oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Det er ikke enkelt å forstå den norske klimadebatten. På den ene siden finnes det trolig ikke et eneste land i verden der «det grønne skiftet» er kommet lenger enn hos oss. Vi var nesten fullelektrifisert allerede i 1990. På den andre siden advarer industrien/LO, energibransjen og omtrent alle politikere mot faren for klimasammenbrudd dersom Norge somler med rest-elektrifiseringen av Norge. Hvorfor er det slik at energisektorens ekkokammer jobber så frenetisk for at de siste kilo av norske CO2-utslipp skal fjernes for å unngå klimakatastrofen, mens resten av verden knapt bryr seg om annet enn klimaretorikk?
Litt av problemet er at norsk klimastatistikk ikke klarer å få med seg de enkleste ting: En vesentlig del av den norske vannkrafta brukes som kjent i kraftkrevende kjemisk industri og til metallproduksjon. Tenk hva som ville skjedd med de globale klimagassutslippene dersom denne industrien hadde vært flyttet til et hvilket som helst utland!
Ellers er selvfølgelig norsk oljeproduksjon den sektoren som gir størst CO2-utslipp i Norge. Men denne sektoren skal likevel, ifølge regjering og storting, hente opp fossil energi så lenge det er energi i brønnene. Vi kunne lett ha fjernet tredjeparten av våre totale klimagassutslipp, ved å eksportere 1 % mindre olje og gass enn vi gjør. Men i stedet foreslår «klimapolitikerne» at vi skal eksportere enda mer gass til EU – dvs. også den gassen som blir til overs dersom sokkelen elektrifiseres. Snakk om klimatiltak: Vi flytter noen millioner tonn utslipp fra det norske klimaregnskapet til regnskapene i EU, verken mer eller mindre. Kreativt?
Jeg har tidligere skrevet fyldigere innlegg om andre «klimatiltak» som mangler både logikk og relevans. Her er noen stikkord:
• Verden bruker nesten 30.000 TWh «elektrisitet», for det meste lagd og kull og gass. Vi skal bygge inntil 80 TWh med vindkraft m.m. for å «redde» verden og å rasere Norge. Absurd.
• Mange hevder at Norge har tjent så ekstremt på olje og gass at mye av overskuddet nå bør brukes på (tvilsomme) klimatiltak. Men også andre land har tjent på fossil energi m.m. Forskjellen på Norge og andre land er at Norge har plassert overskuddet i et synlig, offentlig fond, mens interesser i andre land har privatisert overskuddet og plassert det i skatteparadis. Skal man straffes for et fornuftig vedtak?
• Den reduserte bruken av kull i Europa de siste årene skyldes ikke økt vindkraftproduksjon, men en kolossal bruk av fossil bioenergi (flis og pellets) importert fra Nord-Amerika og Brasil. Det blir juks når EU har vedtatt at flis og pellets skal være «fornybar» energi, uten å være det.
• Norge har nå en kabelkapasitet til EU som tilsvarer halvparten av vår elektrisitet. Skal vi virkelig eksportere strøm vi ikke har?
• Bransjen hevder stadig oftere at kablene til EU også skal brukes til import. Men det blir ikke vindkraft fra Danmark, som Espen Barth Eide i Dagsnytt 18 sensasjonelt hevdet i fjor: «Det er dansk vindkraft som driver norsk aluminiumsindustri om natta»! I stedet blir det naturligvis miksen av strøm på EUs nett som vil bli importert (80 % fossil energi). Litt av et klimatiltak.
Ut fra slike fakta, blir det stadig lettere å se at norsk energipolitikk slett ikke handler om klimaspørsmål. Energipolitikken handler om utbygging av 10.000 nye vindturbiner, utbygging av unødvendige kraftkabler til EU, utbygging av kraftkrevende datasentre med en betydelig overkapasitet, batterifabrikker med overkapasitet, en meningsløs utbygging av det norske kraftnettet, fullelektrifisering av Norge og en underordning av norsk energipolitikk under EUs kraftforvaltning. Alt dette vil gi ufattelige kostnader som norske strømkunder skal dekke. Ingenting har noe med det globale klimaet å gjøre.
Erkjennelsen blant folk flest om at regjeringens energipolitikk langt på vei er ren svindel, har for lengst fått konsekvenser også for den norske klimaretorikken: Myndigheter og bransje har innsett at de ikke kan selge oss en stadig dårligere kraftforsyning og en tredobling av strømprisen uten å pakke tiltakene inn i julepapir i kombinasjon med søtsaker og skremsler. Og de tar i så det monner: Verden er i ferd med å brenne opp – katastrofen nærmer seg med stormskritt. Dramatiske «klimatiltak» er nødvendige, helst før 2030.
Konklusjonen må derfor bli: De som er bekymret for det globale klimaet, bør rette oppmerksomheten mot de fleste utland – Norge har i stor grad løst sine problemer. Og: Dersom Norge skulle trenge mer fornybar energi, fins det en rekke muligheter som er vesentlig bedre enn vindkraft.
