Svake og irrelevante argumenter for Jernbanepakke 4

Jernbanepakke 4 behandles i Stortinget 31. mai.

Av Erik Plahte.

Ingen blir vel overraska over at representantene fra Høyre og Venstre i transportkomiteen på Stortinget innstiller på at Stortinget slutter seg til EUs Jernbanepakke 4 ved at den blir innlemma i EØS-avtalen (Innst. 526 S (2020–2021)). Heller ikke at de mener at vedtaket kan fattes med simpelt flertall etter paragraf 26 i Grunnloven.

Mer interessant er standpunktet til FrP. FrP er sjølsagt sterk tilhenger av å konkurranseutsette jernbanedriften siden det etter deres oppfatning vil gi brukerne av jernbanen «et billigere og bedre tilbud» og spare staten for penger. Men FrPs representanter i komitéen skriver(min utheving):

Disse medlemmer vil understreke at de positive sidene ved den fjerde jernbanepakken ikke ville oppveid for suverenitetsavståelse til EU-byråkratene i Brussel. Hadde denne saken medført en mer enn lite inngripende myndighetsoverføring ville ikke disse medlemmer støttet den, Fremskrittspartiets programfestede nei til EU står fortsatt fast.

Dette viser hvor viktig det er for Solberg-regjeringa å hevde at tiltaket er «lite inngripende». Det er FrP som sikrer flertall for jernbanepakka når den kommer opp til behandling i Stortinget 31. mai.

Et kjernepunkt: At saka er «lite inngripende»

Komiteflertallet støtter seg på den betenkninga fra Høyesterett som Stortinget bestilte for å få Høyesteretts syn på om vedtaket kunne fattes etter § 26. Høyesterett konkluderte som kjent med et JA – § 26 kan brukes fordi saka er «lite inngripende» og fordi det vil være i samsvar med rådende praksis at Stortinget kan avgi suverenitet i slike saker.

Representantene fra SV og SP peker i sin mindretallsinnstilling på hvor liten vekt dette argumentet virkelig har (min utheving):

Disse medlemmer vil understreke at Høyesterett ikke har hatt noen relevant rettspraksis å lene seg på ved utarbeidelse av sin betenkning. Høyesterett måtte derfor se til lovgivers, altså Stortingets, egen praksis i liknende saker og lovgivers antatte intensjoner med unntaksbestemmelsen i Grunnloven § 26 annet ledd. Det betyr at Høyesterett i sin konklusjon på et vis fanges i en sirkelargumentasjon. Nemlig at Stortingets fortolkning og praksis er i henhold til Grunnloven, fordi den er bygd på Stortingets fortolkning og praksis.

Ikke helt klart, kanskje. Ifølge Grunnlovens § 26 kan Stortinget med simpelt flertall avgi myndighet ved å godkjenne internasjonale traktater, mens § 115 krever 3/4 flertall for å avgi myndighet «på et saklig begrenset område» til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til».

Hvorfor holder det da etter EØS-partienes syn med simpelt flertall etter § 26 hvis saka er «lite inngripende»? Jo, fordi EØS-partiene har tolka Grunnloven slik gjentatte ganger, og da er det etter Stortingets oppfatning og praksis slik Grunnloven skal forstås. EØS-partiene grunngir altså sin tolkning av Grunnloven ved å vise til sin egen tolkning av Grunnloven. Den sirkelargumentasjonen strødde altså Høyesterett sand på.

Men komitémedlemmene fra AP, SP og SV viser ikke til Grunnloven når de grunngir hvorfor de går mot Jernbanepakke 4, men til at forslaget strir mot to-pilar-strukturen i EØS-avtalen, og at det vil overføre myndighet til EU, som Norge ikke er medlem av (underforstått med henvisning til Grunnloven § 155).

Videre viser disse medlemmer til at ifølge denne forordningen skal klager på ERAs vedtak behandles i en klagenemnd. Vedtak i nemnda vil være bindende for ERA. Vedtak truffet av ERA, kan bringes inn for EU-domstolen. Disse medlemmer registrerer at for Norge vil dette bety at:

• vedtaksmyndighet overføres fra Statens jernbanetilsyn til ERA
• klagemyndighet overføres fra Samferdselsdepartementet til ERAs klagenemnd
• domstolsmyndighet overføres fra norske domstoler til EU-domstolen.

Disse medlemmer registrerer at dette betyr at myndighet overføres til organer Norge ikke er medlem av, og at en her dermed fraviker den såkalte to-pilarstrukturen. Disse medlemmer kan ikke støtte en slik myndighetsoverføring.

Jernbanepakke 4 overfører myndighet direkte til EU i strid med EØS-avtalen

ERA er EUs jernbanebyrå, European Union Agency for Railways. Med nytt samtrafikkdirektiv og nytt jernbanesikkerhetsdirektiv i fjerde jernbanepakke får ERA tilført nye oppgaver og myndighet.

Det er påfallende at representantene fra AP, SP og SV ikke la mere vekt på at EØS-avtalen undergraves om Jernbanepakke 4 innlemmes i den siden den bryter med to-pilar-strukturen som er selve grunnfundamentet i avtalen. Det gjør EØS-avtalen til noe annet enn den avtalen Stortinget vedtok i 1992 etter § 93 (nå § 115) i Grunnloven med 130 mot 35 stemmer.

Videre lar de regjeringspartiene slippe unna med sin gjentatte bruk av «lite inngripende» som argument for å bruke § 26. Jeg tror ikke det er lurt.

Siden stadig mer beslutningsmyndighet i EU blir overført til de såkalte byråene – reint administrative organ heva over demokratisk kontroll (sml ledelsen for våre helseforetak) – kan vi regne med flere liknende saker i framtida. (Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.) Når det har skjedd tilstrekkelig mange ganger, kan (og temmelig sikkert, vil) EØS-partiene med sin sirkulære argumentasjonsform hevde at det akseptabelt fordi de sjøl mener at det er akseptabelt. Det vil etter hvert gjøre EØS-avtalen til noe annet enn den avtalen Stortinget vedtok i 1992 etter § 93 (nå § 115) i Grunnloven med 130 mot 35 stemmer.

Denne tendensen understreker enda klarere enn FrPs standpunkt hvordan mye kommer til å henge på å kunne klistre merkelappen «lite inngripende» på alle EU/EØS-saker. Da kan de – «etter sikker konstitusjonell praksis» – behandles etter § 26. For saker som ikke er «lite inngripende» og som vil føre til at myndighet blir overført direkte til EU, finnes det ikke annet alternativ enn å endre Grunnloven, siden § 115 klart forbyr å overføre myndighet til en internasjonal sammenslutning som Norge ikke er medlem av.

I EØS-saker burde etter mitt syn EØS-opposisjonen i stortinget resolutt, konsekvent og klart supplere de politiske argumentene med å hevde ved fire enkle prinsipper :

1. At en sak er «lite inngripende» holder ikke som argument for å behandle den etter § 26
2. Alle saker som dreier seg om å avgi suverenitet, selv om de bare er lite inngripende, skal behandles etter § 115 (som krever 3/4 flertall)
3. Grunnloven gir ingen åpning for å avgi suverenitet til internasjonale sammenslutninger som Norge ikke er tilslutta.
4. To-pilar-strukturen i EØS-avtalen skal ikke undergraves.

Svake og irrelevante blå-blå argumenter

Regjeringspartienes argumenter i komitéinnstillinga for at Norge må godta Jernbanepakke 4 er like svake og irrelevante som før, jf. mine tidligere innlegg på steigan.no om Jernbanepakke 4.

Argument for Jernbanepakke 4	Min vurdering av argumentet
«Det er et tverrpolitisk mål å få flere reisende med tog i Norge, og overføre mer gods fra vei til bane.»	Irrelevant. Dette målet kan innfris uten Jernbanepakke 4, men krever en mer offensiv, nasjonal samferdselspolitikk og økte bevilgninger til investeringer og drift av jernbanen.
EUs mål med jernbanepakka er å «fjerne hindre for et velfungerende europeisk jernbaneområde og oppnå størst mulig grad av teknisk harmonisering».	EU klarer fint å harmonisere tekniske standarder uten at Norge godtar jernbanepakka. Norge kan uansett velge å godta EUs tekniske standarder.
EUs mål er også å «etablere et velfungerende marked for jernbanetjenester».	EU står fritt til å realisere dette målet uten at Norge godtar Jernbanepakke 4. Norsk jernbane ble konkurranseutsatt før EU vedtok Jernbanepakke 4.
EU ønsker også å videreutvikle og forbedre sikkerheten i det europeiske jernbanesystemet.	Krever heller ikke at Norge godtar Jernbanepakke 4. Norsk jernbane rangerer høyt på sikkerhet. Uten Jernbanepakke 4 vil vi stå fritt til å sette strengere krav enn ERA vedtar.
Jernbanepakke 4 sørger for at «hvert jernbanekjøretøy bare trenger én tillatelse som gis av ERA». Statens jernbanetilsyn (SJT) «fremhever at jernbaneselskaper i Norge må forholde seg til ERA uavhengig av om Norge innfører EUs fjerde jernbanepakke». SJT har vært medlem i ERA de siste 16 årene og har fulle rettigheter i saker som omfattes av fjerde jernbanepakke.	Knapt et argument for jernbanepakka.
«Det er sterkt ønskelig å utvikle både gods- og persontrafikken videre over landegrensene.»	Svada. De to viktigste jernbanelinjene til Sverige, Oslo–Stockholm og Oslo–Göteborg, blir overhodet ikke prioritert av de blå-blå.
«Norge må ikke blir hengende etter når resten av Europa satser på å utvikle en moderne jernbane som del av satsingen på en grønn og klimavennlig transportsektor.»	Irrelevant. Da må regjeringa prioritere jernbane framfor vei, eliminere etterslepet på vedlikehold på jernbanen og bygge ut jernbanenettet i et helt annet tempo enn i dag. Skjer ikke det, da vil vi bli hengende etter, med eller uten Jernbanepakke 4.
«Å slutte seg til fjerde jernbanepakke vil dermed ikke føre til vesentlige endringer i norsk jernbanepolitikk.»	Dette bekrefter hva jeg har hevda tidligere. Norsk jernbane trenger ikke Jernbanepakke 4. Det er EU-tilhengerne som trenger den. Stortinget har tidligere vedtatt de tre første jernbanepakkene og har i praksis allerede gjennomført den fjerde. De virkelige grunnene til å vedta Jernbanepakke 4 også er å låse framtidige storting til EUs jernbanepolitikk og å knytte Norge så tett som mulig til EU.

Les mer om jernbane og Jernbanepakke 4 her.