oss 100 kroner!
Åpent brev til Aftenpostens redaktør, Trine Eilertsen.
Hver uke mottar jeg kjærlige hilsener fra deg, Trine. «Kjære Pål,» skriver du med store bokstaver, enda vi ikke er introdusert for hverandre en gang. Og jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at denne hilsenen kanskje ikke er fra deg til meg personlig, men er noe markedsavdelinga har funnet på. Men teksten er utvilsomt din, og jeg skulle så gjerne ha tatt deg alvorlig når du skriver:
| Kjære Pål En meningsartikkel kan av ulike grunner oppleves som god. For min del er det ikke en forutsetning at jeg er enig i alt som står der. Men det er et kriterium at jeg får vite noe jeg ikke hadde tenkt på før, at skribenten utfordrer meninger jeg trodde var opplagte, og at researchen er grundig og ryddig. I Aftenposten satser vi på meninger, og denne uken har både interne og eksterne skribenter fått tankene i gang. Og hva i all verden skal vi bruke vaksinepasset til? God helg! Trine Eilertsen |
Jeg får vel svare på tiltale, så kjære Trine, hvorfor skulle jeg tro på deg? Er du virkelig så opptatt av ulike meninger som det du skriver i din hilsen til meg? Jeg tillater meg å tvile.
Og vet du hvorfor?
Jo, to ganger har jeg testet din vilje til å publisere mine meninger og to ganger har jeg fått avslag på grått papir.
17. april publiserte du John Færseths artikkel med tittelen «Den elleville konspirasjonskulturens tilbakekomst». Artikkelen var blant annet et angrep på meg, og jeg har ikke noe imot å bli angrepet, så det var greit nok. Men god folke- og presseskikk tilsier at jeg burde ha fått lov å svare i din avis. Og kanskje var jeg litt naiv, påvirket av din ukentlige epostflørt, men uansett, så la jeg en del arbeid i å drøfte spørsmålet om konspirasjonenes rolle i samfunnet før og nå. Jeg tenkte jeg kunne bidre med «noe du ikke hadde tenkt på før», som du skriver.
Personen John Færseth interesserer meg ikke noe særlig, men siden jeg bor halve året i Italia, et land der konspirasjonen er mer normen enn unntaket, benyttet jeg anledningen til å løfte temaet ut fra den stadige kjeftesonen som Færseth deltar i, der det er om å gjøre å stemple folk som «konspirasjonsteoretikere», for å utdefinere dem fra den offentlige samtalen. Så jeg sendte deg artikkelen:
Finnes det konspirasjoner i virkelighetens verden?
Men du, det vil si din debattredaktør, avviste den, og ville ha meg til å forkorte den til det meningsløse, ned til kommentarfeltets fordummende format. Jeg takket nei. Så interessant er tross alt ikke John Færseth og hans skrudde meninger. Jeg ga deg en veldokumentert og drøftende artikkel, skrevet spesielt for avisa di, og du ga meg fyken.
Kjære Trine, jeg er din kollega. Jeg er opptatt av den saklige offentlige samtalen der ulike meninger brytes og der argumenter teller. Du redigerer ei avis som har en omsetning på 1,5 milliard og 250 ansatte. Jeg redigerer ei nettavis som kommer ut 365 dager i året og har ei omsetning på rundt millionen og 1 ansatt (ikke meg). Men vi har begge forpliktet oss til å følge Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.
Avisa di eies av Nordens største mediehus, Schibsted, og som jeg har påvist, har Wall Street en solid finansiell kontroll over dere. steigan.no, derimot, er 100 prosent avhengig av gaver fra leserne. Vi har ingen rike onkler eller tanter, og heller ingen statsstøtte. Vi lever utelukkende av lesernes tillit. Du lever av tilliten fra Wall Street.
Les: Wall Street har tatt stadig sterkere kontroll over Schibsted
Jeg trodde på deg da du skrev at du er opptatt av debatt og fri meningsutveksling. Derfor brukte jeg tid på å skrive en kronikk, spesielt utformet for avisa di. Men du avviste meg. Sånt lærer man av.
Jeg burde naturligvis ha lært denne leksa før. I 2015 sendte jeg deg nemlig denne artikkelen som et kronikkforslag:
Bombingens uutholdelige letthet
Den var et svar på Jonas Gahr Støres utrolig lettvinte og overflatiske svar på professor Terje Tvedts grundige kritikk av Norges rolle i krigen mot Libya. Men din debattredaktør ville ha meg til å kutte den ned til 1300 tegn, noe som sjøsagt var en fornærmelse. Jeg burde ha lært av det. Uansett hva du skriver i dine ukentlige eposter, så er du ikke opptatt av saklig meningsbryting, i hvert fall ikke hvis meningene og analysene kommer fra folk som ikke tilhører det gode selskapet av snakkende hoder, men fra folk som, for å bruke dine ord «utfordrer meninger du trodde var opplagte».
Kjære Trine, vi kan ikke fortsette på denne måten
Dette går ikke lenger. Du og Aftenposten står naturligvis fritt til ikke å ta inn mine artikler, men heldigvis for leserne er det nå blitt mulig, sjøl om man ikke eier nåla i veggen, å komme ut med meninger og analyser uten å ha storfinansen eller staten i ryggen. steigan.no leses over hele verden, og er oversatt til minst sju språk. Her er et knippe av artiklene våre oversatt til russisk. Vi leses av folk fra alle miljøer og samfunnslag, av folk som setter pris på god journalistikk og ærlige, veldokumenterte artikler. Så sjøl om du slenger døra i fjeset på meg, så kommer våre analyser ut til alle som vil lese dem.
Men vi kan ikke fortsette på denne måten, kjære Trine! Enten begynner du å behandle meg som en likemann, en relevant samfunnsdebattant med interessante, om enn kanskje ikke så mainstream analyser, ellers må du slutte å sende meg ukentlige flørtende eposter der du hevder at du er opptatt av fri meningsbryting, grundig research og saklig debatt.
PS: Og en ting til, Trine; hos oss har du naturligvis tilsvarsrett.
