Å innføre Jernbanepakke 4 vil svekke den nasjonale sjølstendigheten

0
Foto: Shutterstock
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Det er to paragrafer i Grunnloven som gjelder norsk tilslutning til overnasjonale organer. Etter § 26 kan kan Stortinget vedta med allminnelig flertall å «inngå og oppheve forbund». Men dersom saka gjelder om «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter», kreves det ifølge § 115 tre fjerdedels flertall.

Et slikt flertall finnes ikke i Stortinget, verken når det gjelder Jernbanepakke 4 eller en rekke andre EØS-saker som egentlig skulle vært behandla etter § 115, men som har blitt vedtatt med mindre enn 3/4 flertall. EU- og EØS-partiene hevder nemlig at dersom myndighetsoverføringa er «lite inngripende», er simpelt flertall tilstrekkelig. Dette begrepet finnes ikke i Grunnloven, det er noe de EU-vennlige regjeringene har funnet på. Det finnes ikke noe grunnlag i lovverket for å fravike § 115 med denne begrunnnelsen, men regjeringa hevder at dette likevel kan gjøres «etter sikker konstitusjonell praksis» (Prop. 101 LS (2019-2020), dvs stortingsproposisjonen om Jernbanepakke 4, s. 53).

Hva er denne «sikre konstitusjonelle praksisen»? Ingenting annet enn at det EU-vennlige stortingsflertallet har brutt med § 115 i så mange EØS-saker at de sjøl mener at da skal Grunnloven forstås slik at denne paragrafen ikke gjelder i «lite inngripende» saker. Opposisjonen på Stortinget har aldri godtatt denne praksisen. Da er det ikke lite frekt å omtale den som «konstitusjonell». Det blir som å hevde at det er greit å gå på slang i naboens hage fordi jeg har gjort det så mange ganger før, enda naboen ikke har godtatt det.

Jernbanepakke 4 er ikke «lite inngripende»

Regjeringa konkluderer med at «t myndighetsoverføringen i dette tilfellet er lite inngripende, slik at Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd vil være tilstrekkelig» (proposisjonen, s. 58).

Men stemmer dette? Christoffer Conrad Eriksen er professor i juss med forvaltningsrett, statsrett og EU/EØS-rett som spesialfelt. Han har skrevet en grundig utredning om Jernbanepakke 4 på oppdrag fra Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund der han kommer til at «myndighetsoverføringen til EUs jernbanebyrå, Kommisjonen og EU-domstolen vil være mer enn bare ‘lite inngripende’». Hans vurdering er derfor at «Stortinget ikke kan samtykke til å innlemme fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen etter Grunnloven § 26 annet ledd» (Jernbaneproposisjonen kolliderer med Grunnloven og EØS).

Så kan man diskutere til man blir blå (!) om en sak er lite inngripende eller ikke. Siden begrepet ikke er definert og klargjort noe sted, er det sjølsagt umulig å avgjøre dette saklig. Spørsmålet er viktig nok i alle EØS-saker siden de innebærer å avgi myndighet, men likevel ikke det viktigste når det gjelder Jernbanepakke 4 (se nedafor).

Jernbanepakke 4 bryter med både EØS-avtalen og Grunnloven

Nei til EU forklarer det slik:

EØS er bygd på to separate søyler [også kalt pilarer], EU-søylen og EFTA-søylen. Dette har i 25 år vært et bærende prinsipp som skal sikre EFTA-statenes suverenitet. I EØS-systemet er Norge og de andre EFTA-landa underlagt EFTA-organer som er motstykker til organene i EU-søylen. EFTA-domstolen tilsvarer f.eks. EU-domstolen og overvåkingsorganet ESA har EU-kommisjonens rolle.

I proposisjonen om Jernbanepakke 4 innrømmer regjeringa at «innlemmelse av fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen overfører myndighet til et EU-organ» (s. 24) og beskriver voldgiftsordningen ved uenighet mellom Statens jernbanetilsyn og ERA som «en nyskaping i EØS-retten» (s. 61).

Dette EU-organet er ERA, EUs jernbanebyrå, som er et reint EU-organ. Om Stortinget godtar Jernbanepakke 4, vil det derfor stride mot Grunnloven § 115 fordi vi blir direkte underlagt ERA der Norge ikke har noen stemmerett.

Slik fungerer ERA

Proposisjonen forklarer i detalj hvordan ERA fungerer (kapittel 2.1.4.3). «ERA skal bestå av et styre, «Management Board», som rapporterer til byråets direktør. Styret skal bistås av et forretningsutvalg, «Executive Board», som skal forberede saker for styret og treffe foreløpige beslutninger om nødvendig.» Det er «en klageordning med en klageinstans innenfor byrået» (min utheving). I siste instans er det anledning til prøve en sak for EU-domstolen, står det videre. Altså ikke ESA, som er EFTA-domstolen for EØS-saker. Med andre ord, saker behandles og avgjøres byråkratisk, ikke politisk. ERA står ikke ansvarlig, verken direkte eller indirekte, for noe folkevalgt organ.

Argumentasjonen i proposisjonen er snedig. Først spiller regjeringa § 115 ut over sidelinja ved å bruke argumentet om «lite inngripende». Da er det § 26 som gjelder, og der er simpelt flertall nok. Der står det heller ingen ting om å avgi myndighet. Da er det fritt fram for å argumentere med hva som er hensiktsmessig og praktisk.

EØS-avtalen forutsetter at Norge, som ikke er EU-medlem, er underlagt EFTA-søylen og ikke EU-søylen siden vi er medlem av EFTA. Men med Jernbanepakke 4 vil EØS-avtalen også inneholde et element med bare én søyle, der det er EU – og EU aleine – som har det siste ordet. Dette bryter med grunnlaget for EØS-avtalen. Christoffer Conrad Eriksen mener at dette kan føre til at to-pilarprinsippet for EØS-avtalen kan bli uthult dersom det kommer flere liknende saker fra EU – og det må vi regne med at det vil gjøre, som jeg straks kommer til.

En latterlig erklæring

For å «løse» denne konflikten «ønsker Norge å adressere dette i form av en erklæring ved innlemmelse hvor det fremgår at denne løsningen ikke skal ha noen presedensvirkning for fremtidige saker», som det står i proposisjonen (s. 62).

En slik ensidig erklæringa vil bare være et spinkelt forsøk på å roe ned motstanderne av Jernbanepakke 4. Dårlig norsk er det også. Den vil jo ikke uttrykke at dette er siste gangen, bare at neste sak blir ikke avgjort på autopilot. Dessuten: Det er bare to år siden EU-tilhengerne trumfa gjennom at Norge skulle underlegge seg ACER, som også er et reint EU-byrå. Men nå skal det liksom være siste gangen noe slikt skjer? Erklæringa vil også være verdiløs som garanti så lenge EU ikke slutter seg til den. Og det verken kan eller vil EU gjøre.

I en utredning om EUs byråer og EØS-avtalen peker nemlig Hans Petter Graver, professor i juss med spesialområder konkurranse- og markedsrett, forvaltningsrett og EØS, på at det vokser fram en rekke slike forvaltningsorganer på EU-nivå, de såkalte EU-byråene. Norsk Wikipedia lister opp ca 40 byråer med over 6000 ansatte. Byråene representerer noe nytt, nemlig at det vokser fram et nytt og eget forvaltningsapparat på EU-nivå. De fungerer på samme måte som ERA, står det i proposisjonen (s. 15). I økende grad ser vi nå en direkte forvaltning av EU-retten gjennom egne EU-rettslige organer, skriver Graver. Det er derfor all grunn til å regne med at det vil komme flere kollisjoner mellom EØS-avtalen og dette nye EU-systemet.

Jernbanepakke 4 dreier seg om langt mer enn jernbanen

Om Jernbanepakke 4 blir innført i strid med Grunnloven, og mot folks vilje, vil det undergrave norsk nasjonal sjølstendighet. Som jeg har vist i et annet innlegg her på steigan.no, er Jernbanepakke 4 unødvendig for å gjennomføre jernbanepolitikken til de blå-blå. Målet er et helt annet. Jernbanepakke 4 vil legge Norge under EU på et nytt område. Slik vil den norske statsformen med et parlamentarisk demokrati bli svekka. Gjennom den gradvise utviklinga av unionen erstatter EU trinn for trinn medlemsstatenes nasjonale uavhengighet med et udemokratisk, overnasjonalt styresett der de styrende ikke står ansvarlig overfor noen folkevalgt forsamling. Susan George omtaler et slikt styre som «governance» (styre), i motsetning til den tradisjonelle statsformen med «government» (regjering) som bygger på demokrati og oppslutning fra befolkninga gjennom en parlamentarisk forsamling (se Shadow Sovereigns, How Global Corporations are Seizing Power, Polity Press, 2015).

Noen vil kanskje vranglese dette som en lovprisning av det parlamentariske demokratiet. Det er det ikke. Men med alle sine svakheter innebærer det parlamentariske demokratiet likevel mange fordeler for folk flest sammenlikna med et diktatur eller den formen for «stakeholder governance» som de ledende kapitalkreftene nå prøver å gjennomføre i hele verden. Det ligger en rekke artikler på steigan.no om dette. (Søk på «World Economic Forum», «Global Redesign Initiative» og «The Great Reset».)

Så uansett hva du mener om konkurranseutsetting og harmonisering av tekniske standarder på jernbanen: Protester mot Jernbanepakke 4! Norge skal ikke styres av EU og transnasjonale konsern.

Les forrige artikkel her: Hvorfor er det så viktig for regjeringa å innlemme Jernbanepakke 4 i EØS-avtalen?

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no