato, og man kan bare undre seg over med hvilken beleilighet skjebnen har trukket helsetrusselen ut av hatten, til fordel for hans kaste. Et mirakel! Videre har Macron nettopp reist til Lourdes for å takke jomfru Maria…

Og i mellomtiden fortsetter de å holde klimatrusselen over hodene våre … En sikker og varig verdi!

Det vaksinerte Frankrike er de rikes Frankrike

liber graf
X-aksen (bortover) inntekt / Y-aksen vaksinasjonsprosent

Man trenger bare se på grafen i denne artikkelen fra Liberation for å innse at jo høyere inntekt i en kommune,  jo flere innbyggerne er vaksinert. Macron befrir derfor vaksinerte, som han anser for å være potensielle velgere. De uvaksinerte betrakter han på en måte som De gule vestene til Covid-19. Så ofrer han nok en gang arbeiderklassen, som likevel hater ham, for å samle småborgerskapet rundt sin hygieniske og autoritære plan som skal ordne alt…

Vaksinen har ingen medisinsk funksjon. Det beskytter ikke mot Covid. Og apropos, det er heldig for oss at Covid – versjonen som finnes i media og desimerer befolkningen – ikke eksisterer, ellers ville vi alle vært døde, siden vaksinen synes å forverre epidemien og siden tradisjonelle medisiner er forbudt for oss … Vaksinen har en politisk funksjon, den brukes til å sette de to franske sosiale klassene opp mot hverandre. Dens rolle er å sette borgerskapet og arbeiderklassen mot hverandre: ledere, lærere, tjenestemenn, de som jobber på kontorer eller eksternt, velstående pensjonister, mot de som har hendene i gjørma og som den herskende kasten forakter (eller hedrer) i henhold til den grad de har behov for dem.

Helsepass

Selv om Macron som vanlig har valgt sommeren til å begå sin forbrytelse, er det en betydelig motstand mot helsepasset hans. Men den kommer nesten helt og holdent fra grasrota.

Den gleder meg fortsatt. I løpet av de siste ukene har jeg vært fortvilet over stillheten, om ikke kollaborasjonen, til den såkalte parlamentariske opposisjonen. Få stemmer har blitt hevet mot Macrons og hans kaste sin bruk av Covid for å berike seg og gjøre oss til slaver. Jeg forsto ikke hvorfor Mélenchon, for eksempel, syntes å mene nedstengning, masker og nedleggelser av butikker, restauranter og teatre er normalt. Jeg fant det vanskelig å tro at han lydig bøyde seg for Macrons innfall. Det tok meg lang tid å innse at han ikke ønsket eller hadde råd til å havne i strid med De Grønne, som i sin fanatiske hygienisme og fornektelse av sykdom og død ønsket å stenge alt ned og sperre oss alle sammen inne, mens man venter på at viruset skal utryddes, som om det var mulig å utrydde et virus.

Mitt eneste håp nå er at protestene vil utvikle seg nok til at parlamentarikerne blir tvunget til å lytte til grasrota.

Et annet spørsmål plager meg:

Forstår ikke folk at vi mer eller mindre er et diktatur, eller betyr det overhodet noe for dem?

Her er definisjonen av diktatur gitt av ordboka: «Innenfor politikken kaller vi diktatur et regime der en person (diktator) eller en gruppe personer som har absolutt makt opprettholder den på en autoritær måte og utøver den vilkårlig.»

Vi ser at alt stemmer med Macron. Han tar sine ordre fra EU-kommisjonen, som er underlagt en konstitusjon vi avviste i en folkeavstemning i 2005.

Dette er årsakene jeg fant for befolkningens apati:

*Franskmenn mener at det vel ikke kan finnes et diktatur i Frankrike, frihetens og menneskerettighetenes land.

*Franskmenn tror at regjeringer jobber for deres beste. De kan ikke få seg til å tro at de er villige til å ødelegge dem for sin rikdom eller av karrieregrunner.

*Franskmenn innser ikke at de blir feilinformert hele dagen og at de er utsatt for konstant propaganda. De tror på media og regjeringen som lyver for dem om og om igjen, åpent eller ved utelatelse.

*Franskmenn tenker ikke selv. De gjentar bare det de hører eller leser i media, men det hindrer dem ikke i å klamre seg fast i disse ideene som om deres liv var avhengig av det.

*Franskmenn trenger medborgernes respekt. Å tenke «som alle andre» beroliger dem.

*Fordi de tror på regjeringen, dens medier og dens «forskere» som fremmer frykt, hat og splid, eller fordi de ikke lenger vet hvem de skal tro, blir franskmenn slukt av en form for blindt kollektivt hysteri, men de innser ikke det.

*De fleste verdsetter sin tro mer enn virkeligheten. I stedet for å se hva som faktisk er, ser de hva de tror er der, eller burde være der.

Krigspropaganda

Krigspropaganda er ikke anderledes enn Covid-propagandaen, den skaper på samme måte en form for kollektivt hysteri som feier alt vekk som en flodbølge. Det er lettere å drive folkemengder til galskap enn å overbevise dem med fornuft og sunt vett. Pasifistene blir feid bort av krigshisserne, og de rasende menneskene lar seg trekke inn i en krig de kommer til å betale prisen for. Det minste argument for sunn fornuft eller logikk, den minste advarsel, forbehold eller nøling blir betegnet som forræderi.

Blindhet og fanatisme sår alltid død og urettferdighet. Har vi glemt hvordan Jaurès ble myrdet 31. juli 1914 for å ha forsøkt å forhindre massedrapet 1914-1918 (20 millioner døde), og hvordan hans drapsmann ble frikjent 29. mars 1919 med elleve stemmer av tolv, og at enken hans ble pålagt å betale kostnadene? Et jurymedlem våget til og med å si at snikmorderen hadde utført sitt hjemland en tjeneste: «Hvis krigsmotstanderen, Jaurès, hadde vunnet, kunne ikke Frankrike ha vunnet krigen.»

Jean_Jaurès,_1904,_by_Nadar
Jean Jaurès, sosialistlederen som kunne ha forhindret massedrapet.

Dypt sjokkert utbrøt Anatole France: «Arbeidere, Jaurès levde for dere, han døde for dere. En uhyrlig dom kunngjør at drapet på han ikke er en forbrytelse. Denne dommen gjør dere og alle de som kjemper for deres sak til fredløse. Arbeidere, hold dere våkne!»

Folket gikk ut i gatene for å protestere mot dommen. Politiet angrep demonstranter og det var to dødsfall.

Hat mot de uvaksinerte flommer over på TV

Jeg hørte på de vise hodene i fjernsyn for en stund siden. Det er utrolig hvor mye hat som oser fra dem. Mer tyrannisk enn tyrannen, mer giftig enn klapperslangen, maktens vaktbikkjer, alle full av dydig indignasjon, omsluttet av det samme harske hatet mot de uvaksinerte og De gule vester, som begge har begått den uforklarlige forbrytelsen å nekte å underkaste seg kastens forskrifter, selvsagt for deres eget beste. Disse læremesterne vil aldri tilgi oss for å late som om vi vet bedre enn dem hva som er bra for oss. Og vi kan se at de ikke vil slippe taket – det vil være dem eller oss.

Men det finnes motstand, og motstanden finner mystiske veier. Den kommer ofte fra der vi minst venter det, fordi mot ikke har noe med ideologier å gjøre, som vi vanligvis arver. Mot kommer fra oss selv, og det viser seg ofte uventet, i begynnelsen av en uutholdelig situasjon. Det presser oss, nesten uten at vi vet det selv, til å ta personlige risikoer for å redde verdier og/eller våre medmennesker. De «modige» selv er nesten alltid overrasket over motet sitt, fordi de ikke bestemmer seg for å være modige, det er omstendighetene og deres nivå av indre styrke som avgjør det. Som vi vet, er det veldig få modige mennesker. Derfor tror jeg på mot, uansett hvor det kommer fra.

Nero var ikke modig. Han var en narsissistisk og sadistisk psykopat, en ondsinnet galning. Som alle feige mennesker, misbrukte han makten sin. På grunn av vilkårligheten, maktmisbruket og brutaliteten, fant han seg isolert. Senatet avskjediget ham, og for å unnslippe straffen for foreldremordere, begikk han selvmord. Senatet stemte over damnatio memoriae og forbannet minnet hans.

Macron har ikke en tragisk dimensjon. Selv om han er like isolert, som han selv erkjente da han klaget over at vi har blitt «en nasjon av 66 millioner anklagere», vil han ikke stå til rette for skaden han har utrettet mot oss. Han vil ikke bli holdt ansvarlig for sine forbrytelser. Han er bare en skrot-Nero, en forbipasserende Nero. Han lånte Neros klær, som en skuespiller tar en rolle som passer ham, for å oppfylle oppdraget som kasten hans har betrodd ham: å plyndre Frankrike og tvinge franskmennene til underkastelse. Kasten vil skrote ham når han har gjort sin nytte, for å erstatte ham med et annet villig tyranni (favoritten ser foreløpig ut til å være Xavier Bertrand) som igjen og på sin måte vil splitte Frankrike og franskmennene … for deres eget beste, selvfølgelig!

Et håp

I følge Michel Maffesoli, – hans ikonoklastiske tanker er alltid forfriskende – føler den vestlige kasten i likhet med Emmanuel Macron at den mister makten, og dette forklarer hvorfor de har blitt hardere. Faktisk er samfunnet i endring, æraen av individualisme arvet fra opplysningstiden nærmer seg slutten, og samfunn av liv og interesse skapes overalt. Den politisk-økonomiske makten bekjemper dette ved å kalle den «kommunitarisme», men de har allerede tapt kampen. Folk kommer sammen og deler. De begynner å bo sammen igjen. Og som vi vet, enhet gir styrke!


Le Grand Soir Dominique Muselet tilbrakte den første delen av livet i Nord-Frankrike. Etter universitetsstudier underviste hun i noen år, før hun gikk inn i næringslivet i forskjellige lederstillinger. Hun har bodd i flere land: Kamerun, Canada, India, Palestina/Israel, Mexico. Disse lengre oppholdene i andre land, mange av dem underlagt vestlig imperialisme, har hjulpet henne til bedre å forstå geopolitiske maktforhold. Hun ble spesielt beveget av tragedien til palestinerne og deres kamp for frihet. Siden hun kom tilbake for å bosette seg i Frankrike i Paris, har hun forsøkt å dele sin brede økonomiske, politiske, geopolitiske og åndelige erfaring gjennom sine oversettelser og artikler.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les: Hvem er Emmanuel Macron og hvem står bak ham?

Forrige artikkelTo investorer, samme postboks
Neste artikkelIskremprodusenten Ben & Jerry’s avslører Israels anti-BDS-strategi
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.