oss 100 kroner!
Den vestlige mediedekningen av Myanmar har vært avhengig av organisasjoner som er finansiert og utviklet av en beryktet frontorganisasjon for amerikansk etterretning og er partnere med det britiske utenriksdepartementet. Kan man stole på dem?
Av Kit Klarenberg, The Grayzone.
11. april avslørte nyhetsnettstedet Myanmar Now det som så ut til å være den mest forferdelige massakren hittil i det konfliktfylte landet. I følge nettmediet hadde minst 82 mennesker blitt drept av sikkerhetsstyrker i byen Bago.
Detaljer om massedrapene var ekstremt blodige. I alt ble 40 til 50 innbyggere meid ned av kraftig artilleriild, inkludert flere ungdommer. Ofrene ble angivelig stablet inn i en lokal pagode. Et anonymt øyenvitne hevdet at noen fremdeles var i live og at det «kunne høres stønn fra likhaugene.»
Dagen etter hevdet Myanmar Now at drapsmennene fra militærets sikkerhetsstyrker hadde skjult og ødelagt alle spor etter deres avskyelige forbrytelser. Pagoden, ifølge mediet, «så ut som den hadde før aksjonen… blod var vasket bort, likene borte og okkupasjonssoldater fjernet.»
Det ble sagt at ofrene alle var aktivister som protesterte mot Myanmars militærregjering, kjent som Tatmadaw, som tok makta fra den valgte regjeringen 1. februar. Prosessen forvandlet landet til et tema med intens interesse fra vestlige medier mens Vestens kampanje mot Tatmadaw ble trappet opp.
Dekningen av den påståtte massakren fra Myanmar Now, som er basert i hovedstaden i Naypyitaw, ble videreformidlet av en rekke hovedstrømsmedier, blandt andre Al-Jazeera, BBC, Deutsche Welle, Reuters og Voice of America. Alle publiserte artikler basert utelukkende på MNs rapportering. De fire første mediene resirkulerte et spesielt fengende sitat fra protestarrangøren.
“Det er som folkemord. De skyter på hver eneste skygge, fortvilet arrangøren. “Vi sympatiserer med situasjonen i etniske områder. Jeg føler at de begår folkemord mot sitt eget folk.”
Myanmar Now’s dramatiske overskrift ble spredt over hele verden: «det nest høyeste antallet døde på en enkelt dag», og «det høyeste antall omkomne på en dag på ett sted» siden militærkuppet 1. februar. Kilden til tallet var en lokal NGO basert i Thailand, Assistance Association for Political Prisoners (AAPP). Denne organisasjonen har også fått mye omtale i den vestlige dekningen av utviklingen i Myanmar.
Det som ingen av mediene hittil har nevnt, er imidlertid at både AAPP og Myanmar Now har mottatt omfattende finansiering fra USAs organisasjon for regimeskifter, National Endowment for Democracy (NED). NED er beryktet for å finansiere media og sivilsamfunnsorganisasjoner over hele verden for å undergrave regjeringer som USA prøver å velte. Grunnleggerne har til og med innrømmet at NED ble opprettet for å gjøre i det åpne hva CIA pleide å gjøre i det skjulte.
Men det er ikke den eneste grunnen til å stille spørsmål ved de sanne motivene og målene til disse to sentrene i Myanmar-opposisjonen, eller å se på rapporteringen deres med en viss skepsis.
Reuters skaper og utvikler drøssevis med «uavhengige medier» som fremmer britiske interesser
Ingen omtale av Myanmar Nows finansiering kan bli funnet på den amerikanske statlige organisasjonens egen nettside. Imidlertid ble dette sponsingen omtalt i 2019, i en CJR-profil av mediets stifter, Swe Win, en erfaren agitator mot landets militærregjering som ble fengslet i 1998 for å ha deltatt i en studentprotest.
Swe ble løslatt under et amnesti i 2005, flyttet til Thailand og ble seniorreporter i Myanmars eksilstiftede medium The Irrawaddy – som også har blitt finansiert av NED – før han vendte tilbake til Yangon i 2012.
Myanmar Now er ikke bare støttet av NED; mediet ble opprettet av Thomson Reuters Foundation (TRF), det London-baserte nyhetsbyråets veldedige stiftelse. Som Max Blumenthal rapporterte for The Grayzone, har TRF inngått et nært samarbeid med Storbritannias utenriksdepartement i flere hemmelige informasjons-operasjoner som hadde som mål fremme britiske utenrikspolitiske interesser.
TRF uttalte i lekkede dokumenter at det skapte Myanmar Now i 2015 under oppkjøringen til landets nasjonale valg – det første åpne valget siden 1990. Fra starten av, har Myanmar Now formidlet informasjon på både engelsk og burmesisk for nasjonal og internasjonal syndikering.
Myanmar Now er skremmende lik en annen «uavhengig nyhetstjeneste» etablert av TRF på et lignende politisk hensiktsmessig tidspunkt: Aswat Masriya, en egyptisk publikasjon grunnlagt i kjølvannet av landets revolusjon i 2011. Mediet fikk skjult finansiering fra Storbritannias UD til en verdi av 2 millioner pund over en seksårsperiode. Operasjonen ble driftet fra nyhetsbyråets Kairo-kontor, hvor en hærskare av lokale journalister som var trent av TRF pøste ut over 1200 nyhetssaker hver måned på engelsk og arabisk, som deretter ukentlig ble videreformidlet av over 50 medier verden over.
Det var ganske åpenbart hvorfor Storbritannia finansierte lanseringen av Aswat Masriya. Fjerningen av den mangeårige vestvennlige egyptiske lederen Hosni Mubarak, landets skrøpelige overgang til demokrati og det påfølgende valget av den muslimske brorskaps kandidat Mohamed Morsi, hadde potensial til å true Londons store økonomiske interesser i Kairo og hele regionen. En nyhets-plattform som utgir innhold for både innenlandsk og utenlandsk konsum, ville gitt London en betydelig grad av kontroll over fortellingen i og utenfor landet etter hvert som hendelsene utspilte seg.
Denne tolkningen er understreket av Aswat Masriyas produksjon av nyheter, som inneholdt ukritiske artikler om begivenheter som president Abdel Fattah al-Sisis «valgskred» i 2014, der feltmarskalken vant med 96,91 prosent.
Det Reuters-skapte mediet ble også kjent for den rutinemessige hvitvaskingen av alvorlige overgrep fra egyptiske sikkerhetsstyrker, inkludert den brutale undertrykkelsen av en protest i august 2013 i Kairo hvor minst 817 demonstranter ble massakrert.
Faktisk kunne ingen indikasjoner på Egypts raskt forverrede menneskerettigheter under al-Sisis styre oppdages i Aswat Masriyas rapportering på noe tidspunkt. Med en pålitelig vestvennlig leder sikkert installert, trakk Storbritannia midler til arbeidet i mars 2017, og det ble lagt ned.
I en uttalelse til Grayzone avviste Thomson Reuters Foundation at Storbritannias utenriksdepartement støttet opprettelsen av Myanmar Now som med Aswat Masriya, og uttalte at UD ikke lenger var involvert i initiativet. Men i stiftelsens søknader til UD stod det imidlertid spesifikt at de har grunnlagt «lignende plattformer» i Myanmar, Irak, Zimbabwe og andre steder. Reuters nektet også å avklare hvordan Myanmar Now ble finansiert, siden det visstnok ikke ble gjort av den britiske regjeringen.
Data om NED-tilskudd tildelt Myanmar-baserte organisasjoner mellom 2016 og 2020 antyder at Washington årlig har brukt hundretusenvis av dollar på å fremme «åpenhet og ansvarlighet ved å øke publikums tilgang til troverdig informasjon» via «burmesiske og engelskspråklige nettsteder og sosiale medier.” Undersøkende journalistikk om «sosiale og politiske spørsmål» – Myanmar Now sitt varemerke – ble fremhevet som et sentralt mål.
AAPP er sitert i over 60 nyhetssaker publisert av Myanmar Now siden 1. februar, Samtidig er AAPP åpent nevnt som NED-stipendmottaker og har mottatt minst 592.000 dollar i direkte finansiering bare siden 2016. Dens grunnlegger og fellessekretær Ko Bo Kyi var til og med en NED-stipendiat og forsket på «fengselsreform som en forutsetning for demokratisering i Burma.»
AAPP, Vestens teller av døde, og finansiert av Vesten, ble etablert i Thailand i mars 2000 og er hovedsakelig bemannet av tidligere politiske fanger. AAPP hevder å kunne finne ut i sanntid antall personer arrestert, fengslet, siktet eller unnsluppet arrest, dømt og drept siden 1. februar. I prinsippet er det en god ide, men gruppens uttalte metode for å definere politiske fanger skaper spørsmål rundt dens pålitelighet, spesielt siden høydepunkt fra de daglige orienteringene så ofte ender opp som fengende, hjerteskjærende overskrifter i vestlige medier.
Foreningen «fastholder at motivasjonen bak arrestasjonen av ethvert individ i dens database er … politisk, uansett hvilke lover de er dømt under,» og karakteriserer dem som politiske fanger basert på oppfatningen av deres «handlinger snarere enn de angivelige anklagene. ” Videre sier APPP at det «ikke avgjør status som politisk fange basert på lovene enkeltpersoner blir arrestert, siktet eller dømt etter,» på grunn av bevisstheten om «falske, svake eller oppdiktede kriminelle anklager som brukes til å fengsle politiske aktivister, journalister, studenter og de som er i reell eller opplevd opposisjon mot tidligere og nåværende regimer.”
At helt uskyldige mennesker er blitt arrestert, forfulgt og fengslet ulovlig av Myanmars militære regime er vanskelig å tvile på. Tross alt, praktiseres politisk forfølgelse av dissidenter og demonstranter regelmessig i selvutnevnte liberale demokratier.
Men AAPPs løse, svært subjektive definisjon av hva som utgjør en politisk fange, åpner døren for å betegne bokstavelig talt alle som blir arrestert som en forfulgt dissident – til og med de som faktisk er skyldige i alvorlige forbrytelser, som ikke vil markere dem som politiske fanger etter de fleste objektive ideer om begrepet. Slik ensidig metodikk kan bare skape tvil om AAPPs dødstellinger virkelig også skal aksepteres til pålydende.
Det har vært utallige intense sammenstøt mellom demonstranter, væpnede grupper av regjeringsmotstandere, militæret og dets støttespillere de siste månedene. I noen tilfeller har til og med BBC innrømmet at volden kan ha blitt forårsaket av aktivister som kastet murstein mot politibetjenter, blant andre provoserende handlinger.
Videre, som den opposisjonsvennlige Frontier Myanmar dokumenterte, er demonstranter i forskjellige regioner utstyrt med «AK47 og M16-gevær og håndgranater», og bruker arsenalet sitt til å angripe politi og soldater. De er besluttet på å begynne å bruke nye geriljataktikker for å gjøre livet vanskelig for sikkerhetsstyrker. »
«Snart vil vi slå tilbake med en geriljastrategi,» sa en aktivist. «Vi har færre medlemmer enn sikkerhetsstyrkene, så vi må endre taktikk.»
27. april erobret Karen National Union-militsen en base fra Tatmadaw i kamper nær Myanmars grense til Thailand.
Det er uklart hvor mange av de som er fengslet av juntaen har vært med i aktiviteter som kan være legitime grunner for arrestasjon andre steder i verden. Det som imidlertid er sikkert, er at den amerikanskfinansierte AAPP fokuserer utelukkende på opposisjons-aktivister, der det virker som alle og enhver godt kan tenkes klassifiseres som politiske fanger etter organisasjonens løse definisjon og basert på en intern vurdering av deres «handlinger.»
«Jo flere sivile som ble drept, jo større ble sjansene for en internasjonal intervensjon»
Som internasjonale mediers i bunn og grunn eneste kilde til informasjon om tap og overgrep i landet, har AAPP en posisjon med en ekstraordinært priviligert status. Vestlige borgere er tvunget til å ta AAPPs stadig oppdaterte dødslister helt og holdent på deres ord, uten balanse, utfordringer eller noen sammenheng om finansieringen fra amerikanske styresmakter eller meget partiske politiske orientering.
Påstander om nært forestående eller pågående “folkemord” fra enkeltpersoner som knapt kan betraktes som upartiske observatører, har tidligere gitt begrunnelse for å destabiliserende vestlige intervensjoner i Kosovo, Libya, Syria og andre steder. Disse apokalyptiske advarslene har senere blitt funnet å være falske, mens opposisjonselementer i mange tilfeller i disse konfliktene bevisst angrep myndighetene for å utløse en hard gjengjeldelse.
For eksempel trente og CIA i 1998 Kosovos Frigjøringsarmé (KLA) til tross for at det amerikanske utenriksdepartementet klassifiserte gruppen som en terroristorganisasjon og en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som forbød støtte til terroraktivitet i provinsen. KLA fortsatte å myrde serbiske politikere og politimenn og trakassere og skremme lokale innbyggere som ikke støttet Kosovos uavhengighet, og utløste en hard respons.
“Jo flere sivile som ble drept, jo større ble sjansene for en internasjonal intervensjon, og KLA skjønte selvfølgelig det. En utenlandsk diplomaten sa en gang til meg: ‘Se nå her, med mindre du passerer kvoten på fem tusen dødsfall, vil du aldri ha noen permanent til stede i Kosovo fra utenlandsk diplomati’,» bemerket en kosovoalbansk forhandler uten tilknytning til KLA til BBC.
Som i Kosovo, trygler opposisjons-aktivister i Myanmar om at vestlige stater skal opprettholde et «ansvar for å beskytte», og bryter portforbud om natten for å skrive «Vi trenger R2P» og «R2P – redd Myanmar» med stearinlys. Disse oppfordringen har funnet et sympatisk publikum hos de samme vestlige mediene som stoler så sterkt på MNs skrekkinngytende nyheter og AAPPs tvilsomt beregnede dødstall.
11. april intervjuet France 24 Philip Sherwell, Asia-korrespondent for Sunday Times, om den påståtte Bago-massakren. Sherwells svar på spørsmålene angående hendelser han ikke personlig hadde vært vitne til, var så og si ordrette sitat fra Myanmar Nows rapport om hendelsen. Selv om han ikke direkte siterte dem eller AAPP, tydet innslagets undertittel, «sikkerhetsstyrker dreper 82 på en dag i Bago,» tydelig på at Sherwell stolte på disse kildene.
Mens han innrømmet at det var «veldig vanskelig» å få et nøyaktig tall på antall drepte, hyllet han metoden til «lokale pressgrupper» som «snakker til familier og kjenner mennesker som er der», og gjør «ganske god jobb i deres anslag.”
Basert på den tvilsomme undersøkelsen fra AAPP og Myanmar Now, i tillegg til mobilopptak som deles av aktivister – et skjelvete filmopptak av tropper som patruljerer en boliggate spilt om og om igjen gjennom den franske statlige kringkasterens intervju– erklærte Sherwell at tallet 82 døde sannsynligvis var omtrent riktig og hvis noe, et «konservativt» anslag.
Mainstream-medias avhengighet av åpenbart tvilsomme og partiske organisasjoner for innsikt i komplekse hendelser i fjerne land er ikke noe nytt. Det syriske nettverket for menneskerettigheter (SNHR), en kilde for vestlige nyhetsbyråer til antall døde og påstander om overgrep i den syriske krisen, blir alltid fremstilt som en «uavhengig» overvåkingsgruppe av journalister og rettighetsorganisasjoner. Som Grayzone imidlertid har avslørt, er den Qatar-baserte operasjonen – som driver åpenlyst lobbyvirksomhet for en «øyeblikkelig intervensjon» i Syria, i tråd med NATOs 1999-bombing av Jugoslavia – bemannet av ledere av den syriske opposisjonen og finansiert av nettopp de utenlandske regjeringene som gir har forsterket krisen.
Til tross for sin nesten totale avhengighet av opposisjonskilder, har vestlige nyhetsmedier dokumentert demonstranter som driver med svært aggressive aktiviteter, som dreier seg om langt mer enn angrep på regjeringsstyrker og andre statlige organer.
I mars rapporterte Reuters at Kinas omfattende infrastrukturprosjekter i landet er et sentralt mål for antimilitære demonstranter, som har sunget: «Kinas gassrørledning vil bli brent.» Som nyhetsbyrået bemerket, har Kina øremerket milliarder av dollar til en rekke programmer i Myanmar under sitt globale initiativ «Ett belte, en vei» (OBOR/»De nye silkeveiene»), inkludert en økonomisk korridor som ender i en havn bygget for 1,3 milliarder dollar, industrisoner, en ny by ved siden av det kommersielle knutepunktet i Yangon, og en jernbane til grensen.
Trump-administrasjonen prøvde, men klarte ikke, å stoppe De nye silkeveiene, og framstilte prosjektet som lumsk imperiebygging, mens de desperat presset allierte til ikke å bli med. Joe Biden hevet innsatsen betydelig i mars og foreslo at det ble opprettet et internasjonalt infrastrukturfond for å konkurrere med det kinesiske programmet.
Nesten nøyaktig samtidig utførte opposisjonen i Myanmar en bølge av brannstiftelser på kinesisk-eide fabrikker i landet, mens de skånte dem som eies av Hong Kong, Sør-Korea, Taiwan og Thailand i de samme områdene. AAPP har god grunn for å anse individer som er arrestert for disse forbrytelsene som politiske fanger, fordi deres selektive pyromani jo har politiske motiver.
Reuters uttalte at en viktig klage for demonstrantene var et lekket regjeringsdokument som avslørte at kinesiske tjenestemenn hadde bedt administrasjonen om å «gi bedre sikkerhet og etterretning om væpnede etniske minoritetsgrupper langs rørledningtraseen.» Associated Press hevdet at brannstifterne var «sint» for Kinas «overholdelse av en politikk med ikke-innblanding i andre lands politikk» og for å ha nektet å blande seg inn i den voksende striden.
USA-finansierte demonstranter angriper kinesisk infrastruktur
At Beijing søker forbedret beskyttelse for sine forskjellige Silkevei-prosjekter i Myanmar er ikke overraskende. I årevis har infrastrukturen vært utsatt for angrep fra militante grupper, noe som har forsinket fullførelsen. Og muligheten for amerikansk innblanding er alltid til stede.
For eksempel ble Myitstone-demningen nord i landet utsatt på ubestemt tid i 2017. Byggingen startet åtte år tidligere, og møtte hard motstand lokalt. En amerikansk ambassadekabel fra 2010 offentliggjort av WikiLeaks beskrev mobiliseringen mot demningen som bevis på «den økende styrken til sivilsamfunnsgrupper i Kachin.»
Forfatteren, den daværende amerikanske charge d’affaires Larry Dinger, tok litt av æren for motstanden, og bemerket at mange av de som protesterte mot demningen, var «mottakere av ambassadens små tilskudd.» Den amerikanske ambassaden i Myanmar hadde faktisk betalt lokale grupper i Kachin som protesterte mot det kinesiske prosjektet, selv om den erkjente at demningen ville bidra til å avhjelpe den «akutte elektrisitets-mangelen som plager landet.»
Kachin-delstaten er også hjemstedet til en separatistisk uavhengighetsorganisasjon (KIO), som har en væpnet fløy med omtrent 12 000 menn.
Byggingen av demningen ødela en våpenhvile som ble inngått med militæret i 1994. Kampene har fortsatt siden og byggingen satt på vent. En omfattende borgerkrig kan skape en permanent, brutal slutt på alle OBOR-initiativer som er spredt over hele landet. Planleggerne i Washington er sikkert godt klar over det og ønsker det velkommen.
Mens opprøret mot regjeringen ikke begynte før i 1961, kan KIOs opprinnelse spores tilbake til avslutningen av andre verdenskrig, da britene opprettet kachinbataljoner for å «beskytte» sine gjenerobrete territorier, inkludert det nærliggende indiske subkontinentet. Underveis, som den NED-finansierte avisen Irrawaddy rapporterte i 2012, ble et flertall av KIOs operatører opplært i geriljakamp av CIAs forløper, Office of Strategic Services og UK Special Operations Executive.
I løpet av det neste tiåret hoppet USA-støttede styrker fra den høyreorienterte Kuomintang over grensen og “overtok og styrte et enormt stykke av Myanmar som var mellom Thailand og Kina,” ifølge Public Radio International. De finansierte sin kamp ved hjelp av «Det gyldne triangelet» – et område mellom Kina, Thailand, Myanmar og Laos som var knutepunkt for den globale opiumhandelen. Denne regionen forsynte det meste av verdens heroin for resten av det 20. århundre, helt til den USA-ledede intervensjonen i Afghanistan gjorde landet til den globale markedslederen.
Selv om det fortsatt er uklart om KIOs kamp for uavhengighet ble ledet eller overhodet godkjent av London og Washington, tyder et lekket amerikansk diplomatisk telegram fra april 2008 på at diplomater har fått nær innsikt i KIOs aktiviteter og tenkning fra en høytstående informant i Kachin National Organization.
Et ‘prioritert amerikansk politisk mål’
Noe som videre understreker betydningen av kachinene for amerikansk innblanding i Myanmar, antyder de nevnte opplysningene om NED-aktiviteter at hundretusener av dollar har blitt brukt på prosjekter i regionen de siste årene, inkludert finansiering av Kachin State News and Information Service, for å informere innbyggerne om “politisk, sosial og økonomisk utvikling.”
Selv om initiativer som disse kan virke positive, har lignende amerikanske anstrengelser i geopolitiske følsomme områder som Hong Kong hatt en betydelig destabiliserende effekt, og det med hensikt.
Dessuten representerer de en ubetydelig brøkdel av NED-operasjoner i Myanmar. I alt sponset den amerikanske regjeringens innblandings-maskin minst 299 prosjekter til en samlet kostnad på 23,1 millioner dollar mellom 2016 og 2020. I Myanmars naboland støttet NED bare 23 prosjekter som kostet 3,5 millioner dollar i Bangladesh, 81 prosjekter som kostet 9,6 millioner i Thailand, og ingen i Laos, i samme periode.
Det svimlende utlegget understreket landets enorme strategiske betydning for Washington. Det er også et bevis på effekten av NED-programmer for å oppnå amerikanske politiske, økonomiske og ideologiske mål i landet. Pengene flyter så voluminøst og fritt fordi det er bevist at slikt fungerer.
En rapport fra 2006 fra den establishment-nære Burma Campaign UK fremhever den sentrale rollen NED har spilt for å fremme landets «demokrati»-bevegelse.
Den bemerker at gjenoppretting av demokrati i Burma er et «prioritert amerikansk politisk mål», og at NEDs innsats «innen og utenfor» landet «er utformet for å spre informasjon … som støtter Burmas demokratiske utvikling,» og «bygger kapasitet til å støtte gjenopprettingen av demokrati når passende politiske åpninger oppstår og asylantene/flyktningene vender tilbake.”
“Gjennom tilskudd til omtrent 30 burmesiske demokratigrupper … planlegger NED å konsentrere seg om to kjerneområder: media/informasjon og institusjonsbygging … NED-støtte vil rette seg mot de organisasjonene som har vist evne til å nå publikum i Burma så vel som de som har evne til å vokse og tilpasse seg etter hvert som situasjonen utvikler seg [vektlegging i originalen],” bemerket rapporten.
Et avsnitt forklarte NEDs prosjekter i Myanmar på den tiden. Munker og buddhistiske lekfolk ble «utdannet» til «ikke-voldelig kamp for demokrati» og «menneskerettigheter» ved hjelp av materiale som «pamfletter, klistremerker og kalendere.» Aktivister på begge sider av «grensen mellom Thailand og Burma» fikk opplæring i «effektive teknikker for ikke-voldelig politisk handling», gitt «økonomisk, logistisk og teknisk støtte,» deres «strategiske» aktiviteter «koordinert.»
Videre ble det første «uavhengige» burmesisk-språklige satellitt-TV-programmet lansert, og «etniskspråklige radiosending» ble etablert for å supplere den allerede omfattende produksjonen til Voice of America og den CIA-grunnlagte Radio Free Asia i regionen.
Aung San Suu Kyi skapes
Disse to amerikanske propagandaprodusentene var i spissen for en «kampanje» over hele Sørøst-Asia for å sikre løslatelsen av Daw Aung San Suu Kyi, daværende generalsekretær for Myanmars National League for Democracy (NLD), som hadde vært sporadisk i husarrest siden 1989. Dette inkluderte publisering av lydversjoner av talene hennes for nedlasting lokalt og internasjonalt.
På den tiden hadde Daw Aung San Suu Kyi blitt en elskling for vestlige politikere, nyhetsbyråer og selvbeskrevne menneskerettighetsorganisasjoner. Hun ble utpekt av Amnesty International som en «samvittighetsfange», kalt «Gandhis barn» og hans åndelige arving av Time Magazine på grunn av hennes antatte forpliktelse til ikke-vold. Hun ble tildelt en rekke priser og stipendier over hele verden, sunget til av Bono, ble kanadisk æresborger og til slutt tildelt Nobels fredspris.
Den voksende internasjonale presset for Aung Sans løslatelse bar endelig frukt i 2010, og hun ble umiddelbart NLD-president og gjennomførte en seierssturne til parlamenter og hovedsteder over hele verden. Fem år senere feide Aung Sans parti til seier i en historisk valgskred. Vestlige regjeringer hyllet øyeblikket som en ny tid for fremgang, menneskerettigheter og demokrati i Myanmar. Samtidig ble hun utenriksminister og statsrådgiver, landets de facto statsminister.
I løpet av tre år har den hellige fasaden til Aung San stort sett sprukket under det store presset fra virkeligheten. Alle utmerkelser og medaljer som ble tildelt henne, ble tatt fra henne, bortsett fra Nobels fredspris, og det bare fordi det ikke fantes noen bestemmelse om omgjørelse.
Hennes aktive, bevisste og utilslørte medvirkning til den regjerings-styrte drapet på rohingya-muslimer, som inkluderte blokkering av et forsøk på besøk av FNs etterforskere, forsvar av den etniske rensingen, og hennes hardnakkete forsvar av stygge overgrep mot journalister som forsøkte å dekke katastrofen, var så åpen at det ikke kunne skjules eller ignoreres.
Bare to uker før kuppet, presenterte Aung San-regjeringen foreløpige innvendinger til Den internasjonale domstolens anklager om folkemord rettet mot den. Selv hovedstrømsmedier har blitt tvunget til å medgi at rohingyaene har mye bedre utsikter under militærregjeringen, som var i ferd med å gi dem statsborgerskap på tidspunktet for Aung San valgseier.
Mens NED gjør sitt beste for å ta tilbake kontrollen over Myanmar, er det ikke klart hvilken, person, politisk fange eller aktivist som vil bli valgt og formet av organisasjonen til å fylle Aung Sans sko – og igjen omfavnet av eksperter, journalister, politikere, rettighets-grupper og milliardær-finansierte veldedighetsorganisasjoner som den siste inkarnasjonen av Nelson Mandela, klar til å redde landet fra den brutale regjeringsjuntaen. Gitt deres totale kollektive unnlatelse av å reflektere over hvordan og hvorfor de kunne bli lurt, er sjansen for at de vil falle i samme fella på nytt er nesten uunngåelig.
At NED vil være parten som er ansvarlig for å velge og forberede de neste heltene i Myanmars opposisjon er rett og slett uunngåelig. Når alt kommer til alt, med så mye blod og penger spredt over så mange år med å konstruere et passende pro-vestlig politisk system i Naypyitaw og installere en lydig regjering der, er det nå fare for å miste det som syntes å være et sikkert territorium for imperiet.
Etter hvert som konflikten i Myanmar forsterkes, har Washington mange lederkandidater å velge mellom og rikelig med kanonføde å bruke som skrekkpropaganda. En potensiell kandidat er kaptein Tun Myat Aung, som hoppet av fra militæret tidligere i april. Som rapportert av Myanmar Now, har han bedt om at vestlige våpen føres til landet, a la Syria, for å knuse Myanmars “fascistiske hær”. Følg med på hva som skjer.
Med velvillig tillatelse fra Grayzone 27/4/2021 «How US government fronts shape media coverage of Myanmar upheaval, propagandize for Western intervention».
Kit Klarenberg er en gravende journalist som utforsker etterretningstjenesters rolle i utformingen av politikk og politiske oppfatninger. Han har tidligere skrevet for bl.a Sputnik og Morning Star.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
