oss 100 kroner!
It ain’t over until the grey lady sings»… New York Times med portretter av drepte palestinske barn på forsida. Ei større kursendring i gang…?
28. mai 2021 brukte USAs Gray Lady, sjølveste The New York Times nesten hele forsida til å publisere 64 portretter av palestinske barn som var drept av Israels angrep på Gaza. Vi tror ikke noe liknende har skjedd før. Det er vanskelig å ikke oppfatte dette som om det er et linjeskifte på gang.
Dette skjer ikke i et vakuum. Magasinet Foreign Affairs publiserte 27. april, altså før den siste Gaza-krigen en artikkel med tittelen After the Two-State Solution – New Israel-Palestine Peace Efforts Must Focus on Equality. Der heter det:
Ifølge et internt notat fra det amerikanske utenriksdepartementet som ble rapportert av The National, ei dagsavis med base i Abu Dhabi, den 17. mars, utarbeider president Joe Bidens administrasjon planer om å gjenoppbygge Washingtons forhold til den palestinske myndigheten og gjenopplive forhandlingene mot en tostatsløsning. Utkastet til notatet, «The U.S.-Palestinian Reset and the Path Forward,” legger opp til å gi 15 millioner dollar i pandemihjelp til palestinere og å ta et sterkere standpunkt mot israelsk bosettingsaktiviteter.
Foreign Policy publiserte 27. mai 2021 en kronikk av Stephen M. Walt med tittelen: It’s Time to End the ‘Special Relationship’ With Israel. The benefits of U.S. support no longer outweigh the costs. Walt skriver:
Den siste runden med kamper mellom israelere og palestinere endte på vanlig måte: med våpenhvile som etterlot palestinere dårligere stilt og kjernespørsmålene ikke adressert. Det ga også flere bevis for at USA ikke lenger bør gi Israel ubetinget økonomisk, militær og diplomatisk støtte. Fordelene med denne politikken er null, og kostnadene er høye og stiger. I stedet for et spesielt forhold, trenger USA og Israel et normalt forhold.
Slike signaler i viktig USA-medier kommer ikke tilfeldig. Det er ei kursendring på gang. Dette har mange årsaker, og det kommer ikke av at USA plutselig har fått følelser for palestinske barn. Det signaliserte linjeskiftet har sammenheng med de store strategiske endringene i Midtøsten. Først og fremst har USA og deres allierte, inkludert Israel, tapt krigen mot Syria. Til tross for en barbarisk krig der oljediktaturene utstyrte og organiserte terroristhærer og Vesten væpnet dem og ga dem all mulig materiell og politisk støtte, har Syria ikke bare overlevd, men frigjort mesteparten av landet.
Den arabiske ligaen er på vei til å ta opp igjen Syria som medlem og Saudi-Arabia planlegger å gjenopprette sin ambassade i Damaskus. Samtidig med dette har også Iran støtt fram som en stormakt som ikke har latt seg knekke av sanksjoner, terroraksjoner eller krigstrusler. Dette har tvunget Saudi-Arabia til å gå i konkrete samtaler med Iran. Og ikke minst har Russland nå en mye sterkere posisjon i Midtøsten enn hva landet hadde før det sa ja til Syrias invitasjon om å gå inn i krigen mot intervensjonsterroristene.
Israel drømte om å skaffe seg hegemoni fram til Eufrat og Tigris, blant annet gjennom å spille det «kurdiske kortet» og støtte opprettelsen av et uavhengig Kurdistan som våpen mot Syria, Irak, Iran og Tyrkia. Planen var å splitte opp Irak og Syria mest mulig og helst også ødelegge Iran. Dette spillet er langt på vei tapt. Det ser man også i Washington. USA er ikke lenger noen ubestridt supermakt og blir tvunget til å revurdere sine prioriteringer. Den politisk mest kostbare prioriteringa å røre ved er det spesielle forholdet til Israel. Israel-lobbyen i USA er ekstremt sterk, og har langt på vei kunnet styre USAs politikk.
Det spesielle forholdet har ikke alltid vært der
I dag er det lett å tenke at USA alltid har støttet Israel. Det stemmer ikke. Det var Storbritannia og Frankrike, altså de gamle kolonimaktene i regionen, som var Israels fremste støttespillere. Under Eisenhower-administrasjonen (1953–1961) førte USA en nøytralitetspolitikk og forsøkte å balansere mellom Israel og araberstatene, og ikke minst Egypt. Da Storbritannia og Frankrike støttet Israel under Suez-krisa i 1956 var det USA og Sovjetunionen som gjennom FN fikk stanset krigen, og tvang de tre invasjonsmaktene til å trekke seg tilbake.
Linjeskiftet den gangen kom under Kennedy- og Johnson-administrasjonene, så 11 år etter Suez støttet USA Israels seksdagerskrig, til og med etter at Israel hadde angrepet marinefartøyet USS Liberty og drept 34 amerikanske soldater og såret 171.
For en lang generasjon siden var USA altså ikke på Israels side. Forholdene i dag er totalt annerledes enn de var midt på 1950-tallet, og det er ingen vei tilbake dit. Det var den gangen USA tuktet sine allierte og sto fram som hegemon over de gamle kolonimaktene. Nå er USAs imperium inne i ei global krise og utfordres ikke minst av Kina og Russland, men også av regionale stormakter. USA blir nødt til å gjøre noen viktige strategiske valg for ikke å sprekke fullstendig. Et slikt valg kan være å droppe den ensidige støtten til Israel. Tida vil vise hva Washington velger, men det som er sikkert er at tida ikke jobber for Israel.
