Dødelig medisin og organisert kriminalitet

0

Bokomtale:

Av Thore K. Aalberg.

Peter C. Gøtzsche (2013): People’s Press

Dødelig medicin og organiseret kriminalitet – Hvordan medicinalindustrien har korrumperet sundhedsvæsenet

Peter C. Gøtzsche er professor og overlege, dr. med., cand. scient. og leder for det nordiske Cohrane-senteret. Det er flere slike sentre, og felles for alle er at de er helt uavhengige av den farmasøytiske industrien. Det er kommet flere bøker i det siste som setter søkelyset på legemiddelindustriens makt.

Den kritikken som har kommet fra alternativt medisinsk hold har blitt fullstendig avvist av skolemedisinen, og noen har gått så langt som til å hevde at den formidler konspirasjonsteorier. Men alternative behandleres kritikk er som en mild bris å regne i forhold til den som kommer fra den lille delen av skolemedisinen som ikke er kjøpt og betalt av den farmasøytiske industri.  Felles for alle kritikere er at de ikke har noe til overs for alternativ medisin, og at de har en nærmest religiøs tro på at evidensbasert medisin er det eneste saliggjørende.

Den som har gått lengst i krikken er Gøtzsche. Han vet nok hva han snakker om, siden han selv har vært ansatt i den farmasøytiske industrien. En industri som forårsaker flest dødsfall, etter hjerte- og kar-lidelser og kreft. Han sammenligner den farmasøytiske industri både med stalinismen og nazismen, men også annen kriminell virksomhet, som Hells Angels og mafiaen.  Det er skremmende mange likheter mellom legemiddelindustrien og gangstervirksomhet. Gangstere bestikker politikere og andre, og det gjør også den farmasøytiske industrien. Forskjellen er imidlertid at nesten alle menneskene i denne industrien ser på seg selv som lovlydige borgere, som ikke ville finne på å røve en bank. Men sammen i en gruppe skjer det noe med dem. Det blir på samme måte som krigsforbrytere, som gjør ting som de selv ikke trodde de kunne gjøre. En annen forskjell mellom legemiddel- industrien, som tar livet av folk og skader dem, og annen kriminalitet, er at ingen blir straffet. Denne industrien har mye til felles med tobakksindustrien. Hvis det kommer forskning som dokumenterer skadevirkninger, reiser industrien tvil om forskningen, og det vil ofte føre til at enda flere dør før et preparat blir trukket tilbake. Medisiner som skulle hjelpe mennesker med uregelmessig hjerterytme drepte like mange amerikanere i året som antall døde amerikanere i Vietnamkrigen. En annen strategi er å si at det kanskje har vært uregelmessigheter før, men nå er det selvfølgelig et tilbakelagt stadium. De har jo så høye etiske standarder.

Hovedaktøren når det gjelder kriminaliteten, og som er ansvarlig for alle de tusenvis av unødvendige dødsfall, er den farmasøytiske industri. De driver med et utpreget forskningsjuks, dødsfall på grunn av bivirkninger blir til «ukjent årsak», bivirkninger blir ikke rapportert, utvalget er skjevt og skader etter kort forsøksperiode blir ikke tatt med. Blir industrien konfrontert med negative sider, blir det benektet, og den går ikke av veien for å benytte seg av løgner og trusler. Den sponser legeorganisasjoner, medisinske tidsskrifter, pasientforeninger og bruker sosiale medier og internett uten at det er så lett å se at det er den som står bak. Universiteter, høyskoler, forskningsinstitusjoner får enorme summer. Det samme gjelder legemiddelverket og andre myndigheter som skal kontrollere industrien.

En av verstingene er det amerikanske FAD, Food and Drug Administration (en blanding av det norske Legemiddelverket og Mattilsynet). Der arbeider flere seriøse forskere, men alt for mange av lederne lar seg bestikke av legemiddelindustrien. Og de amerikanske politikerne gjør ikke noe med det, fordi denne industrien er en stor eksportnæring, og de to store partiene får en enorm økonomisk støtte. Republikanerne får desidert mest. Situasjonen i Storbritannia og Tyskland er ikke mye bedre.

Alt for mange leger er «nyttige idioter», og de er naive og tror at de ikke lar seg påvirke av store pengesummer fra den farmasøytiske  industrien. Det er det bare andre leger som gjør. Verstingene er psykiaterne, som pusher på pasienter vanedannende narkotika mot depresjon. Medikamentene fører både til drap og selvmord, og når pasientene får abstinens av å opphøre med den farlige giften, får de beskjed om å fortsette fordi de ikke har blitt kvitt sykdommen. Det er ingen dokumentasjon på at medisin som inneholder serotonin, har noen effekt. Den beste dokumenterte behandlingen mot depresjon er mosjon og riktig ernæring. ADHD- medisiner kan føre til sinnssykdom. Pasienter klarer seg best i de deler av verden hvor bruken av psykofarmaka er lavest.

Det mest spekulative er å erstatte billige og relativt sikre medisiner med dyre og usikre. Gøtzsche redegjør for den samfunnsøkonomiske siden ved å bruke medisin, og han hevder at 95 % av medisinbruken er fullstendig unødvendig. Han har lite tro på en endring til det bedre så lenge ikke medisinsk forskning blir styrt av fagfolk som ikke har økonomiske bindinger til den farmasøytiske industrien og at den blir kraftig vingeklippet.

Forfatteren er svært troverdig. Han henviser til forskning, men også egne og andres erfaringer. Han går detaljert til verks, av og til med en grundighet som gjør at det ikke er lett å følge med. Boken henvender seg både til leger, forskere, pasienter og andre interesserte. Når en ser bort fra medisinske faguttrykk og statistiske beregninger, er boken lett å lese. Gøtzsche blir til tider personlig, og det gjør boken enda mer leservennlig. Han har en rekke analogier. Noen er riktig fornøyelige og illustrerer budskapet meget godt. Enkelte kan vel være litt mindre egnet. Han sammenligner godkjenningsprosedyrer med mord bestilt av mafiaen. Halvparten i cash først. Leger lever ikke opp til de standarder som gjelder journalister, advokater og andre profesjonelle. Boken er full av uhyre mange interessante detaljer. Forfatterens tenkte eksempler, hvor legemiddelindustrien og dens håndlangere blir byttet ut med andre aktører, viser til fulle at mange vil trenge en psykiatrisk diagnose. Han blottstiller galskapen i psykiatrien, som finner opp nye diagnoser på menneskelig adferd som er innenfor normalen.

Boken blir til tider humoristisk, både på grunn av forfatterens ironiske form, og ikke minst på grunn av sitater fra løgnere, som forsøker å fremstille seg som representanter for den høye moral og vitenskapen. Språket er stort sett lett og ledig. Men noen ganger kan jeg få inntrykk av at forfatteren må ha klisterhjerne, med sine mange innskutte setninger, og har glemt at noen har glede av flere punktum. Gøtzsche er flink til å oversette fra engelsk, men noen forkortelser, som medisinere er fortrolige med, kunne med fordel ha blitt skrevet fullt ut. Boken har en stikkordsliste på ca. 1700 ord og 1140 referanser. Det skal bli spennende å se om boken blir å finne på pensumlister til studenter i medisin og andre helsefag, etikk, journalistikk, samfunnsfag og retorikk. Men det blir også interessant å se om noe norsk forlag tør å gi den ut. For den som vil samle saklig og velbegrunnet dokumentasjon på dødelig medisin og organisert kriminalitet, er boken et funn.

Cand.polit., fagbokforfatter og homøopat

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.