oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
Første side på Aftenposten: «Putins prosjekt har vært å undergrave demokratiet i Vesten.» Hvorfor det? Det trenger ikke vi svar på da det er alminnelig kjent at «russernes aggresjon» nærmest er genetisk. Afghanistan, Somalia, Irak, Libya, Syria, listen av russiske aggresjoner er jo lang. Russerne driver med cyberterrorisme. Beviset? Aftenpostens kommentator finner det i Washington Post: Kodene hackerne bruker «lar seg ikke installere på systemer som bruker kyrilliske tegn».
Man skulle tro at kodene, tilpasset latinsk-skrift som brukes i Vesten, heller ikke vil kunne brukes hos den største delen av verden som i likhet med det russiske språket ikke bruker latinsk-skrift. Men det må være russerne, da «metodene de har brukt er både slu og sofistikerte». Russerne «bruker alt», til og med «spionasje»: Hvem har ikke nå hørt om NSAs spionering på europeiske ledere? Aftenpostens kommentator kan dessuten bekrefte, for det står jo i «en artikkel i The New York Times»: Biden-regjeringen mener Putin styrer «mer som en hardkokt mafiaboss enn en tradisjonell statsleder». Og skulle vi fortsatt tvile på russernes innavlede ondskap, så er det bare å se på Putins «lille Mona Lisa-smil».
Parallellene mellom russofobi og antisemittismen er slående. Den er ikke rettet mot spesifikke historiske hendelser. Russofobien omgjør karakteristikker som barbarisme og despotisme til iboende russiske egenskaper, som deretter begrunner stigmatisering av Russland. Som antisemittismen kan russofobien til tider gå i dvale som om den ikke eksisterte, bare for å blusse opp med ny intensitet, vekket av den første og beste hendelse, enten den er av lokal- eller geopolitisk art. Som antisemittismen har russofobi et religiøst fundament som ikke kan begrenses til en bestemt epoke. Dette forklarer hvorfor russofobi er et vestlig fenomen, nærmere sagt et nord-katolsk og protestantisk fenomen. Kina og Japan har også hatt konflikter med Russland, til og med våpenkonflikter, men verken kinesere, japanerne og andre asiater, samt afrikanerne, araberne eller søramerikanerne er antirussiske.
I motsetning til EU, har USA en grunn til å ta i bruk den latente vestlige russofobi. Russland står i veien for USA; skulle russerne i likhet med europeerne underkaste seg USA, ville Kina bli tvunget til å følge etter. Men å leke med det som kan kalles en antisemittiske-tankegang, der det angis at en bestemt etnokulturell gruppe har iboende negative attributter, kan vise seg selvdestruktivt. Allerede nå ser vi premissene til en tredje «antisemittisme» på fremmarsj i USA: Den skyldige er hverken jøde eller russer, men den «hvite mannen» og to millennier av hans historie og kultur.
